Dette er nå den mest tidskritiske delen av hele saken. Sarah fremstår i praksis kataton eller nær-kataton, med sterkt redusert kommunikasjonsevne. Når et menneske blir værende i en slik tilstand over tid uten riktig tilnærming, kan rehabiliteringsmulighetene gradvis svekkes.
Hovedpoenget er enkelt: rehabilitering haster. Det finnes ikke et uendelig tidsvindu der man kan vente og se. Jo lenger Sarah holdes utilgjengelig for riktig stimuli, riktig kontakt og riktig forståelse, desto større er risikoen for varig tap av funksjon, språk, kontaktbarhet og mulighet for bedring.
Det er også et sentralt poeng i denne saken at Sarah ikke bør forstås løsrevet fra sin autisme/Asperger-problematikk og sitt samlede symptombilde. Dersom reaksjoner feiltolkes som viljesvikt, psykotisk meningsinnhold eller passivitet, kan man overse helt avgjørende kommunikasjonsveier.
Erfaringsmessig kan selv svært begrensede, men trygge og meningsbærende sanseinntrykk ha betydning: stemmen til en person hun stoler på, lukt, kjente formuleringer eller annen personlig gjenkjennelse. Nettopp derfor er det så alvorlig dersom hun holdes avskåret fra den personen hun selv gjentatte ganger har gitt fullmakt til.
Hvorfor dette haster
- Hun har vært i alvorlig svekket tilstand over lang tid.
- Hun er i praksis utilgjengelig for normal kommunikasjon.
- Kontakt med valgt støtteperson kan være avgjørende for å gjenåpne kommunikasjon.
- Jo lenger man venter, desto mer svinner sjansen for reell rehabilitering.
I praksis oppleves dette som at Sarah er gitt en administrativ, passiv dødsdom: ikke ved en eksplisitt beslutning, men ved at tiden får løpe ut mens nødvendig hjelp og relevant kontakt uteblir.
Les også: Tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering og Ulykken 24. november.