Sarah Eilen Slettvoll

10161479913781046 2

Kataton tilstand og rehabilitering

Dette er nå den mest tidskritiske delen av hele saken

Sarah fremstår i praksis kataton eller nær-kataton, med sterkt redusert kommunikasjonsevne. Når et menneske blir værende i en slik tilstand over tid uten riktig tilnærming, kan rehabiliteringsmulighetene gradvis svekkes.

Hovedpoenget er enkelt: rehabilitering haster.

Det finnes ikke et uendelig tidsvindu der man kan vente og se. Jo lenger Sarah holdes utilgjengelig for riktig stimuli, riktig kontakt og riktig forståelse, desto større er risikoen for varig tap av funksjon, språk, kontaktbarhet og mulighet for bedring.

Sarah er lam i høyre side av kroppen.

Etter det jeg fikk opplyst fra hennes far etter ulykken, var dette opplysninger sykehuset hadde gitt ham, og som han videreformidlet til meg: lammelsen i høyre side ble forklart som følge av at Sarah ble liggende for lenge med dårlig respirasjon før livreddende hjelp ble igangsatt.

Dette må ses i sammenheng med den offentlig tilgjengelige videodokumentasjonen fra Jernbanetorget 24.11.2025. Videoene er publisert på YouTube og embedded på siden om ulykken. De dokumenterer tidsforløpet fra etter påkjørselen og frem til Sarah ble hentet opp fra sporet, lagt på båre og livreddende hjelp faktisk ble igangsatt.

Document.no rapporterte at politiet fikk melding om påkjørselen kl. 15:28. Mitt videoopptak fra innsiden av perrongen startet kl. 15:35:40. I opptaket fremkommer det senere bekreftelse på dårlig respirasjon. Først rundt tidspunktet hvor Sarah er hentet opp og ligger på båre, blir det klart at hun ikke bare har overlevd, men også reagerer, uttrykker smerte og viser bevissthet.

Dette er et etterprøvbart og dokumentert tidsforløp: Document.no-artikkelen fastslår tidspunktet for politiets melding, TV 2s nyhetsoppdatering gjengir nødetatenes opplysning om at livreddende behandling ble gitt etter at hun ble hentet opp fra sporet, og den publiserte videodokumentasjonen på siden om ulykken viser hvor lang tid det tok før hun faktisk ble hentet opp og lå på båre.

Samlet viser dette at Sarah lå nærmere 35 minutter etter påkjørselen, med dårlig respirasjon dokumentert underveis, før livreddende hjelp faktisk ble igangsatt fordi det da viste seg at hun hadde overlevd.

Dette gjør rehabiliteringssituasjonen enda mer alvorlig. Lammelsen må ikke forstås som et isolert nevrologisk funn, men som del av den samlede skadefølgen etter ulykken, den dokumenterte dårlige respirasjonen og den grovt forsinkede livreddende hjelpen.

Samtidig finnes det et viktig positivt punkt som ikke må overses:

Sarah er venstrehendt.

Det betyr at venstre hånd kan være en særlig viktig vei inn til kommunikasjon, viljesuttrykk og rehabilitering. Når høyre side av kroppen er lam, må venstrehåndsfunksjonen kartlegges grundig og brukes aktivt som mulig kommunikasjonskanal.

Sarahs venstrehendthet kan derfor være avgjørende. Venstre hånd må behandles som en mulig vei inn til kontakt, ikke som en detalj. Det kan være forskjellen mellom å tolke henne som utilgjengelig og å faktisk finne en vei inn.

Sarah må forstås riktig

Sarah må ikke forstås løsrevet fra sin bakgrunn, personlighet, intelligens, autismeprofil, traumer, ADHD, tidligere helsehistorikk og relasjoner.

Dette er helt sentralt.

Hun har en åpenbart påfallende autismeprofil, samtidig som hun er svært høyt begavet. Hun har selv oppgitt å ha scoret 136 på en standardisert IQ-test på nett, altså over vanlig Mensa-grense, selv om hun selv hadde vanskelig for å tro på resultatet fordi hun følte seg dum, sosialt forvirret og utilstrekkelig.

Det er nettopp dette som gjør saken så alvorlig.

Et menneske kan være svært intelligent og samtidig ha store vansker med sosial forståelse, regulering, praktisk orientering, trygghet, stress, kommunikasjon og tolking av andre mennesker. Når dette ikke forstås, risikerer man at hele personen feiltolkes.

Sarah var dypt frustrert over hvordan hun ikke forstod sosiale ting. Hun følte seg dum, selv om hun åpenbart ikke var det. Hun var bevisst og bedrøvet over at hun ikke klarte å forstå sosiale situasjoner slik andre tilsynelatende gjorde. Hun trengte ikke først og fremst å bli forklart som “psykotisk”. Hun trengte å bli forstått.

Da jeg først forklarte autismesporet for henne på en måte som ga mening, falt mange brikker på plass. Hun identifiserte seg med lettelse og stolthet som autist. Hun begynte å forstå seg selv bedre. Hun begynte å bruke forklaringer, språk og støtteverktøy for å forstå følelser, sosiale situasjoner og egne reaksjoner.

I begynnelsen brukte vi også særskilt mye en tilpasset “Aspergers Guide to Life and Emotions”-GPT som praktisk støtteverktøy. Den hjalp med å forklare sosiale situasjoner, følelser og misforståelser på en måte som var konkret, rolig og forståelig for henne.

Dette var ikke et lite sidespor.

Det var et gjennombrudd.

Sarah fikk et språk for noe hun hadde levd med uten å forstå. Hun fikk en forklaring som ikke gjorde henne dum, gal eller håpløs, men som ga mening. Hun fikk håp om at hun kunne forstå seg selv, forstå andre og bli forstått av andre.

Bekymringen ble reist tidlig, og ansvarlige ble uttrykkelig varslet

Allerede 05.11.2024 kl. 07:54 sendte jeg en hastepreget bekymringsmelding til Statsforvalteren, med emnet:

“Hastesak: Videresendelse til fylkeslege/assisterende fylkeslege i Oslo og bydelsoverleger for St. Hanshaugen og Gamle Oslo”

E-posten ble sendt til Statsforvalteren og med kopi til blant andre Anne Kristine Tronhus Olsen annekristinetronhus.olsen@bsh.oslo.kommune.no, daværende fungerende bydelsoverlege for Bydel St. Hanshaugen.

Dette er viktig.

Det betyr at ansvarlig medisinsk myndighet i bydelen Sarah faktisk tilhørte, ble uttrykkelig varslet helt i starten. Det ble ikke sendt en vag bekymring til feil sted uten konkret ansvarspunkt. Det ble sendt en akutt bekymringsmelding, med Sarahs navn, situasjon, helsefare, smittevernsituasjon, behov for medisinsk og psykiatrisk oppfølging, behov for helhetlig utredning og behov for riktig forståelse.

I vedlagte bekymringsmelding skrev jeg blant annet at Sarah var hiv-positiv, at hun hadde gått uten nødvendig medisinsk oppfølging over tid, at hun manglet hiv-medisiner, at hun hadde alvorlige ernæringsproblemer og elektrolyttubalanse, at hun var ute av stand til å ivareta egen helse og smittevern, og at hun trengte grundig medisinsk og psykiatrisk utredning, inkludert vurdering av Asperger/autisme, behandling for elektrolyttubalanse og helhetlig helseoppfølging.

Jeg skrev også uttrykkelig at situasjonen var for alvorlig til at jeg kunne klare dette alene.

Dette var ikke en tilfeldig formulering.

Jeg ba om at ansvarlige instanser måtte overta et reelt ansvar for Sarahs ivaretakelse. Jeg stilte meg samtidig til disposisjon for samarbeid og hjelp. Jeg gjorde det klart at Sarahs situasjon var akutt, sammensatt og farlig, og at det måtte handles.

Etter at e-posten var sendt, sendte jeg også SMS til Anne Kristine Tronhus Olsen. Hun svarte kort tid etter bekreftende at alt var “på saken”.

Denne bekreftelsen fikk betydning.

For meg fremstod det som en direkte bekreftelse fra daværende fungerende bydelsoverlege i Bydel St. Hanshaugen på at ansvarlig medisinsk myndighet faktisk hadde tatt tak i saken. Det ga meg en trygghet om at Sarah nå ville bli fulgt opp av instansene som hadde formelt ansvar, og at jeg ikke lenger stod helt alene med en situasjon som allerede var blitt for alvorlig og for belastende til at jeg kunne bære den alene.

Men oppfølgingen uteble.

Det som skulle vært en reell overtakelse av ansvar, ble i praksis en falsk trygghet. Når en bydelsoverlege svarer bekreftende på en slik SMS etter en akutt bekymringsmelding, må det kunne forventes at saken faktisk følges opp. Det skjedde ikke.

Dette fikk alvorlige konsekvenser.

Jeg hadde allerede over tid forsøkt å advare Sarah om at jeg måtte skjerme meg og ta pauser, fordi situasjonen hennes, kombinert med min egen livssituasjon, ble for mye. Jeg var tydelig på at jeg trengte rom til å håndtere eget kaos og egen belastning. Da ansvarlige instanser var varslet, og daværende fungerende bydelsoverlege for St. Hanshaugen bekreftet at alt var “på saken”, trakk jeg meg i en periode tilbake i tillit til at Sarah nå faktisk ville bli ivaretatt av systemet.

Det ble hun ikke.

For Sarah ble denne perioden dypt traumatisk. Hun opplevde det som om hun hadde mistet meg, eller som om jeg hadde forlatt henne. Senere fikk hun gjentatte panikkangstanfall knyttet til frykten for at jeg skulle forsvinne igjen, at hun skulle miste meg for godt, eller at hun igjen skulle stå alene uten den personen hun opplevde som tryggest.

Dette må Anne Kristine Tronhus Olsen og Bydel St. Hanshaugen holdes ansvarlige for.

Ikke fordi én SMS alene skapte hele svikten, men fordi SMS-en kom etter en konkret, skriftlig, akutt bekymringsmelding hvor ansvaret var tydelig plassert, og hvor situasjonen ble beskrevet som for alvorlig til at jeg kunne håndtere den alene. Når bydelsoverlegen da bekreftet at alt var “på saken”, uten at Sarah faktisk ble fulgt opp, ble jeg gitt en falsk trygghet om at formelt ansvarlige instanser ville ivareta henne.

Det gjorde de ikke.

Og Sarah betalte prisen.

Autisme, katatoni og håp

Sarahs høye intelligens er ikke bare et biografisk poeng. Det kan også være relevant for håp, rehabilitering og kommunikasjon.

Dersom hun befinner seg i en kataton eller nær-kataton tilstand etter alvorlig skade, må man ikke forveksle manglende normal respons med manglende indre liv, forståelse eller mulighet for kontakt.

En person med høy intelligens, sterk indre verden, autistisk profil og alvorlig nevrologisk skade kan ha responsmuligheter som ikke fanges opp dersom man bare leter etter vanlige svar på vanlige måter.

Det må derfor arbeides systematisk med:

  • venstrehåndsrespons
  • blikk
  • peking
  • håndtrykk
  • ja/nei-signaler
  • gjenkjennelige ord
  • kjente stemmer
  • trygg berøring
  • alternative kommunikasjonsverktøy
  • lavt stressnivå
  • autismetilpasset kommunikasjon
  • personlig gjenkjennelse

Dette må ikke gjøres mekanisk. Det må gjøres med forståelse av hvem Sarah er.

Dersom Sarah tolkes gjennom feil ramme, risikerer man å overse det som faktisk kan være respons. En liten bevegelse, et blikk, en spenning i hånden, en reaksjon på en kjent stemme eller et kjent navn kan være viktig. Slike tegn kan gå tapt dersom man på forhånd har bestemt seg for at hun ikke er reelt tilgjengelig.

Familie, faktisk trygghet og valgt nærhet

Det må også sies varsomt, men tydelig:

Sarah har ikke hatt et særlig nært og stabilt forhold til familien over tid. Kontakten har vært sporadisk. Det betyr ikke at familien ikke kan ha omsorg for henne, eller at biologiske bånd er uten betydning. Men det betyr at man ikke kan late som om faktisk trygghet, faktisk kontakt og faktisk tillit automatisk følger slektskap.

I Sarahs tilfelle er dette avgjørende.

Jeg var ikke bare en formell fullmektig eller en praktisk støtteperson. Jeg var også hennes faktiske kjæreste. Det var en relasjon Sarah selv ga uttrykk for, levde i og knyttet tillit til.

Ved siden av dette hadde hun over tid gitt meg fullmakter, ønsket min bistand og utpekt meg som den personen hun stolte på i situasjoner hvor hun selv kunne bli ute av stand til å ivareta egne interesser.

Hun hadde gitt uttrykk for at jeg var den personen som forstod henne, hjalp henne å forstå andre og hjalp andre å forstå henne.

Hun hadde også et nesten overveldende håp knyttet til at jeg kunne være hennes støtteperson, verge i praktisk forstand og den som kunne hjelpe henne gjennom praktiske, formelle og sosiale forhold. Hun ønsket dette ydmykt, men tydelig.

Etter ulykken ble ett sentralt forhold også bekreftet i min siste samtale med hennes far 12.12.2025, slik jeg oppfattet og husker samtalen: Han understreket at jeg hadde vært den eneste faste personen Sarah hadde hatt i livet sitt.

Det øvrige bygger på hva Sarah selv gjentatte ganger ga klart uttrykk for overfor meg, og på min egen førstehåndserfaring som hennes kjæreste og støtteperson: at hun hadde svært stor trygghet til meg, at hun opplevde at jeg forstod henne, at jeg hjalp henne å forstå andre, og at jeg hjalp andre å forstå henne.

Dette var ikke bare ord. Jeg så selv hvor stor fremgang Sarah gjorde når hun opplevde stabilitet, trygghet, forståelse og tett støtte. Den personlige utviklingen hennes var påfallende. Når hun fikk riktig forklaring, ro, praktisk hjelp og noen som faktisk klarte å oversette mellom henne og omverdenen, briljerte hun raskt med fremgang på en måte som var både imponerende og rørende.

Denne fremgangen skjedde nettopp i rammen av den rollen jeg faktisk hadde: som kjæresten hennes, støttepersonen hennes og den personen hun selv ønsket nærmest mulig i praktiske, formelle og sosiale forhold. Det var så tett oppfølging som lot seg gjøre uten å være oppnevnt verge eller formell behandler.

Dette er ikke et angrep på familien.

Det er et rehabiliteringspoeng.

For en pasient i kataton eller nær-kataton tilstand kan trygghet, gjenkjennelse og relasjon være avgjørende. Da kan man ikke uten videre bytte ut faktisk trygghet med formell avstand, biologisk rangering eller administrativ bekvemmelighet.

Sarahs egne valg må tas på alvor.

Fullmaktene skulle sikre nettopp denne situasjonen

Det finnes en omfattende dokumentrekke med fullmakter og erklæringer, utviklet over tid. Disse ble ikke laget i ettertid. De ble nettopp laget fordi Sarah var sårbar, fordi hun kunne havne i situasjoner hvor hun ikke klarte å ivareta egne interesser, og fordi hun ønsket at jeg skulle kunne opptre som kjæreste, støtteperson, fullmektig og nærmeste pårørende.

Dette var ikke tilfeldig.

Dette var beredskap.

Når Sarah nå er i en tilstand hvor hun selv ikke kan forklare seg normalt, skulle disse dokumentene være det som sikret at hennes vilje likevel ble respektert.

I stedet har det motsatte skjedd.

Jeg er blitt avskåret. Først gjennom avvisning av fullmakt og pårørenderolle, deretter gjennom besøksforbud. Dette har skjedd samtidig som jeg var vitne til og sikret videodokumentasjon fra T-baneulykken 24.11.2025, herunder den dokumenterte mangelen på livreddende hjelp mens Sarah lå nede ved sporet, og den først senere, grovt forsinkede igangsettelsen av livreddende hjelp etter at hun var hentet opp og det ble klart at hun likevel var i live.

Det gjør saken enda mer alvorlig.

Den personen Sarah selv hadde valgt som kjæreste, støtteperson, fullmektig og nærmeste pårørende, og som var den som kunne forklare hennes situasjon best, ble fjernet fra henne i den fasen hvor hun trengte meg mest.

Fullmaktene og erklæringene skulle nettopp hindre at dette kunne skje. De skulle sikre at Sarah ikke ble stående alene dersom hun ikke lenger kunne tale for seg selv.

Likevel er hun i praksis blitt stående uten den personen hun selv hadde forsøkt å sikre seg.

Videoopptakene, TV 2-opplysningen og det dokumenterte tidsforløpet

Et annet forhold gjør rehabiliteringssituasjonen enda mer alvorlig: tidsforløpet etter selve påkjørselen.

Jeg var vitne til hendelsen på Jernbanetorget 24.11.2025 og gjorde videoopptak. Videoene er senere publisert på YouTube og embedded på siden om ulykken 24. november. Dette er derfor ikke privat dokumentasjon eller en løs vurdering i ettertid. Det er offentlig tilgjengelig videodokumentasjon som kan etterprøves.

Senere, 22.12.2025, publiserte jeg også lydspor, transkribering og fremheving av hva som faktisk fremkom i opptaket. Dette ble ikke publisert for dramatikk. Det ble publisert fordi opptaket dokumenterer et tidsforløp og en feilantagelse som er helt avgjørende for å forstå Sarahs skadebilde.

Document.no rapporterte at politiet fikk melding om påkjørselen kl. 15:28. Dette er startpunktet som må legges til grunn for tidslinjen. Mitt videoopptak fra innsiden av perrongen startet kl. 15:35:40.

I opptaket fremgår det at Sarah lenge ble liggende nede ved sporet. Det fremkommer bekreftelse på dårlig respirasjon underveis. Det fremgår også at livreddende hjelp ikke ble igangsatt mens hun lå nede ved sporet. Først senere blir hun fysisk hentet opp, lagt på båre og håndtert som levende pasient med behov for akutt livreddende hjelp.

Et sentralt dokumentert punkt er også TV 2s nyhetsoppdatering fra 24.11.2025. Der opplyste operasjonsleder Kristine Hedly at personen hadde pådratt seg alvorlige skader og fikk livreddende behandling etter at vedkommende ble hentet opp fra sporet.

Dette er avgjørende.

TV 2-opplysningen fastslår når livreddende behandling ifølge nødetatene ble gitt: etter at hun var hentet opp fra sporet.

Videoopptakene på ulykkessiden fastslår hvor lang tid det tok før dette skjedde.

Når disse opplysningene sammenholdes, viser tidslinjen følgende:

Dette er et dokumentert tidsforløp, ikke en personlig antagelse.

Tidslinjen viser at Sarah i den akutte fasen ble behandlet som om hun var omkommet eller så godt som omkommet. Først etter at hun ble hentet opp og lå på båre, ble det klart at hun ikke bare hadde overlevd, men også reagerte, uttrykte smerte og viste bevissthet.

Det er dette som gjør tidsforløpet så kritisk.

Fra meldingen om påkjørselen kl. 15:28 til hun lå på båre og livreddende hjelp faktisk ble igangsatt, gikk det nærmere 35 minutter. I denne perioden forelå det dårlig respirasjon. Etter det jeg fikk opplyst fra hennes far etter ulykken, var dette også opplysninger sykehuset hadde gitt ham og som han videreformidlet til meg: lammelsen i høyre side ble forklart som følge av at Sarah ble liggende for lenge med dårlig respirasjon før livreddende hjelp ble igangsatt.

Dette er ikke et perifert poeng. Det er helt sentralt for å forstå hvorfor hun nå er lam i høyre side, hvorfor hun har sterkt redusert kommunikasjonsevne, og hvorfor rehabilitering, nevrologisk vurdering og riktig kommunikasjonstilnærming haster.

Dagen etter publiseringen, 23.12.2025, ble jeg anmeldt og siktet av politiet for “hensynsløs adferd”, og politiet fattet beslutning om besøksforbud. Dette skjedde etter at jeg hadde publisert og synliggjort dokumentasjon på hva som faktisk hadde skjedd etter ulykken.

Dermed ble den personen Sarah selv hadde valgt som kjæreste, fullmektig, støtteperson og nærmeste pårørende, avskåret fra henne rett etter at jeg hadde dokumentert og offentliggjort forhold som var kritiske for å forstå skadefølgen etter ulykken.

Det gjør avskjæringen enda mer alvorlig.

Den handler ikke bare om kontakt.

Den handler også om at den som dokumenterte tidsforløpet, lydsporet, feilantagelsen, den manglende livreddende hjelpen mens hun lå ved sporet og den grovt forsinkede igangsettelsen av livreddende hjelp, samtidig ble fjernet fra Sarahs videre rehabiliteringsforløp.

Hvorfor dette haster

  • Sarah har vært i alvorlig svekket tilstand over lang tid.
  • Hun er i praksis utilgjengelig for normal kommunikasjon.
  • Sarah er lam i høyre side av kroppen.
  • Etter opplysninger sykehuset ga til hennes far, og som han videreformidlet til meg, ble lammelsen forklart som følge av at hun ble liggende for lenge med dårlig respirasjon før livreddende hjelp ble igangsatt.
  • Document.no rapporterte at politiet fikk melding om påkjørselen kl. 15:28.
  • Mitt videoopptak fra innsiden av perrongen startet kl. 15:35:40 og er del av den publiserte videodokumentasjonen på siden om ulykken 24. november.
  • Videodokumentasjonen viser manglende livreddende hjelp mens Sarah lå nede ved sporet.
  • TV 2 gjenga opplysning fra operasjonsleder Kristine Hedly om at personen fikk livreddende behandling etter at vedkommende ble hentet opp fra sporet.
  • Videoopptakene, samlet på ulykkessiden og videosiden, dokumenterer tidsforløpet frem til Sarah ble hentet opp og lagt på båre.
  • Samlet viser tidslinjen at det gikk nærmere 35 minutter fra påkjørselen til livreddende hjelp faktisk ble igangsatt.
  • Allerede 05.11.2024 ble Statsforvalteren og daværende fungerende bydelsoverlege for Bydel St. Hanshaugen, Anne Kristine Tronhus Olsen, varslet skriftlig om Sarahs akutte og sammensatte helsesituasjon.
  • Etter SMS til Anne Kristine Tronhus Olsen svarte hun bekreftende at alt var “på saken”.
  • Denne bekreftelsen ga en falsk trygghet om at ansvarlige instanser faktisk ville følge Sarah opp.
  • Den manglende oppfølgingen bidro til at Sarah ble stående uten den ivaretakelsen bekymringsmeldingen nettopp ba om.
  • Sarah er venstrehendt, noe som kan gjøre venstre hånd til en særlig viktig vei inn til kommunikasjon og viljesuttrykk.
  • Høyresidig lammelse må ikke føre til at hun feilaktig tolkes som passiv, utilgjengelig eller uten responsmulighet.
  • Hun har en tydelig autismeprofil som aldri synes å ha blitt forsvarlig utredet eller forstått.
  • Hennes høye intelligens gir ekstra grunn til å lete etter subtile responsformer og ikke gi opp for tidlig.
  • Hun har hatt begrenset og sporadisk familiekontakt, mens hun selv over tid har utpekt meg som sin nærmeste støtteperson.
  • Jeg var ikke bare hennes fullmektig og støtteperson, men også hennes faktiske kjæreste.
  • Kontakt med valgt støtteperson og kjæreste kan være avgjørende for trygghet, respons, motivasjon og rehabilitering.
  • Jo lenger man venter, desto mer svinner sjansen for reell rehabilitering.

Hun må ikke tolkes som passiv uten at riktige veier er prøvd

Sarahs situasjon må ikke reduseres til et spørsmål om hvorvidt hun “svarer normalt”. Det ville være en grov forenkling.

Når en pasient er i kataton eller nær-kataton tilstand, har hjerneskade, sterkt redusert kommunikasjonsevne og høyresidig lammelse, må man aktivt lete etter alternative responsformer.

Det betyr at man må prøve systematisk, rolig og gjentatt:

  • respons via venstre hånd
  • håndtrykk
  • peking
  • øyebevegelser
  • blikkretning
  • ansiktsuttrykk
  • berøring
  • kjente ord og navn
  • gjenkjennelig stemme
  • enkle ja/nei-signaler
  • nettbrett eller annen alternativ kommunikasjon

Det avgjørende er ikke om hun kommuniserer på vanlig måte. Det avgjørende er om hun får en reell mulighet til å kommunisere på den måten som fortsatt er tilgjengelig for henne.

En venstrehendt pasient med høyresidig lammelse kan ha langt bedre muligheter for målrettet kommunikasjon og rehabilitering enn det som fremstår utenfra, dersom riktig person, riktig stimuli og riktig faglig tilnærming faktisk får slippe til.

Rehabilitering er ikke bare fysioterapi

Rehabilitering handler ikke bare om å trene muskler.

Det handler også om kontakt, trygghet, mening, motivasjon og gjenkjennelse.

For Sarah kan dette bety at fysisk rehabilitering, nevrologisk oppfølging, alternativ kommunikasjon, autismetilpasset forståelse og personlig trygghet må ses i sammenheng. Det er ikke nok å vurdere kroppen hennes isolert fra hvem hun er, hva hun reagerer på, hvem hun stoler på og hvordan hun tidligere har kommunisert.

Dersom hun behandles som et passivt objekt i et system, mister man nettopp det som kan være mest virksomt:

hennes egen vilje, hennes relasjoner, hennes minner, hennes språk og hennes mulighet til å finne tilbake til kontakt.

Rehabilitering må derfor også handle om å gjenopprette kontakt med Sarah som person.

Ikke bare kropp.

Ikke bare journal.

Ikke bare diagnose.

Sarah.

Den praktiske konsekvensen

Dette bør få konkrete følger for videre oppfølging:

  • Sarahs venstrehåndsfunksjon må kartlegges grundig.
  • Det må undersøkes om venstre hånd kan brukes til ja/nei-respons, peking eller annen kommunikasjon.
  • Det må prøves trygg, kjent og personlig stimuli.
  • Det må vurderes om personer hun selv har valgt og stoler på, kan bidra til å fremkalle respons.
  • Høyresidig lammelse må ikke brukes som indirekte grunnlag for å undervurdere hennes bevissthet eller kommunikasjonsevne.
  • Rehabiliteringen må ta høyde for mulig autisme/Asperger, ADHD, traumer, katatoni/autistisk shutdown og nevrologisk skade.
  • Hennes egne fullmakter og valg av nærmeste pårørende må respekteres.
  • Hennes faktiske kjæresterelasjon må ikke viskes bort som om den var irrelevant.
  • Biologisk familie må ikke automatisk gis forrang fremfor dokumentert faktisk trygghet, løpende kontakt og pasientens egne uttrykte valg.
  • Venner og andre personer som faktisk har betydd noe for henne, må ikke holdes helt utenfor uten konkret og lovlig begrunnelse.
  • Tidsforløpet fra påkjørselen til livreddende hjelp ble igangsatt må granskes konkret, med utgangspunkt i både TV 2-opplysningen, politiets tidslinje, medisinske opplysninger og de publiserte videoopptakene på siden om ulykken.
  • Rollen til Anne Kristine Tronhus Olsen, som daværende fungerende bydelsoverlege for Bydel St. Hanshaugen, må granskes særskilt, fordi hun var varslet direkte og etter SMS bekreftet at alt var “på saken”, uten at nødvendig oppfølging faktisk ble sikret.

Dersom dette ikke gjøres, risikerer man at Sarahs faktiske responsmuligheter aldri blir oppdaget.

Da er ikke problemet at hun ikke kommuniserer.

Problemet er at systemet ikke har lett riktig.

Det mest alvorlige

Det mest alvorlige er ikke bare at Sarah er skadet.

Det mest alvorlige er at hun etter skaden er blitt avskåret fra den personen hun selv hadde forsøkt å sikre seg gjennom fullmakter, tillit og gjentatte uttrykte valg.

Det mest alvorlige er også at dette skjedde etter en lengre forhistorie hvor ansvarlige instanser allerede var varslet. Statsforvalteren og Anne Kristine Tronhus Olsen, daværende fungerende bydelsoverlege for Bydel St. Hanshaugen, var uttrykkelig varslet allerede 05.11.2024 om at Sarahs situasjon var akutt, sammensatt og for alvorlig til at jeg kunne håndtere den alene. Likevel ble Sarah ikke reelt ivaretatt.

Dersom en pasient i kataton eller nær-kataton tilstand har én person som hun faktisk stoler på, én person som forstår hennes språk, hennes reaksjoner, hennes autismeprofil og hennes måte å være i verden på, da er det ikke et perifert spørsmål om denne personen får bidra.

Det kan være selve forskjellen mellom kontakt og stillhet.

Mellom rehabilitering og passiv forvitring.

Mellom å bli møtt som et levende menneske og å bli administrert som en sak.

Dette er grunnen til at avskjæringen av meg er så alvorlig.

Ikke fordi jeg “ønsker tilgang”.

Men fordi Sarah selv hadde forsøkt å sikre at jeg skulle kunne være der når hun ikke selv kunne tale.

Jeg var hennes faktiske kjæreste, hennes valgte støtteperson, hennes fullmektig og den personen hun selv hadde forsøkt å plassere nærmest seg i en krisesituasjon. Å avskjære meg fra henne betyr derfor ikke bare å nekte en utenforstående kontakt. Det betyr å fjerne den personen hun selv hadde forsøkt å sikre seg gjennom tillit, kjærlighet, fullmakter og gjentatte uttrykte valg.

Dette blir enda mer alvorlig når avskjæringen kom rett etter at jeg hadde publisert dokumentasjon av tidsforløpet etter ulykken, lydsporet fra stedet, den manglende livreddende hjelpen mens hun lå nede ved sporet, og den grovt forsinkede igangsettelsen av livreddende hjelp først etter at det viste seg at Sarah likevel var i live.

Da handler dette ikke bare om et besøksforbud.

Det handler om å fjerne den personen som både var valgt av Sarah og som hadde offentliggjort kritisk dokumentasjon om hva som faktisk skjedde.

En passiv dødsdom i praksis

I praksis oppleves dette som at Sarah er gitt en administrativ, passiv dødsdom: ikke ved én eksplisitt beslutning, men ved at tiden får løpe ut mens nødvendig hjelp, relevant kontakt og målrettet rehabilitering uteblir.

Det er nettopp derfor dette haster.

Sarah må ikke parkeres i en tilstand andre har tolket ferdig. Hun må få reell rehabilitering, reell kommunikasjonshjelp og reell mulighet til kontakt med mennesker hun kjenner og stoler på.

Når høyre side er lam, og hun samtidig er venstrehendt, finnes det et konkret spor som må prøves systematisk.

Når hun i tillegg er høyt intelligent, har en tydelig autismeprofil og tidligere har hatt stort utbytte av riktig forklaring, støtte og trygg personkontakt, finnes det enda mindre grunn til å gi opp.

Når det dessuten foreligger offentlig tilgjengelige videoopptak og samtidige opplysninger som gjør tidsforløpet etter påkjørselen etterprøvbart, finnes det heller ingen akseptabel grunn til å behandle skadefølgen som om den bare oppstod i et tomrom.

Når ansvarlige instanser i tillegg var varslet allerede over ett år tidligere, og daværende fungerende bydelsoverlege for St. Hanshaugen bekreftet at alt var “på saken” uten at Sarah faktisk ble ivaretatt, finnes det heller ingen akseptabel grunn til å fremstille dette som en uforutsigbar tragedie uten forhistorie.

Venstre hånd kan være mer enn en hånd.

Den kan være en vei inn.

Og riktig person kan være mer enn en besøkende.

Jeg kan være nøkkelen Sarah selv prøvde å legge igjen før alt gikk galt.

Relevante lenker