Et av de mest ødeleggende trekkene ved Sarah-saken er hvordan hun gradvis ble gjort utilgjengelig, for så helt utilgjengelig for mennesker som faktisk bryr seg om henne.
Ikke bare for meg.
Ikke bare for den personen hun selv hadde gitt fullmakt til og oppgitt som nærmeste pårørende.
Men også for venner.
Mennesker som kjenner Sarah som Sarah. Ikke som diagnose. Ikke som sak. Ikke som “pasient”. Ikke som et problem et system helst ville slippe å forholde seg til.
For en liten stund tilbake fikk jeg en melding fra en venn av Sarah. Jeg anonymiserer ham her som A., fordi dette ikke handler om å trekke andre privatpersoner unødvendig inn i offentligheten. Det handler om hva meldingen viser.
Den viser at Sarah har et nettverk.
Den viser at flere har forsøkt å finne henne.
Den viser at også andre ble møtt med taushet.
Og den viser, kanskje viktigst av alt, at mennesker rundt Sarah ha forstått noe helt grunnleggende som institusjonene ser ut til å ha mistet av syne:
At et alvorlig skadet menneske ikke bare trenger skjerming, kontroll og vedtak.
Hun trenger trygghet.
Nærhet.
Kjente stemmer.
Folk som bryr seg.
Her er en sms jeg mottok for en liten stund tilbake:
Hei Per.
A**** her 🙂
Jeg vet ikke om det er passende at jeg skriver, men Sarah har betydd veldig mye for meg. I en periode var hun også min beste venn, og jeg bærer fortsatt mye omsorg for henne. Hun er kul, tøff, smart og skarp.
Jeg kan bare forestille meg hvor tungt dette må være for deg også. Jeg ønsker oppriktig at hun får ro, trygghet og den hjelpen hun trenger. Takk for at du har stått på.
Jeg forsøkte selv å komme i kontakt med Sarah. Jeg ringte flere sykehus og akuttmottak flere ganger, men de ville ikke engang opplyse om hvor hun var.
Sarah er kjempetøff. Jeg er helt enig med deg i at hun burde få ha nære venner og mennesker som bryr seg rundt seg i en sånn situasjon. Bare det at noen sitter i rommet med henne, tenker jeg kan være betryggende for henne. Det første jeg tenkte da jeg hørte om dette med katatoni, var egentlig bare at hun trenger nærhet og omsorg.
Jeg var ikke på Facebook på flere år. Da jeg logget inn igjen etter en vanskelig periode i livet mitt, var Sarah den eneste som hadde tatt kontakt med meg og prøvde å få meg ut og være sosial. Det vil jeg aldri glemme.
Igjen – takk for at du forsøker.
Mvh A
Dette er ikke en medisinsk vurdering.
Det er heller ikke ment som et juridisk dokument.
Men det er et menneskelig vitneutsagn om hvem Sarah var for andre.
Og det er viktig.
For bildet som har blitt bygget rundt Sarah, og rundt meg, har altfor lenge vært formet av institusjoner, politi, pårørende som ikke nødvendigvis hadde mest faktisk kontakt, og helsevesenets egne interesser i å kontrollere fortellingen.
Meldingen fra A. bryter med dette bildet.
Han beskriver Sarah som:
- kul
- tøff
- smart
- skarp
- omsorgsfull
- en person som tok kontakt med ham da han selv hadde hatt det vanskelig
- en venn som prøvde å få ham ut og være sosial
Det er Sarah slik mennesker som faktisk kjenner henne kunne kjenne henne.
Ikke som et journalnotat.
Ikke som F20.0.
Ikke som “uro”.
Ikke som en person som skulle skjermes bort fra alle relasjoner som ikke passet inn i systemets praktiske behov.
Også venner har forsøkt å finne henne
Det sterkeste i meldingen er kanskje dette:
Jeg forsøkte selv å komme i kontakt med Sarah. Jeg ringte flere sykehus og akuttmottak flere ganger, men de ville ikke engang opplyse om hvor hun var.
Dette er alvorlig.
Når en person har vært utsatt for en katastrofal ulykke, ligger alvorlig skadet, og mennesker som står henne nær ikke engang får vite hvor hun er, da er det ikke lenger bare et spørsmål om taushetsplikt.
Da handler det også om isolasjon.
Om avskjæring.
Om at et menneske med relasjoner, historie og tilknytning blir gjort administrativt usynlig.
Det har vært et gjennomgående mønster i Sarah-saken: mennesker og dokumentasjon som kunne utfordret institusjonenes versjon av saken, ble holdt utenfor.
Fullmakter har blitt tilsidesatt.
Pårørenderettigheter har blitt avvist.
Kontakt har vært nektet.
Venner har ikke blitt gitt noen reell kanal inn.
Og det hele ble pakket inn i ord som “ro”, “skjerming” og “hensyn”.
Slike ord kan være nødvendige i enkelte situasjoner. Men de kan også brukes som et teppe over noe langt mer brutalt: at pasienten mister kontakt med dem hun selv hadde valgt, og at omverdenen mister innsyn i hva som faktisk skjer.
Sarah trenger ikke bare kontroll. Hun trenger først og fremst trygghet.
A. skriver noe enkelt, men presist:
Bare det at noen sitter i rommet med henne, tenker jeg kan være betryggende for henne.
Det burde ikke være kontroversielt.
Ved alvorlig skade, redusert kommunikasjonsevne, katatoni, koma, oppvåkning eller nevrologisk usikkerhet er kjente mennesker ikke bare “besøk”.
De kan være orientering.
Trygghet.
Regulering.
En kjent stemme.
Et tegn på at man ikke er forlatt.
I Sarahs tilfelle er dette ekstra viktig. Hun har fra før allerede en lang historie med ustabilitet, sviktende oppfølging, tvang, feilslått institusjonell håndtering og manglende reell tilrettelegging.
Da skulle spørsmålet vært:
Hvem gjør Sarah trygg?
Hvem kjenner henne?
Hvem forstår henne?
Hvem har hun selv valgt?
I stedet ble det motsatte spørsmålet styrende:
Hvem er mest praktisk å holde ute?
Dette handler ikke bare om meg
Jeg har lenge sagt at dette ikke bare handler om min rolle som fullmektig, støtteperson og nærmeste pårørende til min faktiske kjæreste.
Det handler om Sarahs rett til ikke å bli isolert fra sitt eget liv.
Meldingen fra A. viser nettopp det.
Sarah har hatt mennesker rundt seg som har brydd seg. Hun har hatt venner. Hun har noen som husket henne som den personen hun var før hun ble redusert til et saksnummer, en diagnose og en institusjonell risikofortelling.
Når også slike mennesker ikke får vite hvor hun er, eller om de kan besøke henne, blir spørsmålet større enn én konflikt.
Da handler det om rettssikkerhet.
Om menneskeverd.
Om hvor lett en sårbar person kan bli fjernet fra sitt eget nettverk når helsevesen, politi og forvaltning først har bestemt seg for hvem som skal få slippe til.
Sarah er ikke bare en pasienthistorie
Sarah er en person.
Hun er smart.
Hun er skarp.
Hun er rar, morsom, krevende, sårbar, omsorgsfull og langt mer sammensatt enn de merkelappene hun har fått.
Hun var den som tok kontakt med en venn etter flere år, fordi hun så at han hadde hatt det vanskelig.
Det sier noe om henne.
Det sier noe som ikke fremgår av vedtak.
Og det sier noe om hva som går tapt når mennesker som Sarah isoleres fra dem som faktisk kjenner dem.
Dette innlegget publiseres fordi meldingen fra A. viser noe helt avgjørende:
Sarah var ikke alene.
Hun ble gjort alene.
Merknad: Meldingen er gjengitt anonymisert. Avsenderens identitet er kjent for meg. Formålet er å dokumentere at også Sarahs venner forsøkte å få kontakt og uttrykte bekymring for at hun ble avskåret fra nære relasjoner.