Denne siden beskriver hendelsesforløpet på Jernbanetorget 24. november 2025. Poenget er ikke å gjenta et medienarrativ om en «villet handling», men å vise hvorfor hendelsen må forstås som en ulykke i lys av Sarahs tilstand, videoene, vitnebeskrivelsene og forhistorien.
Sarah slet allerede før hendelsen med symptomer forenlige med akutt dystoni og alvorlig orienteringssvikt. Bildet over er tatt tidligere samme dag. I den korte videoen under sier hun klart: «Jeg klarer ikke å fokusere». Dette er ikke en løs tolkning i ettertid; det er dokumentasjon på at hun strevde med grunnleggende fokus og orientering før hun senere havnet på perrongen.
Forhistorien med tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering med Abilify/aripiprazol, mulig akutt dystoni og forverring frem mot 24. november er redegjort nærmere i siden om tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering, og mer samlet i hovedinnlegget om tidskritisk rehabilitering etter T-banehendelsen.
Hva som skjedde på perrongen
På perrongen forsøkte jeg å forklare politiet at Sarah hadde symptomer på akutt dystoni og ikke klarte å orientere seg normalt. Dette fremgår av videoen fra innsiden av perrongen. Situasjonen var preget av angst, uro og behov for fysisk støtte. Jeg måtte holde henne fordi hun var desorientert og ustabil, ikke fordi hun forsøkte å gjennomføre en villet handling.
Vitnebeskrivelsene fyller inn det avgjørende praktiske hendelsesforløpet: Sarah skal ha tråkket for langt ut på perrongen med mobilen tett opp i ansiktet, uten å klare å orientere seg godt nok. Det var en ulykke som skjedde i det korte øyeblikket jeg så vekk. Document.no har senere oppdatert sin omtale etter at vitner beskrev hendelsen som et fall. Dette er også bakgrunnen for at saken ikke kan reduseres til en enkel påstand om «villet handling».
Den tidligere brede gjennomgangen av saken, inkludert hvordan Sarahs helsetilstand og systemsvikten før ulykken henger sammen med det som skjedde på Jernbanetorget, ligger i innlegget «Sarah Eilen Slettvoll: En passiv dødsdom forkledd som saksbehandling». Dette innlegget gir mer bakgrunn, mens denne siden konsentrerer seg om selve hendelsesforløpet 24. november.
Tidslinje 24. november 2025
- Før hendelsen: Bildet og videoklippet viser at Sarah slet med symptomer på akutt dystoni, fokusvansker og orienteringssvikt. I videoen fra tidligere samme dag sier hun selv: «Jeg klarer ikke å fokusere». Dette er viktig fordi det viser at hun allerede før hendelsen hadde vansker med grunnleggende fokus og orientering.
- Ca. 15:28: Politiet mottok melding om at en person var påkjørt av T-banen på Jernbanetorget. Dette er startpunktet som må legges til grunn for tidslinjen.
- Etter 15:28: Video fra utsiden viser tidlig fase etter hendelsen. Denne dokumentasjonen er viktig fordi den viser rammene rundt situasjonen før det offentlige narrativet festet seg.
- Video fra innsiden: Perrongvideoen dokumenterer at jeg forsøkte å forklare politiet Sarahs tilstand og symptomer, og at situasjonen ikke samsvarer med en enkel fortelling om villet handling.
- 15:36:03: Politibetjenten som har lokalisert Sarah liggende langs plattformen, roper forferdet til en kollega hvis navn er anonymisert i videoen: «[anonymisert navn]! Blør massivt fra hodet!». Dette var ikke en sambandsmelding, men en direkte observasjon fra politiet på stedet. Skadeomfanget var dermed synlig og forstått som kritisk allerede svært tidlig.
- 15:36:30-15:37:17: Politiet begynner aktivt å fjerne tilskuere og vitner fra perrongen. Innsatsen dreier da i økende grad over mot områdesikring og publikumskontroll. Kl. 15:37:17 høres radiomeldingen: «0-1-Alpha-2-0. Dette er bamsemums».
- 15:36:42-15:36:48: Jeg forsøker første gang å få bistå Sarah psykososialt og sier: «Kan jeg bare få prate med henne, så hu føler seg trygg? Det… hun er… hun er autist skjønner du, og blir veldig redd, trenger meg for å roe henne ned». Jeg får til svar at det «ikke er noen hensikt i det nå», og blir dermed nektet å bidra til å roe henne ned.
- 15:38:04-15:38:18: Mens jeg ledes bort av en vekter forsøker jeg å henvende meg direkte til ambulansepersonellet for å få formidlet informasjon om Sarahs tilstand. Jeg får visuell bekreftelse med «tommel opp» to ganger fra helsepersonell, men etter å ha ventet på kontakt blir jeg likevel avvist og ledet videre bort fra området.
- 15:39:06-15:39:30: Situasjonen omtales plutselig som «ukjent» overfor vitnene på perrongen. Vitner reagerer i sjokk og protesterer: «Men vi vet da at det er en person, gjør vi ikke det a?» og «Kødderru eller?!?!». Politiet svarer i praksis at «sånn må det bare være». Dette skjer samtidig som det allerede var klart for personer på stedet at en alvorlig skadet person lå i sporet.
- 15:40:16-15:40:44: Jeg forstår at jeg blir fjernet helt fra plattformen og protesterer: «Det er kjæresten min, jeg må være med! Jeg må være med kjæresten min!». Jeg advarer samtidig om hva som vil skje dersom Sarah kommer ut av shutdown/immobilitet uten trygghetsperson til stede: «Hun trenger å ha meg til stede, ellers blir hun redd».
- 15:42: NRK publiserte artikkel hvor politiet allerede ba publikum skjerpe seg. Dette kom før den faktiske dokumentasjonen av hva publikum gjorde, og hva videoene viste, var gjennomgått offentlig.
- 15:46:31: Første bekreftede livstegn høres over sambandet: «Dårlig respirasjon». Dette bekrefter at Sarah fortsatt er i live nesten elleve minutter ut i videoen. Til tross for bekreftet respirasjon skjer det ingen synlig operativ endring fra utsiden på dette tidspunktet.
- 15:50:24-15:50:44: En politibetjent opplyser at jeg antagelig ikke får bli med i ambulansen fordi de «kanskje må jobbe på henne» på båren. Jeg svarer: «Ja ja ja, for jeg må være der for henne, for ellers så blir hu redd». Betjenten sier: «Jeg skjønner, nå får hun den hjelpen hun trenger». Jeg presiserer da at det ikke bare handler om medisinsk behandling: «Ja, nei, det er sånn psykososialt… hun har fortsatt angst, hun er autist». Dette skjer fortsatt før Sarah er hentet opp fra sporet og stabilisert på båre.
- Ca. 15:52: NTB publiserte formuleringen om «villet handling». Dette bidro til å sementere et narrativ som vitnebeskrivelsene og dokumentasjonen senere motsier.
- 15:57:46: Strømmen bekreftes brutt. I videoen høres et tydelig «Deeeer». Dette fremstår som tidspunktet hvor fysisk redningsarbeid i sporet først kan starte for alvor.
- 15:57:56: Et tydelig smell fra en gulvlem høres i bakgrunnen. Dette indikerer tidspunktet hvor Sarah fysisk hentes opp fra sporet.
- 15:58:27: Sarah er oppe på båren. Jeg sier: «Det ser ut som hu er på båren i hvert fall», og en politibetjent bekrefter dette. Det er først etter dette tidspunktet at den egentlige livreddende medisinske hjelpen på plattformen fremstår å kunne starte for fullt.
- 15:58:52-15:59:22: Sarah går fra en tilstand som fremstår som shutdown/immobilitet til en tydelig panikk-, smerte- og motstandsreaksjon. Hun har etter den foreliggende tolkningen ikke vært bevisstløs, men vært bevisst hele tiden uten å kunne uttrykke seg normalt. Fra båren høres rop om at hun må «holdes nede», samtidig som hun fysisk stritter imot håndteringen. Jeg forsøker igjen å forklare: «Hun har angst… Hvis jeg hadde vært der og pratet, så roer hun seg… Jeg burde være der og prate med henne, så hun roer seg ned». Jeg avvises igjen med beskjed om at helsepersonellet «kan dette».
- 15:59:30: Sarah skriker «Au!» gjentatte ganger. Dette bekrefter smertesans, bevisst reaksjon og aktiv opplevelse av håndteringen. Sett opp mot hennes tidligere immobilitet er dette bedre forstått som overgang fra shutdown/katatoniform fryktrespons til synlig panikk- og smertereaksjon.
- 15:59:44: Sarahs siste tydelige protest i opptaket høres: «Dere skal ikke…». Dette underbygger at hun på dette tidspunktet hadde språk, viljesuttrykk og situasjonsopplevelse, selv om hun kort tid før kan ha fremstått ute av stand til å kommunisere.
- Ca. 16:03: Det ble observert livstegn på båren. Sett opp mot politiets melding kl. 15:28, sambandsmeldingen om «dårlig respirasjon» kl. 15:46:31, og TV 2s opplysning om at livreddende behandling ble gitt etter at hun var hentet opp fra sporet, reiser dette alvorlige spørsmål om tidsbruk, prioritering og hva som faktisk skjedde før livreddende behandling kom i gang på plattformen.
- Ca. 16:07: Document.no publiserte sin omtale basert på tilgjengelige opplysninger. Senere ble omtalen oppdatert etter opplysninger om at vitner beskrev hendelsen som fall.
- Etterpå: Da Sarah senere var på akuttintensivavdeling, ble jeg avvist videre til tross for fullmakter, nærmeste-pårørende-status og kritisk behov for å formidle relevant informasjon om hennes tilstand og forhistorie.
Shutdown, bevissthet og feilslutningen om bevisstløshet
Når Sarah i opptaket først fremstår stille eller immobil, må dette ikke uten videre tolkes som bevisstløshet. Gitt hennes kjente autisme-/shutdown-problematikk, ekstreme fryktreaksjon og alvorlige skade, er det mer presist å beskrive dette som mulig shutdown, katatoniform immobilitet eller låst panikkrespons.
Senere rop, smertereaksjoner og protester viser at hun hadde bevissthet, smertesans og viljesuttrykk. Dette gjør avvisningen av trygghetsperson og psykososial informasjon særlig alvorlig.
Poenget er ikke bare at Sarah var i live. Poenget er at hun kan ha vært bevisst, redd og låst i en tilstand hvor hun ikke klarte å kommunisere normalt, samtidig som informasjonen om nettopp dette ble forsøkt formidlet og avvist.
Videoene må leses i riktig rekkefølge
Videoene må ikke forstås som løsrevne klipp. De viser en tidslinje: først situasjonen på utsiden, deretter perrongen på innsiden, deretter utsiden igjen når båren kommer opp. Sett sammen viser de at saken er langt mer konkret enn mediedekningen ga inntrykk av.
1. Video fra utsiden i tidlig fase
2. Video fra innsiden av perrongen
Åpne videoen på YouTube fra riktig tidspunkt
3. Video fra utsiden når ambulansepersonell og båre kommer opp
Gjennomgangen av videoene må leses kronologisk. Først vises situasjonen før og rett etter ulykken, deretter perrongvideoen med rop fra politibetjent, sambandsmeldinger, avvisning av psykososial informasjon og forsinket opphenting, og til slutt utsiden når båre og ambulansepersonell kommer opp.
Sett samlet viser videoene at saken er langt mer konkret enn mediedekningen ga inntrykk av. Tidsforløpet viser også at Sarah var i live, bevisst, hadde respirasjon, smertesans og senere gikk over fra shutdown/immobilitet til panikk- og motstandsreaksjon. Dette skjedde samtidig som gjentatte forsøk på å formidle relevant informasjon om hennes autisme, angst og behov for trygghetsperson ble avvist.
Gjennomgangen av videoene og hvorfor de motsier det tidlige medienarrativet er også omtalt i hovedinnlegget, mens Oppdateringer samler de tidligere innleggene uten at denne siden må druknes i en egen lenkekatalog.
Mediedekning, politiets narrativ og VVP § 4.9
En vesentlig del av problemet er at mediedekningen tidlig la stor vekt på publikums filming, «livskrise» og «villet handling», mens den dokumenterte forhistorien, akutt dystoni, orienteringssvikt og vitnebeskrivelser om fall ble liggende utenfor rammen.
VVP § 4.9 skal beskytte mennesker i sårbare situasjoner. Den skal ikke brukes som skjold mot korrigering av feilaktige eller ufullstendige narrativer når saken allerede er offentlig omtalt, når personen er identifiserbar for relevante miljøer, og når dokumentasjonen viser at offentligheten har fått et misvisende bilde.
Det avgjørende er derfor ikke om noen «mener» at dette var en ulykke. Vitnebeskrivelsene og hendelsesforløpet viser at Sarah falt / tråkket feil i en tilstand hvor hun ikke klarte å orientere seg. Å fastholde et narrativ om villet handling uten å ta inn dette, blir ikke forsiktighet. Det blir feil premiss.
Kjernepunkt
Tidslinjen viser fire forhold som må granskes samlet:
- Sarahs tilstand før ulykken, herunder fokusvansker, mulig akutt dystoni og orienteringssvikt.
- Hendelsen på perrongen, hvor vitnebeskrivelser og video peker mot fall / feiltråkk, ikke villet handling.
- Håndteringen etter påkjørselen, hvor hun først senere ble hentet opp fra sporet, og hvor livreddende hjelp etter tilgjengelig dokumentasjon synes å ha kommet i gang først etter dette.
- Avvisningen av psykososialt og medisinsk relevant informasjon om Sarahs autisme, angst, shutdown-problematikk og behov for trygghetsperson.
Dette gjør saken større enn én ulykke. Den handler også om hvordan en skadet, sårbar og bevisst person ble forstått, håndtert, omtalt og senere avskåret fra den personen hun selv hadde dokumentert som støtteperson og fullmektig.