Dette handler egentlig om meg. Og om et system som valgte å ikke møte opp.

Dette handler egentlig om meg. Og om et system som valgte å ikke møte opp.

Siden 24.11.2025 har jeg blitt avvist. Ikke én gang, men kontinuerlig. Av instanser som vet bedre, men som likevel valgte stillhet.

For over én måned siden skulle jeg vært overført fra legevaktens kriseteam til bydelens kriseteam for videre oppfølging. Det var ikke et forslag. Det var planen. Det var slik systemet selv la det opp.

Den overføringen skjedde aldri i praksis.

I stedet har jeg, den siste måneden, ringt bydelens kriseteam gjentatte ganger for å få den oppfølgingen jeg skulle vært i allerede. Jeg har lagt igjen beskjed. Ringt på nytt. Ventet. Fulgt opp. Febrilsk forsøkt å gjøre akkurat det man blir fortalt at man skal gjøre: ta imot hjelp.

Ingen tok kontakt.

Ingen ringte tilbake.

Ingen gjorde en vurdering.

Likevel fikk jeg i går beskjed om at bydelens kriseteam ikke kunne hjelpe med noe. Altså en konklusjon fattet uten én eneste samtale med meg. En avgjørelse uten vurdering. Avvisning uten møte.

Dette er ikke et system som har vurdert og funnet tiltak uhensiktsmessige.

Dette er et system som aldri tok over ansvaret, men likevel valgte å lukke saken.

Jeg har stått alene i dette siden. Med ansvar som aldri skulle ligget på meg. Med belastning som bare har vokst fordi hjelpen som skulle komme videre, aldri kom. Dette er ikke “tungt”. Det er nedbrytende.

Til alle som har sagt at jeg “må ta imot hjelp”, at jeg og Sarah “må få all den hjelpen vi trenger”: det er nettopp det jeg har forsøkt på, kontinuerlig, i over en måned. Dette har aldri handlet om motvilje mot hjelp. Det har handlet om fravær av hjelp.

Og så vil jeg si takk. Oppriktig.

Ikke til systemene, men til menneskene. Til alle dere som helt uten rolle, plikt eller ansvar har rukket ut. Noen fordi dere kjenner Sarah. Noen fordi dere bare ble berørt. Meldinger, samtaler, stillhet når det var det som trengtes. Det er der den største støtten har kommet fra.

Det er et paradoks at den mest reelle støtten ikke har kommet fra instanser med ansvar, men fra tilfeldige mennesker som bare valgte å bry seg. Men det er også en påminnelse om hva ekte støtte faktisk er: tilstedeværelse, ikke formuleringer.

PS:

Når alt kommer til alt, var det ikke systemene som bar dette. Det var mennesker. Noen kjente, noen helt tilfeldige. Og det sier egentlig alt som trengs å sies.

#SarahLever

—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 09.01.2026 kl. 13:09:05 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/

Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.

Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.