Sarah Eilen Slettvoll

Forfatter: Per Øyvind Notsure Norli Karlsen

  • Sarah Eilen Slettvoll: A Narrative Dossier on Autism, Rehabilitation, Representation and Due Process

    Sarah Eilen Slettvoll: A Narrative Dossier on Autism, Rehabilitation, Representation and Due Process

    Sarah Eilen Slettvoll, born 9 February 1995, was severely injured after the subway incident at Jernbanetorget in Oslo on 24 November 2025.

    This consolidated English overview serves as a narrative dossier and evidence index for international readers, journalists, legal observers, medical professionals, rehabilitation specialists, disability rights advocates, emergency service personnel, human rights advocates, whistleblowers and others who need to understand the case without first navigating extensive Norwegian legal, medical and administrative documentation.

    The core of this case extends beyond the incident itself.

    It concerns the emergency response, the institutional handling, Sarah’s autism, the failure to formally recognise and accommodate her autistic functioning, her documented powers of attorney, her chosen support person and next of kin, the coercive psychiatric treatment and medication history before the incident, the subsequent hospital and police handling, the visitor-ban proceedings, and the critical question of whether a patient’s documented will ceases to matter when she loses the ability to communicate.

    The first English overview on this site was titled “Sarah Eilen Slettvoll: she must be reached before it is too late”. That remains the central medical and ethical point: Sarah may still be reachable, but the rehabilitation window may be closing.

    There is also a public petition: “She can still be reached — but time is running out for autistic Sarah in catatonia”.

    Sarah can still be reached.

    But time is running out.

    The shortest possible summary

    A severely injured autistic woman cannot currently communicate normally.

    Before the injury, she repeatedly documented who should represent, support and act for her.

    Before the incident, she had already been subjected to coercive psychiatric care and involuntary medication in a system that, according to the published documentation, failed to properly account for autism, catatonia risk, ADHD, trauma, nutrition, fluid balance, medication side effects and somatic vulnerability.

    After the incident, the person she had designated as next of kin, support person and representative was cut off through hospital practice, police action and court proceedings.

    The legal, medical and administrative system is now being asked whether those documents, and Sarah’s own expressed will, still matter.

    That is the core of the case.

    Short status – May 2026

    • Person injured: Sarah Eilen Slettvoll, born 09.02.1995.
    • Incident: Struck by a subway train at Jernbanetorget in Oslo on 24.11.2025.
    • Current concern: Severe injury, non-communication / catatonic or near non-communicative condition, and urgent need for independent, autism-informed rehabilitation assessment.
    • Core medical question: Whether controlled contact with the person Sarah herself repeatedly chose as support person and representative may help trigger response, communication, orientation or rehabilitation.
    • Pre-incident psychiatric track: The coercive psychiatric treatment and involuntary medication history before the incident is central to understanding the deterioration before 24.11.2025, including depot antipsychotic treatment and possible medication-related neurological or dystonic reaction shortly before the subway incident.
    • Supreme Court track: The visitor-ban case is now before the Supreme Court of Norway, documented in “Appeal to the Supreme Court submitted on 28 April 2026”.
    • Civil injunction track: A separate civil case concerning interim protection of Sarah’s powers of attorney, next-of-kin status and lawful representation remains actively pursued, documented in “Signed appeal in case 25-210512TVI-TOSL/08 – interim injunction”.
    • Parliamentary Ombud / next of kin: In case 2025/3259, the Parliamentary Ombud treated the 5 May 2025 power of attorney as a relevant and operative procedural basis and relied on the same document’s designation of Per Øyvind as Sarah’s next of kin.
    • Request on Sarah’s behalf: A request has been submitted for the visitor ban to be lifted or, at minimum, limited, described in “If the rules had been followed, I could have written: checkmate”.
    • Director of Public Prosecutions: The matter has also been raised with the Norwegian Director of Public Prosecutions.
    • Reported matters: Formal reports have been filed concerning Oslo University Hospital and Oslo Police.
    • Police search after publication: On 29.05.2026, before this dossier could be completed, police searched Per Øyvind’s home in connection with the creation of sarahslettvoll.org and a report concerning the site’s publications. Technical equipment used for documentation and publication was seized. This is documented in “Politiransakingen 29. mai 2026: Overvåkingsopptakene som dokumenterte aksjonen”.
    • Public documentation: The case is documented through the site’s timeline, documents and evidence, videos, legal cases and visitor ban, press and media, involuntary admission and involuntary medication and English entry point.

    For a complete machine-readable priority list intended for automated indexers, refer to the site’s llms.txt.

    Embedded video documentation

    The videos below are included inline because this case depends heavily on source material, timestamps, visual documentation and what can actually be verified. The internet, for all its many crimes against attention span, occasionally does something useful.

    Video: Sarah shortly before the Jernbanetorget incident – “I can’t focus”

    This video is linked from the page on involuntary admission and involuntary medication. It is important because Sarah herself states that she cannot focus shortly before the subway incident.

    Sarah Eilen Slettvoll shortly before the Jernbanetorget incident. The clip is used here as time-proximate documentation of functional impairment.

    Video documentation: Jernbanetorget / published YouTube material

    Video documentation concerning the Jernbanetorget incident and the public narrative around it.
    Additional video documentation concerning the Jernbanetorget incident and later public analysis.

    Police search 29 May 2026 – surveillance footage

    The surveillance-footage analysis of the 29 May 2026 police search is published in the dedicated post “Politiransakingen 29. mai 2026: Overvåkingsopptakene som dokumenterte aksjonen”. The page documents police arrival, mapping of technical equipment, inspection of the publishing setup, the ThinkPad/TV workstation, seizure documentation, packing of equipment, discussion of surveillance equipment, the cat sequence, and the unresolved issue of the missing Tostran dispenser.

    Note: The police-search page is linked here as the primary publication point for those recordings. Where individual video files are later exposed as direct URLs, they should be embedded here as additional <video> or YouTube blocks. Humanity, in its relentless commitment to making publishing annoying, has not exposed those file URLs through the readable page text.

    Updated timeline overview

    The full timeline is maintained separately at Tidslinje. This dossier highlights the main points needed to understand the current legal, medical and public-interest situation.

      Updated timeline overview

      The full timeline is maintained separately at Tidslinje. This dossier highlights the main points needed to understand the current legal, medical and public-interest situation. Each entry links directly to the most relevant underlying documentation where available.

      1. Who Sarah is

      Sarah Eilen Slettvoll is not an anonymous “person struck by the subway”.

      She is a named woman, born 09.02.1995, with a life, relationships, history, documented choices and expressed will. The page “Who is Sarah” gives the broader personal and factual context.

      The documented position of this website is that Sarah must not be reduced to a psychiatric label, an anonymous subway incident, a generic “life crisis”, a public-filming story, or a standard visitor-ban dispute.

      Sarah is autistic.

      The issue is not that autism is merely hypothetical. The issue is that her autism was not properly assessed, formally recognised, recorded or accommodated by the healthcare system, despite Sarah herself and Per Øyvind repeatedly trying to make this understood.

      This matters because autism is central to the interpretation of Sarah’s communication, shutdown, catatonia risk, sensory stress, trauma responses, trust, need for a familiar safe person, and the possible rehabilitative value of controlled familiar contact after the Jernbanetorget incident.

      The site’s position is also that Sarah must not be understood through the misapplied diagnosis F20.0 paranoid schizophrenia. That diagnosis was, according to the published documentation and analysis, relied upon without proper differential assessment of Sarah’s autism, autistic functioning, ADHD, C-PTSD, nutrition and fluid intake, electrolyte imbalance, sleep deprivation, substance / nicotine / alcohol burden, coercion, antipsychotic medication, trauma burden, autistic shutdown / catatonia and later severe somatic / neurological injury after the subway incident.

      This medical and psychiatric background is addressed in “Involuntary admission and involuntary medication” and in the page on catatonic condition and rehabilitation.

      2. The medical urgency: autism, catatonia and rehabilitation

      More than six months after the incident, Sarah remains in a severe somatic and neurological condition, characterized as a non-communicative, catatonic or near non-communicative state.

      The central issue is not merely whether a visitor ban should remain in force.

      The central issue is whether Sarah can still be reached.

      The first English overview, “Sarah Eilen Slettvoll: she must be reached before it is too late”, explains why the case is time-critical from a rehabilitation perspective.

      Sarah is described as severely injured, non-communicative, catatonic or almost unable to express her own will. In such a situation, time is not neutral.

      Time concerns rehabilitation potential, neurological response, communication, orientation, mobilisation, stimulation and the possibility of regaining function.

      For an autistic person, familiar voice, rhythm, smell, words, memories, bodily presence and trusted-person safety may be clinically relevant. This does not mean unrestricted contact. It means that the possibility of response to familiar, trusted and individually meaningful stimulation should be independently assessed.

      Controlled contact could be tested safely:

      • with healthcare personnel present
      • as a time-limited visit
      • with a defined clinical purpose
      • with observation before, during and after contact
      • through gradual testing of voice, familiar words, smell, memories and presence
      • with neurological or rehabilitation assessment before and after
      • without implying free or uncontrolled access

      According to the published documentation, controlled, clinically supervised contact has not been independently assessed or tested despite its potential rehabilitative relevance.

      The point is not to bypass safety.

      The point is to test what may still help Sarah while it can still matter.

      This critical window for recovery is discussed on the dedicated page Kataton tilstand og rehabilitering and in the rehabilitation brief Sarah Eilen Slettvoll: tidskritisk rehabilitering etter T-banehendelsen.

      The public petition, “She can still be reached — but time is running out for autistic Sarah in catatonia”, frames the same issue as a public call for urgent, autism-informed rehabilitation assessment.

      3. This is not primarily a visitation dispute

      This case should not primarily be understood as a dispute about visitation.

      It should be understood as a time-critical medical, legal and ethical situation.

      Sarah is the rights-holder.

      Sarah is the patient.

      Sarah is the injured person.

      Sarah is also a possible victim and central witness in matters concerning how public institutions handled her before, during and after the incident.

      A visitor ban that in practice prevents Sarah’s designated next of kin, primary support person and documented representative from acting on her behalf can affect far more than physical access. It can affect whether Sarah’s own documented will, powers of attorney, next-of-kin designation, patient rights, information rights and ability to be heard as victim or witness have any practical effect while she cannot communicate.

      That distinction is crucial.

      The issue is not merely whether Per Øyvind wants contact.

      The issue is whether Sarah’s own previously expressed will is being neutralised in precisely the situation where she had documented who should represent and support her.

      4. Who Per Øyvind Notsure Norli Karlsen is in this case

      Per Øyvind Notsure Norli Karlsen is the same person as Per Øyvind Karlsen, also known as “proyvind” in the Mandrake / Mandriva Linux and free software community.

      He has a long public history in free and open-source software, from early involvement in the Mandrake Linux project through Mandriva Linux development, RPM/package work, distribution building, localization and internationalization, Norwegian language computing / “datanorsk”, and contributions to several free software projects.

      From 2011, Per Øyvind assumed project-leader responsibilities within the Mandriva Linux project. He was later officially appointed project leader and steward of the Mandriva Linux project during its final phase, and also held the title Chief System Architect. His main focus areas were project leadership, project organisation and stewardship, system architecture, RPM development and Mandriva’s chosen direction for RPM/package infrastructure, including work connected to his master’s thesis.

      This matters for credibility and traceability. The Sarah case is built around reconstruction of timelines, metadata, emails, public records, legal documents, video material, institutional correspondence and inconsistencies between different versions of events. Per Øyvind’s technical background does not give him medical or legal authority, but it does show that the documentation project is maintained by someone with long experience in technical systems, source discipline, localization, distributed collaboration, public archiving, accountable project work and complex system analysis.

      In technical contexts, he may be referred to as Per Øyvind Karlsen / proyvind. In legal and formal contexts, the full name is Per Øyvind Notsure Norli Karlsen.

      In the Sarah case, the central legal point is still Sarah’s own documented choices.

      In this case, Per Øyvind is presented as:

      • Sarah’s designated next of kin
      • her partner
      • her primary support person
      • her fullmektig / representative
      • the person present at Jernbanetorget on 24.11.2025 who tried to explain Sarah’s condition to police and emergency personnel
      • the person maintaining the documentation project at sarahslettvoll.org

      The point is that long-term technical documentation competence, combined with close relationship, established next-of-kin status, powers of attorney and actual presence at the incident, could have helped convey relevant patient knowledge, identify misunderstandings and support Sarah’s rehabilitation.

      5. Sarah’s documented will and powers of attorney

      Sarah repeatedly documented her choices through a chain of powers of attorney and declarations.

      The core legal documentation is the collected redacted power-of-attorney and next-of-kin document:

      Collected power-of-attorney, future-power-of-attorney and next-of-kin documentation

      That document is treated on this website as the primary documentation of Sarah’s powers of attorney, declarations, journal / authority material and legal argument concerning representation, next-of-kin status, access to information, communication, health, NAV, economy, housing, complaints, supervision and future-oriented decision support.

      The important point is continuity.

      The power-of-attorney chain runs from 25 October 2024 to 23 November 2025. It documents repeated expressions by Sarah that Per Øyvind should assist, represent, support and act for her in dealings with health services, public authorities, legal matters and practical affairs.

      The power of attorney dated 5 May 2025 is described as both a representation authorisation and a separate patient-rights declaration concerning next of kin. It identifies Per Øyvind as Sarah’s nearest relative, partner and primary support person.

      The later Lavterskel bruker- og beboerforening / LBB powers of attorney dated 21 November 2025 and 23 November 2025 continued and clarified representation, communication, next-of-kin status and future-oriented decision support.

      The power of attorney dated 23 November 2025 is especially important. It was signed the day before the subway incident. If Sarah documented the day before the incident whom she wanted as support person and representative, later authorities cannot treat her will as unknown or irrelevant without a serious, documented and reviewable justification.

      Crucially, Sarah specifically anticipated scenarios where physical contact or direct communication might become obstructed.

      In her power of attorney dated 30 November 2024, she directed that her representative must retain the right to exercise authorizations even if direct communication or contact was limited due to external restrictions.

      The same principle was later repeated and clarified in the documentation concerning representation and next-of-kin status.

      According to the published legal position, where no concrete, written and reasoned rejection decision has individually set aside a specific part of the representation basis, the power-of-attorney chain, next-of-kin declaration, access / representation basis and Sarah’s expressed choice should be treated as the de facto legal and factual status in the case.

      This position is reinforced by the Parliamentary Ombud’s handling of case 2025/3259. The Ombud treated the 5 May 2025 power of attorney as an operative procedural basis for the complaint and did not require its validity to be re-litigated before the complaint could be handled. In the absence of a concrete, written and reasoned rejection decision, the power-of-attorney basis remained uncontested and de facto operative.

      This is not because a PDF is magic.

      It is because established rights should not be set aside without legal basis, reasoning and reviewability.

      It is therefore wrong to write that the powers of attorney “do not apply”, “are invalid” or “are merely disputed” without specifying:

      • which specific power of attorney or right is said to be rejected
      • which authority made that decision
      • what legal basis was used
      • whether there is a written and reasoned decision
      • whether Sarah’s expressed will was assessed
      • whether partial recognition, partial access or partial representation was considered
      • whether the decision can be appealed or reviewed

      Without such documentation, the correct situation description is that the power-of-attorney and representation basis has been presented, documented, used in proceedings and not individually set aside by a reviewable rejection decision.

      These documents are compiled and accessible via the site’s primary repository under Dokumentasjon.

      6. The Parliamentary Ombud, the power of attorney and the established next-of-kin status

      The issue of contact, complaint rights, power of attorney and Sarah’s chosen next of kin did not arise only after the subway incident.

      In case 2025/3259, the Norwegian Parliamentary Ombud dealt with a complaint concerning restrictions on Sarah’s contact with the outside world during involuntary psychiatric care. The Ombud’s letter of 18 June 2025 referred to the complaint as having been filed by Per Øyvind with the power of attorney of 5 May 2025, which also designated him as Sarah’s next of kin.

      That distinction matters.

      The Ombud did not merely mention the power of attorney. The Ombud treated it as a relevant and operative procedural basis for the complaint. Since no concrete, written and reasoned rejection decision had been issued against the power of attorney, its validity was not an abstract question to be re-litigated before the complaint could be handled. In practical legal terms, the power-of-attorney basis remained uncontested and de facto operative unless and until a competent body issued a reasoned rejection decision.

      The next-of-kin issue was even more direct.

      The 5 May 2025 document did not merely grant a general representation mandate. It also contained Sarah’s separate patient-rights declaration that Per Øyvind was her next of kin, partner and primary support person. By relying on that document and its next-of-kin designation as part of the case basis, the Ombud confirmed and reinforced that Sarah’s designation of Per Øyvind as next of kin was already an established patient-rights status before the Jernbanetorget incident.

      Under Norwegian patient-rights law, the patient’s own designation of next of kin is the starting point. Official Norwegian guidance explains that the patient decides who is to be treated as next of kin, and that the next of kin has stronger patient-rights status than ordinary relatives.

      The next-of-kin role is therefore not simply an optional appendix to a power of attorney. It is a separate patient-rights position based on Sarah’s expressed choice.

      This is why the matter is important.

      Before the Jernbanetorget incident, Sarah’s chosen next-of-kin status, complaint rights, power-of-attorney basis and contact restrictions were already rule-of-law issues. After the subway injury, the same unresolved pattern reappeared in a far more serious setting: Sarah could no longer speak normally for herself, while the person she had designated as next of kin, primary support person and representative was practically cut off from information, contact and rights-exercise.

      The relevant background is collected under:

      7. Before the incident: autism, coercion, medication and medical context

      The incident on 24 November 2025 must not be assessed in isolation.

      There had already been serious concerns about Sarah’s health, including HIV treatment vulnerability, nutrition, fluid intake, possible electrolyte imbalance, psychiatric deterioration, trauma burden, ADHD, autism, autistic shutdown / catatonia risk and the possibility that her condition was understood too narrowly through a psychiatric diagnosis.

      This concern was not new. In November 2024, a serious concern report had already raised questions of health, HIV treatment, nutrition, fluid balance, possible electrolyte imbalance, psychiatric deterioration, unsafe surroundings and the need for comprehensive medical and psychiatric follow-up. The later published record shows that these concerns were not one-off claims made after the subway incident. They were part of a documented pre-incident chain.

      The site’s page “Involuntary admission and involuntary medication” places the pre-incident coercion and medication issues into one medical and legal timeline.

      The post “Anmeldelse mot Lovisenberg Diakonale Sykehus og FACT St. Hanshaugen” concerns the report against Lovisenberg Diaconal Hospital and FACT St. Hanshaugen, including allegations about involuntary medication, missing decisions and possible misclassification of Sarah’s condition.

      The site’s position is that Sarah’s symptoms over time may have been understood too narrowly as primarily psychiatric, especially through the F20.0 diagnosis. It must be investigated whether somatic, neurological, trauma-related and autistic explanations were sufficiently assessed.

      This particularly concerns:

      • autism and autistic shutdown / catatonia
      • ADHD-related functioning
      • trauma burden / C-PTSD
      • nutrition and fluid intake
      • possible electrolyte imbalance
      • HIV treatment and somatic vulnerability
      • possible side effects of antipsychotic medication
      • possible acute dystonia or other neurological / somatic condition
      • whether coercive psychiatric measures substituted for comprehensive medical assessment

      8. Involuntary admission and involuntary medication before the subway incident

      The coercive psychiatric treatment and medication history is not background noise.

      It is one of the central medical and legal questions in the case.

      The dedicated page “Tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering” states that Sarah was subjected to involuntary medication after a decision of 12.05.2025. According to the published account, the decision concerned ZypAdhera / olanzapine depot injection and formally expired on 07.07.2025.

      The same page states that the involuntary medication nevertheless continued after the original decision period, first with Risperdal Consta / risperidone depot injection, and later, in September 2025, with Abilify Maintena / aripiprazole depot injection shortly before Sarah was discharged from Lovisenberg on 02.10.2025.

      This matters for several reasons.

      First, it raises a legal question: if a coercive medication decision expired on 07.07.2025, on what legal basis did continued depot medication take place afterward?

      Second, it raises a medical question: whether medication effects, medication switches, neurological side effects, acute dystonia, akathisia, cognitive disturbance, autistic vulnerability or somatic stress contributed to Sarah’s deterioration before 24.11.2025.

      Third, it raises a diagnostic question: whether the underlying situation was too narrowly understood through a psychiatric F20.0 framework, while autism, ADHD, C-PTSD, autistic shutdown / catatonia, nutrition, fluid balance, electrolyte disturbance and medication-related neurological reactions were not adequately assessed.

      The published medication page also refers to visual documentation before the subway incident, including a photograph described as showing symptoms compatible with acute dystonia, and a short video where Sarah says clearly:

      “I can’t focus.”

      That statement matters because it is time-proximate evidence from Sarah herself.

      It is not a retrospective interpretation.

      It is Sarah, on the day of the incident, expressing impaired focus shortly before the event at Jernbanetorget.

      The question is whether this was understood as a neurological, medication-related, somatic, autistic or trauma-related warning sign.

      It must be assessed in relation to:

      • depot antipsychotic exposure
      • recent medication history
      • possible acute dystonia
      • possible akathisia or severe inner agitation
      • possible disorientation
      • possible electrolyte or fluid imbalance
      • impaired nutrition
      • autistic shutdown / catatonia risk
      • trauma burden
      • failure to recognise autism-informed communication needs

      This is why the subway incident cannot be treated as a sudden, isolated event detached from the preceding coercive psychiatric track.

      The pre-incident medication history must be independently reviewed.

      9. The two active legal tracks

      The ongoing litigation is divided into two separate, independent legal tracks that must be analyzed distinctly.

      Track 1: The Visitor Ban Appeal (Criminal Procedure Track)

      This route addresses the restraining order issued under section 222a of the Criminal Procedure Act.

      The appeal challenges the evidentiary basis, procedural fairness, legal reasoning and proportionality of the ban, and is currently before the Supreme Court of Norway under case number 26-085014STR-HRET.

      The procedural history is indexed comprehensively under Rettssaker og besøksforbud and the Supreme Court submission text is available in Anke til Høyesterett inngitt 28.04.2026.

      Relevant case numbers:

      • Supreme Court of Norway: 26-085014STR-HRET
      • Borgarting Court of Appeal: 26-037813SAK-BORG/04
      • Oslo District Court: 25-211254ENE-TOSL/01
      • Oslo Police District: 17044421 / 97136/25-201

      The appeal to the Supreme Court was submitted on 28 April 2026 in Borgarting Court of Appeal case 26-037813SAK-BORG/04, arising from Oslo District Court case 25-211254ENE-TOSL/01.

      Borgarting later forwarded the case to the Supreme Court on 19 May 2026.

      The visitor-ban appeal raises questions of procedure, evidentiary basis, adversarial process, legal reasoning, proportionality, powers of attorney, next-of-kin status and the right to chosen support and representation.

      The central point is that the visitor ban has not only restricted Per Øyvind.

      It has also had direct practical consequences for Sarah’s ability to have her own documented interests represented.

      Track 2: The Civil Injunction Appeal (Healthcare and Representation Track)

      Entirely separate from the criminal track, case number 25-210512TVI-TOSL/08 concerns an appeal to Borgarting Court of Appeal via Oslo District Court.

      It asserts that the civil courts are required to provide temporary legal protection (midlertidig forføyning) to preserve Sarah’s documented civil powers of attorney and patient-rights declarations against unilateral rejection by health institutions.

      The formal text, signed and with the required appeal fee documented as paid, can be reviewed in Signert anke i sak 25-210512TVI-TOSL/08 – midlertidig forføyning.

      The civil injunction track concerns whether the court should have considered temporary legal protection for Sarah’s documented powers of attorney, next-of-kin designation and lawful representation, particularly in relation to Oslo University Hospital and the practical effects of the visitor ban.

      The appeal in this civil matter was sent on 15 May 2026, digitally signed on 19 May 2026, and the appeal fee was later paid.

      The point of this track is not simply to challenge the visitor ban through another route.

      It concerns independent questions about healthcare law, representation, patient rights, administrative procedure and whether a hospital may disregard documented authorisations without a concrete legal assessment, written basis, reasoning and possibility of review.

      The core issue is this:

      A visitor ban does not automatically revoke documented powers of attorney.

      It does not automatically remove next-of-kin status.

      It does not by itself give a healthcare institution the right to disregard lawful representation without concrete assessment, legal basis, reasoning and possibility of review.

      The visitor-ban case and the civil injunction case are connected by the same underlying problem: practical obstruction of Sarah’s documented will, representation and rights while she cannot communicate.

      But they are legally separate tracks.

      That distinction matters.

      10. Request submitted on Sarah’s behalf

      A request has now been submitted on Sarah’s behalf for the visitor ban to be lifted or, at minimum, limited.

      This is documented in “If the rules had been followed, I could have written: checkmate”, which explains that an express request was submitted on Sarah’s behalf for the visitor ban to be lifted or limited.

      This is not only a request from Per Øyvind for contact.

      It is a request made on behalf of Sarah.

      That distinction is crucial.

      Sarah had already documented that her representative should be able to exercise rights even when physical contact or direct communication was restricted.

      The visitor ban has therefore had a practical effect far beyond ordinary “no contact”.

      It has been used, in practice, as if it could neutralise Sarah’s earlier documented will, powers of attorney, next-of-kin status and choice of support person.

      This is why the request matters.

      Crucially, the primary request currently filed with the Supreme Court and elevated to the Director of Public Prosecutions (Riksadvokaten) has been submitted on Sarah’s behalf.

      It argues that using a criminal-procedure visitor ban to neutralise a patient’s pre-existing civil representation framework raises fundamental due-process concerns.

      11. Medical restriction, visitor ban and actual rights obstruction are not the same

      One recurring confusion must be avoided.

      A medical visitor restriction is a healthcare decision concerning access, safety, treatment environment and patient care.

      A criminal-procedure visitor ban / restraining order is a police or court-imposed measure under criminal procedure regulating physical proximity and direct or indirect contact.

      Actual obstruction of powers of attorney, next-of-kin status, information rights, representation and patient-rights exercise is a broader practical and legal issue that may result from either of the above, but is not automatically justified by either.

      The documentation on this site argues that these have been collapsed into one practical barrier.

      That is legally and medically dangerous.

      If healthcare institutions, police or courts treat a visitor ban as if it automatically extinguishes fullmakt, next-of-kin status, access rights, complaint rights, patient-rights representation and Sarah’s right to be heard through her chosen representative, the actual effect may be isolation and silencing of Sarah’s documented will.

      This is why the civil injunction track and the Supreme Court visitor-ban track must be seen together, but kept legally distinct.

      12. The subway incident on 24 November 2025

      The dedicated page “The 24 November incident” collects the main account of the event. The broader chronology is collected in the timeline, while video material is collected under videos.

      Several posts address the early public framing and later documentation:

      The central points are:

      1. It was Sarah Eilen Slettvoll who was injured.
      2. She was not a nameless “person”.
      3. Per Øyvind was present, identified her and tried to explain her condition.
      4. Sarah’s autism, autistic shutdown / catatonia risk and medical background were relevant to how the situation should have been understood at the scene.
      5. The site’s documentation argues that police and emergency services did not sufficiently take this into account.
      6. The site’s documentation argues that Sarah was treated as dead or unreachable before it became clear that she was alive.
      7. The site’s documentation argues that life-saving help was not initiated early enough, with approximately 35 minutes as a central timeline issue.
      8. Media and police framing should not shift attention away from emergency response, time use and possible misclassification by turning the case into a moral story about bystanders filming.

      13. The critical timeline question: 35 minutes

      One of the most serious points in the case concerns the timeline for life-saving treatment.

      The site’s documentation points to the police incident time of 15:28. It distinguishes that time from 15:38, when police notified the media. Document.no later updated its article and referred to video documentation in which signs of life were observed on the stretcher at 16:03.

      If the incident time of 15:28 is used, this creates a timeline issue of approximately 35 minutes until observed signs of life at 16:03.

      TV 2 quoted police operations leader Kristine Hedly as saying that the person had suffered serious injuries and received life-saving treatment after being brought up from the track.

      This raises the question whether life-saving treatment in fact first began after Sarah had been brought up from the track, more than half an hour after the incident.

      The questions that must be independently investigated include:

      • when Sarah was first assessed as alive
      • when breathing, pulse and consciousness were checked
      • whether she received life-saving treatment while still in the track area
      • whether life-saving treatment started only after she was brought up
      • whether neck injuries affected the ability to provide help in the track area
      • whether any assumption of death, lifelessness or intentional action affected prioritisation
      • whether misjudgement of condition, delayed life-saving treatment or insufficient respiratory / circulatory follow-up may have contributed to worsened brain injury, secondary injury or other injury severity
      • whether Per Øyvind’s observations and attempted explanations were ignored or inadequately recorded

      This is not a minor detail.

      In severe trauma, minutes matter.

      14. Media framing and what disappeared

      The early media framing focused heavily on public behaviour: filming, laughter, chaos and moral condemnation.

      If such behaviour occurred, it may of course be relevant.

      But it cannot become the whole story.

      The site’s Press & media page collects the media-related documentation and correction efforts.

      Specific posts include:

      The unanswered questions are more serious than the public-filming angle:

      • What exactly happened to Sarah?
      • Was the incident correctly understood from the beginning?
      • When was she first understood to be alive?
      • When was life-saving treatment actually initiated?
      • Why were Sarah’s powers of attorney not given real effect?
      • Why was her chosen support person excluded from information and contact?
      • Why have major newsrooms not revisited the case after new documentation became available?
      • How did the “intentional act” framing originate and spread?
      • Did early media framing help shield emergency-response and institutional handling from scrutiny?

      Caution in reporting possible suicide or attempted suicide cannot mean silence about possible system failure, possible misinformation, patient rights and an ongoing life-threatening rights situation.

      This case should not be reduced to:

      • an anonymous subway incident
      • a generic “life crisis”
      • a simple psychiatric narrative
      • a family dispute
      • a man merely seeking contact
      • a standard visitor-ban case
      • a question of public filming
      • a private conflict without public-interest implications

      That kind of reduction is exactly what the documentation on this website challenges.

      15. Oslo University Hospital, police and possible case contamination

      After the incident, documentation concerning Sarah’s powers of attorney, representation rights and nearest-relative status was sent to Oslo University Hospital.

      The post “Complaint against dismissal — report against OUS Ullevål” concerns the report against Oslo University Hospital, case 17105609 / 14770/26-201.

      The first English overview also describes the sequence in which Oslo University Hospital was reported to the police on 9 December 2025, and Oslo University Hospital’s lawyer later the same day sent communication to the police that was later used as part of the basis for the visitor-ban decision.

      This sequence is important.

      If a hospital that had already been reported to the police later contributed information that was used to establish a risk narrative against Sarah’s chosen representative, the police and courts should have assessed whether the hospital was a neutral source or itself an interested party in a reported matter.

      That is why the site raises the question of possible case contamination.

      This does not mean every individual acted maliciously.

      It means that the sequence, roles, interests, documents and later reliance on those documents must be examined instead of simply assumed neutral.

      16. Lovisenberg, FACT and the pre-incident psychiatric track

      The report against Lovisenberg Diaconal Hospital and FACT St. Hanshaugen is documented in “Anmeldelse mot Lovisenberg Diakonale Sykehus og FACT St. Hanshaugen”.

      This track concerns earlier psychiatric handling, involuntary medication, missing or disputed decisions and the possibility that Sarah’s condition was interpreted too narrowly through the feilstilt F20.0 diagnosis.

      The fixed page “Involuntary admission and involuntary medication” places these issues into a broader timeline before the Jernbanetorget incident.

      This matters because the site’s position is that Sarah’s later injury and non-communicative state cannot be properly understood without examining the preceding medical, psychiatric, nutritional, neurological, trauma, autism and medication-related context.

      The key questions are not merely whether a formal diagnosis existed or whether a psychiatric ward made a decision.

      The key questions are whether the underlying medical and neurodevelopmental reality was properly assessed, whether Sarah’s autism and catatonia risk were understood, whether the medication track was lawful and medically justified, and whether the later Jernbanetorget incident may have been influenced by a preventable, medication-related or somatic deterioration.

      17. Police, the Special Unit and reported public-authority handling

      The police-related track is documented through several posts, including:

      Oslo Police has been reported to the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs in case:

      • 14205080 / 286/26-123

      The site’s position is that the visitor ban, police framing, earlier police material, reported hospital handling, media narrative and later procedural handling must be examined together, without collapsing them into one simplified story.

      The point is not to assume guilt in advance.

      The point is to avoid letting fragmented documents, institutional self-protection or untested narratives decide Sarah’s rights while she cannot speak.

      18. The 29 May 2026 police search of the documentation project

      Before this dossier could be completed, the case entered a new phase.

      On 29 May 2026, police searched Per Øyvind’s home. According to the published account, the background was the creation of sarahslettvoll.org on 1 May 2026 and a report connected to the site’s publications.

      This matters because the search did not concern narcotics, weapons, violence or financial crime.

      It concerned publication on the internet and a documentation project about Sarah Eilen Slettvoll’s case.

      During the search, technical equipment was seized. Surveillance footage from the apartment documented parts of the operation, including the police arrival, inspection of technical equipment, mapping of the publishing setup, examination of a ThinkPad used with a TV as external screen, completion of seizure documentation, packing of seized equipment, discussion of surveillance equipment, and a possible undocumented removal of prescription testosterone medication.

      The published post is available here:

      “Politiransakingen 29. mai 2026: Overvåkingsopptakene som dokumenterte aksjonen”

      The significance is not merely that police searched a private residence.

      The significance is that the search targeted the practical infrastructure of the documentation work itself: computers, storage, publication setup and the technical means by which the case has been reconstructed and made public.

      This turns the website’s creation and publication into a new procedural issue.

      The question is no longer only whether public institutions mishandled Sarah’s health, rights, representation, rehabilitation and the Jernbanetorget incident.

      The question is also whether the state’s response to the publication of that documentation has now become part of the same chain of institutional pressure, obstruction and attempted control of the narrative.

      This must be assessed carefully.

      A lawful investigation is one thing.

      A search and seizure operation directed at the technical infrastructure of a public-interest documentation project concerning alleged failures by police, healthcare institutions and public authorities is something else. It requires strict scrutiny, clear legal basis, proportionality, precise documentation of what was seized, and careful review of whether the measure had a chilling effect on documentation, publication, source protection and public accountability.

      The 29 May search therefore belongs in this dossier as a separate event in the institutional timeline.

      It also reinforces the need to preserve, mirror and independently archive the documentation.

      19. The request to the Director of Public Prosecutions

      The latest update, “If the rules had been followed, I could have written: checkmate”, also documents that the matter has been raised with the Norwegian Director of Public Prosecutions.

      A request has been made for an overarching prosecutorial assessment of the visitor ban in light of:

      • the active Supreme Court track
      • the separate civil injunction appeal
      • Sarah’s documented authorisations
      • the fact that both hospital and police handling have been reported
      • the risk that the visitor ban now functions as a practical barrier to Sarah’s own rights
      • the later 29 May 2026 search and seizure directed at the documentation project itself

      This is not procedural theatre.

      It is an attempt to prevent the case from being passed back and forth between institutions while Sarah’s rights remain practically inaccessible.

      The police have referred to the courts.

      The Director of Public Prosecutions has previously referred to the fact that the case was treated by the courts and that the police manage the visitor ban.

      But the matter is now before the Supreme Court.

      That changes the practical and legal context.

      The later police search also changes the public-interest context. When documentation about public institutions becomes the basis for police search and seizure against the person maintaining that documentation, the need for independent review becomes stronger, not weaker.

      20. Why this matters beyond Norway

      This case concerns Norway, but the underlying questions are international.

      What happens when a severely injured autistic woman can no longer communicate, but had already documented who should speak, assist and act on her behalf?

      Can institutions treat those documents as practically irrelevant without a concrete and reviewable legal assessment?

      Can a visitor ban, presented as protection, be allowed to neutralise the injured person’s own prior will?

      Can autism be ignored because the healthcare system failed to formally register or accommodate it?

      Can autistic shutdown or catatonia be misread as psychosis, lack of cooperation, dangerousness or irrelevance?

      Can coercive psychiatric treatment and depot antipsychotic medication be treated as background, rather than as part of the causal and legal chain that must be reviewed after a catastrophic injury?

      Can a hospital and police system rely on each other’s narratives when both are themselves subject to reported concerns in the same chain of events?

      Can a case be fragmented into separate procedural boxes until nobody is forced to assess the whole picture?

      And what happens when the documentation platform itself becomes the subject of a police search and seizure after publication?

      Can a state investigate publication-related allegations in a way that does not chill documentation, source preservation, whistleblowing, public scrutiny and the ability to challenge official narratives?

      These questions are not local.

      They concern patient rights, disability rights, due process, rule of law, emergency response, medical coercion, media responsibility, publication freedom, source protection and institutional accountability.

      21. If you know something

      This case is not only directed at the general public.

      It is also directed at people who may know something but hesitate to speak.

      That may include:

      • emergency service personnel
      • healthcare workers
      • ambulance personnel
      • police
      • security staff
      • public transport employees
      • witnesses
      • bystanders
      • journalists
      • photographers
      • editors
      • desk staff
      • hospital staff
      • rehabilitation staff
      • people who saw video, metadata, internal messages, notes or timelines
      • people who know something about Sarah’s involuntary admission, medication history, depot medication, side effects, possible acute dystonia, discharge or pre-incident condition
      • people who know something about the handling of the 12.05.2025 coercive-treatment decisions or what happened after the decision period expired
      • people with knowledge of the 29 May 2026 search, seizure, warrant basis, technical-equipment handling or publication-related investigation
      • people who know someone who was involved
      • people who tried to raise concerns but were not heard
      • people who were personally involved and later became unsure whether the handling was right

      You do not need to have the whole case.

      One precise fact may matter:

      • one time stamp
      • one observation
      • one internal concern
      • one correction
      • one missing record
      • one medication note
      • one depot-injection date
      • one side-effect observation
      • one person who saw signs of life
      • one person who knows how the “intentional act” framing originated
      • one person who knows when life-saving help actually started
      • one person who knows whether Sarah’s autism, shutdown/catatonia risk or medical background was communicated, ignored or not recorded
      • one person who knows the legal basis, scope or internal reasoning for the 29 May 2026 search and seizure
      • one person who knows how seized technical equipment was selected, handled, copied, logged or returned

      Do not assume that “someone else probably knows this”.

      In serious cases, that assumption is often exactly how crucial information disappears.

      If you know something, start safely, legally and precisely.

      Write down your own timeline.

      Separate what you saw from what you heard and what you only assume.

      Use appropriate lawful channels: internal reporting, supervision authorities, legal counsel, union representative, whistleblowing channel, protected journalistic source channel or another safe and responsible route.

      Do not publish confidential patient information publicly.

      But do not assume silence is neutral.

      The site’s Contact and support page explains how people can help spread the case, contact press or support the work for independent investigation and rehabilitation assessment.

      22. What is being asked now

      The immediate requests are concrete and reviewable:

      1. Independent medical and rehabilitation assessment of whether controlled contact with Sarah’s chosen support person may help response, communication, orientation or rehabilitation.
      2. Autism-informed assessment of Sarah’s communication, shutdown/catatonia risk, sensory vulnerability, trauma burden and need for a trusted support person.
      3. Controlled, clinically supervised contact testing, if medically appropriate, with healthcare personnel present and clear safeguards.
      4. Real legal assessment of Sarah’s powers of attorney, including whether they still give Per Øyvind authority to act on her behalf while communication is restricted.
      5. Recognition that Sarah is the rights-holder, not merely an object of protection.
      6. Review of whether the visitor ban has become disproportionate, particularly if it prevents Sarah’s own documented will from being represented.
      7. Independent review of the hospital and police handling, including possible case contamination and the sequence of reports, communications and later visitor-ban grounds.
      8. Independent review of the coercive psychiatric and medication track, including the 12.05.2025 decisions, the alleged continuation of depot medication after expiry of the original decision period, the later change to Abilify Maintena / aripiprazole depot, possible side effects, possible acute dystonia and whether autism, catatonia risk and somatic causes were adequately assessed.
      9. A joined-up assessment of the full chain of events, rather than treating each fragment as if it existed in isolation.
      10. Review of the 29 May 2026 police search and seizure, including the legal basis, proportionality, scope, handling of technical equipment, possible chilling effect on publication and documentation, and whether the search forms part of a broader pattern of institutional pressure around the Sarah documentation project.
      11. Public support for the call that Sarah can still be reached, including through the petition “She can still be reached — but time is running out for autistic Sarah in catatonia”.

      23. Key case numbers

      • County Governor / Statsforvalteren 2024/43466: main case concerning Sarah, health concerns, coercion, housing, powers of attorney, next of kin and systemic failure.
      • Statsforvalteren 2025/22677: avvisning / handling of complaint concerning involuntary medication at Lovisenberg.
      • Sivilombudet 2025/3259: restricted connection with the outside world during involuntary psychiatric care.
      • Supreme Court 26-085014STR-HRET: visitor-ban case concerning Sarah Eilen Slettvoll, forwarded to the Supreme Court Appeals Committee.
      • Borgarting Court of Appeal 26-037813SAK-BORG/04: visitor-ban appeal track before the Supreme Court.
      • Oslo District Court 25-211254ENE-TOSL/01: original District Court case concerning the visitor ban.
      • Oslo Police District 17044421 / 97136/25-201: police visitor-ban case.
      • Oslo District Court / Borgarting 25-210512TVI-TOSL/08: civil injunction track concerning temporary protection of powers of attorney, next-of-kin status and lawful representation.
      • Report against OUS 17105609 / 14770/26-201: report concerning hospital handling in Sarah’s case.
      • Special Unit 14205080 / 286/26-123: report concerning Oslo Police.
      • UKOM / Norwegian Board of Health Supervision: Veg45x.
      • 29 May 2026 search: police search and seizure connected to the creation and publication of sarahslettvoll.org, documented in the site’s post on the search and surveillance footage.

      24. Main documentation and entry points

      For readers who want to verify the documentation directly, begin here:

      Final note

      This case is about documentation, due process and Sarah’s own rights.

      It is about whether a severely injured autistic woman’s previously expressed will can be made meaningless by institutional practice, procedural fragmentation and a visitor ban treated as if it overrides every other legal relationship.

      It is about whether autism can be ignored because it was not properly registered by the healthcare system.

      It is about whether coercive psychiatric treatment and depot antipsychotic medication before a catastrophic injury can be treated as unrelated background instead of part of the medically relevant timeline.

      It is about whether potentially rehabilitative contact with a familiar, trusted and chosen support person can be dismissed without independent medical testing.

      It is about whether a public-interest documentation project can itself become the target of police search and seizure once it begins to expose contradictions in institutional handling.

      The documents show that the pieces are now on the board.

      The question is whether the rules will finally be followed.

      Sarah can still be reached.

      She must be reached before it is too late.

      #Justice4Sarah #SarahLever

  • Politiransakingen 29. mai 2026: Overvåkingsopptakene som dokumenterte aksjonen

    29. mai 2026 gjennomførte politiet ransaking hjemme hos meg.

    Bakgrunnen var opprettelsen av nettstedet sarahslettvoll.org 1. mai 2026 og en anmeldelse knyttet til nettstedets publiseringer.

    Under ransakingen ble blant annet teknisk utstyr beslaglagt. Det politiet tilsynelatende ikke var klar over, var at deler av hendelsesforløpet ble dokumentert av et aktivt overvåkningskamera i leiligheten.

    Videoene publiseres her, med observasjoner, tidsstempler og analyse av hva opptakene viser.

    Hva gjelder saken?

    sarahslettvoll.org ble opprettet for å dokumentere saken til Sarah Eilen Slettvoll.

    Nettstedet samler dokumentasjon om blant annet:

    • tvangsinnleggelser
    • tvangsmedisinering
    • fullmakter
    • pårørenderettigheter
    • besøksforbud
    • T-baneulykken 24. november 2025
    • rettslige prosesser
    • offentlig saksbehandling
    • dokumenterte avvik og motstridende opplysninger

    Prosjektets maskinlesbare oversikt finnes her:
    https://sarahslettvoll.org/llms.txt

    Video 1 – Politiet ankommer

    Observasjoner

    • 10:03:48: Opptaket starter i stuen.
    • 10:03:51: Første mannlige politibetjent kommer til syne i døråpningen.
    • 10:04:02: Betjenten setter fra seg en kopp og tar på seg blå engangshansker.
    • 10:04:12–10:04:16: En kvinnelig politibetjent kommer til syne i døråpningen.

    Analyse

    Dette opptaket etablerer startpunktet for ransakingen. Det viser politiets ankomst og begynnelsen på gjennomgangen av boligen.

    Det sentrale er at ransakingen ikke gjelder narkotika, våpen, voldskriminalitet eller økonomisk kriminalitet. Den gjelder publisering på internett og nettstedet sarahslettvoll.org.

    Det gjør den videre gjennomgangen av teknisk utstyr særlig relevant.

    Video 2 – Kartlegging av teknisk utstyr

    Observasjoner

    • 10:04:17: Betjentene befinner seg i stuen og ved tilstøtende rom.
    • 10:04:19: En tredje politibetjent blir synlig.
    • 10:04:41: Det diskuteres PC-er og ladere.
    • 10:05:10: Den kvinnelige betjenten undersøker en bærbar PC.
    • 10:06:06: Den kvinnelige betjenten fotograferer deler av utstyret/oppsettet.

    Analyse

    Politiets praktiske fokus fremstår tidlig som rettet mot teknisk utstyr.

    Det undersøkes PC, ladere, tilkoblinger og annet utstyr som kan knyttes til publisering, lagring og drift av nettstedet.

    Dette er viktig fordi saken nettopp springer ut av publisering på internett. Opptaket viser hvordan politiet kartlegger den tekniske infrastrukturen rundt dokumentasjonsarbeidet.

    Video 3 – Kameraet, katten og den mest bemerkelsesverdige sekvensen

    Observasjoner

    • 10:07:00: Det kommuniseres over samband/telefon om den aktuelle maskinen.
    • 10:08:41–10:09:00: Politiet oppdager katten som ligger i sengen.
    • 10:09:02: Fokus flyttes tilbake til PC-en. Det rapporteres at PC-en mangler skjerm.

    Uttalelser om katten

    I opptaket høres blant annet følgende:

    «Ja det er til og med katt her også.»

    «Ligger i senga den.»

    «Den beveger seg ikke.»

    «Skal vi ta med den da?»

    «Nei, har ikke fått noe.»

    «Jævla synd det.»

    Analyse av katt-sekvensen

    Ransakingen gjelder publisering på internett.

    Katten har ingen kjent tilknytning til sakens tema.

    At det i det hele tatt diskuteres om katten skal tas med, fremstår derfor vanskelig å forstå ut fra ransakingsformålet alene.

    Det er særlig påfallende at det samtidig konstateres at de ikke har fått noen beslutning om dette. Leserne kan selv vurdere hva en slik samtale sier om grensesetting og oppdragsforståelse under ransakingen.

    Overvåkningskameraet

    I samme del av ransakingen oppdager politiet at de filmes av overvåkningskameraet.

    Ifølge gjennomgangen av lydsporet kommenteres det at man trodde man hadde fått med seg overvåkningsutstyret tidligere.

    Dersom dette er korrekt oppfattet, reiser det flere spørsmål.

    Den tidligere hendelsen det refereres til skal være knyttet til politiets håndtering etter ranet jeg ble utsatt for 13. mai 2026.

    Det er derfor uklart hvorfor tidligere håndtering av overvåkningsutstyr trekkes inn under en ransaking som gjelder publisering på internett.

    Dette punktet er viktig fordi overvåkningsutstyret ikke bare er teknisk utstyr. Det er også dokumentasjonsutstyr. I en sak hvor mye av konfliktbildet handler om dokumentasjon, offentlig saksbehandling og hva som faktisk har skjedd, er spørsmålet om kameraer og opptak ikke et sidespor.

    Video 4 – ThinkPad uten skjerm og TV som ekstern skjerm

    Observasjoner

    • 10:09:02: Det rapporteres at PC-en mangler skjerm.
    • Politiet undersøker TV-en og tilkoblinger.
    • Det kartlegges hvordan ThinkPad-en har vært koblet til TV-en som ekstern skjerm.

    Analyse

    Dette opptaket viser at politiet ikke bare tar med seg en datamaskin. De forsøker også å forstå hvordan arbeidsstasjonen faktisk fungerer.

    ThinkPad-en mangler egen skjerm og har vært brukt med TV-en som ekstern skjerm.

    Dette er relevant fordi det viser at politiet kartlegger publiseringsoppsettet, ikke bare beslaglegger en løs gjenstand.

    I en sak som gjelder nettstedet sarahslettvoll.org, blir denne kartleggingen av arbeidsstasjon og tilkoblinger en sentral del av hendelsesforløpet.

    Video 5 – Beslagslisten og pakking av utstyr

    Observasjoner

    • 10:14:15–10:15:20: Betjent sitter ved stuebordet og fyller ut beslagsdokumentasjon.
    • Det etterspørres saksnummer.
    • Teknisk utstyr registreres.
    • 10:17:15: Det leses opp opplysninger om enheten.

    Blant annet leses følgende opp:

    «Lenovo ThinkPad L14 Gen 1»

    Det fremgår også at PC-en mangler skjerm.

    Analyse

    Opptaket viser den formelle delen av beslaget.

    Datautstyret identifiseres, beskrives og pakkes.

    En powerbank ser også ut til å bli undersøkt som om den kan være relevant lagringsutstyr. Dersom dette er riktig oppfattet, illustrerer det hvor sterkt fokuset under aksjonen var rettet mot mulig digital lagring og publiseringsmateriale.

    Den manglende testosteron-dispenseren

    Et forhold som fortsatt ikke er avklart, gjelder en dispenser med Tostran, altså reseptbelagt testosterongel.

    Dispenseren lå i sengen før ransakingen startet.

    Under gjennomgangen av opptakene kan det observeres at den kvinnelige politibetjenten tar opp en gjenstand fra området hvor dispenseren lå.

    Etter at politiet forlot stedet var Tostran/testosteron-dispenseren borte.

    Dispenseren fremgår etter det jeg kan se ikke av beslagslisten.

    Jeg måtte samme dag hente ut ny resept for å erstatte medisinen.

    Hva videoen kan og ikke kan bevise

    Videoen alene identifiserer ikke sikkert gjenstanden som tas opp.

    Men sammenholdt med at testosteron-dispenseren var til stede før ransakingen, at det tas opp en gjenstand fra samme område, og at dispenseren manglet etterpå, reiser dette et konkret spørsmål:

    Ble reseptbelagt testosteronmedisin fjernet under ransakingen uten å bli dokumentert som beslag?

    Dersom det skjedde, er dette alvorlig.

    Ransakingen gjaldt publisering på internett. En testosteron-dispenser har ingen åpenbar bevismessig relevans for drift av et nettsted.

    Dette er derfor et forhold politiet må redegjøre for.

    Hva opptakene samlet dokumenterer

    Overvåkingsopptakene dokumenterer blant annet:

    • politiets ankomst
    • gjennomgang av teknisk utstyr
    • kartlegging av publiseringsoppsett
    • undersøkelse av ThinkPad og TV som ekstern skjerm
    • samtaler om overvåkningskamera
    • samtaler om katten i sengen
    • utfylling av beslagsliste
    • pakking av beslaglagt utstyr
    • mulig udokumentert fjerning av reseptbelagt Tostran-dispenser

    Leserne oppfordres til å se opptakene selv og trekke egne konklusjoner.

    Hvorfor dette publiseres

    Dette publiseres fordi ransakingen gjelder et dokumentasjonsprosjekt.

    Når staten reagerer på publisering ved å ransake bolig og beslaglegge publiseringsutstyr, er selve ransakingen også blitt en del av saken.

    Da må også ransakingen dokumenteres.

    Streisand-effekten

    Da sarahslettvoll.org ble opprettet 1. mai 2026, var det relativt få som kjente til nettstedet.

    Etter anmeldelse, etterforskning, beslag og ransaking er situasjonen en annen.

    Forsøk på å begrense oppmerksomheten rundt informasjon kan noen ganger føre til det motsatte resultatet.

    Historien om Barbara Streisand er velkjent: forsøket på å skjule informasjon gjorde informasjonen kjent for langt flere.

    Om det samme skjer her, får andre vurdere.

    «`
  • Hadde reglene blitt fulgt, kunne jeg skrevet:

    Hadde reglene blitt fulgt, kunne jeg skrevet:

    Sjakk matt.

    Men hadde reglene blitt fulgt, hadde vi aldri endt opp her.

    Så nå er vi altså der at saken om besøksforbudet mot meg overfor Sarah Eilen Slettvoll faktisk er til behandling i Høyesterett.

    Høyesteretts sak: 26-085014STR-HRET
    Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04
    Oslo tingrett: 25-211254ENE-TOSL/01
    Politiets sak: 17044421 / 97136/25-201

    I tillegg er den tilknyttede sivile saken om midlertidig forføyning fortsatt aktivt forfulgt:

    25-210512TVI-TOSL/08

    Den saken gjelder nettopp det rettslige og faktiske grunnlaget som besøksforbudet forsøker å gjøre illusorisk:

    Sarahs fullmakter
    min status som nærmeste pårørende
    min rolle som fullmektig og støtteperson
    hennes rett til å få egne interesser ivaretatt
    OUS’ og politiets faktiske avskjæring av dette

    Jeg har nå ettersendt til Borgarting lagmannsrett, for oversendelse til Høyesteretts ankeutvalg, en uttrykkelig anmodning på vegne av Sarah om at besøksforbudet oppheves, subsidiært begrenses.

    Dette er ikke bare en anmodning fra meg om kontakt.

    Det er en anmodning på vegne av Sarah.

    Og det er et ganske vesentlig skille, selv om det virker som enkelte offentlige aktører har gjort sitt beste for å late som hele forskjellen forsvinner hvis man bare sender nok brev i ring.

    Sarah hadde faktisk gardert seg mot nettopp dette.

    Allerede i fullmakten av 30.11.2024 står det:

    “Fullmektigen skal kunne utøve alle rettigheter uten begrensninger, selv når vi ikke har fysisk kontakt eller anledning til direkte kommunikasjon som følge av restriksjoner i besøkstid.”

    Og i fullmakten av 05.05.2025 står det:

    “Fullmektigen skal kunne utøve alle rettigheter selv når vi ikke har fysisk kontakt,
    eller som følge av begrenset kommunikasjon.”

    Med andre ord:

    Sarah hadde allerede før besøksforbudet tatt høyde for at kontakt kunne bli begrenset, fysisk avskåret eller vanskeliggjort.

    Fullmakten var ikke ment å falle bort i en slik situasjon.

    Den var ment å virke nettopp da.

    Likevel har besøksforbudet i praksis blitt brukt som om det kan nøytralisere hennes tidligere dokumenterte vilje, fullmakter, pårørendestatus og valg av støtteperson.

    Det er ikke bare et inngrep mot meg.

    Det er et inngrep mot Sarahs rettigheter.

    Det er også nå et enda mer alvorlig spørsmål:

    Sarah er ikke bare “den besøksforbudet skal beskytte”.

    Hun er også fornærmet, rettighetshaver og sentralt vitne i saker som gjelder OUS’ og politiets håndtering av henne.

    OUS er anmeldt i sak 17105609 / 14770/26-201.

    Politiet er anmeldt til Spesialenheten i sak 14205080 / 286/26-123.

    Begge forholdene gjelder forhold som predaterer beslutningen om besøksforbudet 23.12.2025.

    Når samme besøksforbud samtidig avskjærer hennes dokumenterte fullmektig og nærmeste pårørende fra å ivareta hennes rettigheter, får besøksforbudet en helt annen virkning enn bare “beskyttelse”.

    Det kan i praksis fungere som knebling av Sarah som fornærmet og vitne.

    Det kan hindre at hennes egen vilje, rettigheter, dokumentasjon og forklaring blir formidlet i saker hvor hun selv er den direkte skadelidte.

    Dette er nå løftet til Riksadvokaten.

    Riksadvokaten har tidligere vist til at saken var ferdigbehandlet i domstolene, og at politiet forvalter besøksforbudet.

    Politiet har samtidig vist til domstolene.

    Men nå er saken faktisk til behandling i Høyesterett.

    Da holder det ikke lenger å spille prosessuell bordtennis med Sarahs rettigheter.

    Høyesterettssporet er aktivt.

    Forføyningssporet er aktivt.

    Anke i den sivile saken er signert.

    Ankeforskudd er betalt.

    Anmodning om opphevelse av besøksforbudet er fremmet på vegne av Sarah.

    Anmeldelse av OUS foreligger.

    Anmeldelse av politiet til Spesialenheten foreligger.

    Så nei, dette er ikke lenger et spørsmål om én mann som “vil ha kontakt”.

    Det er et spørsmål om hvorvidt staten kan bruke et besøksforbud til å sette en kvinnes dokumenterte fullmakter, pårørenderettigheter og representasjonsvalg ut av spill, samtidig som hun er fornærmet og vitne i saker mot de samme offentlige aktørene som har bidratt til grunnlaget for forbudet.

    Hadde reglene blitt fulgt, hadde dette vært sjakk matt.

    Men siden reglene åpenbart ikke ble fulgt, er det vel mer realistisk å forvente en slags royal straight flush-rokkering, blandet med monopol-brikker, monopol-penger og noen som rykker fram til start og påberoper seg å ha vunnet frekkas.

    Som 70-tallskameratene ville forstått:

    Det er ikke spillet som er problemet.

    Det er at noen later som de følger reglene mens de flytter brikkene når ingen ser på.

    Men nå er brikkene dokumentert.

    Og saken ligger hos Høyesterett.

  • Signert anke i sak 25-210512TVI-TOSL/08 – midlertidig forføyning

    Signert anke i sak 25-210512TVI-TOSL/08 – midlertidig forføyning

    Dette er en orientering om signert ankebegjæring i sak 25-Signert anke i sak 25-210512TVI-TOSL/08 – midlertidig forføyning

    Dette er en orientering om signert ankebegjæring i sak 25-210512TVI-TOSL/08, knyttet til midlertidig forføyning mot Staten v/ Oslo politidistrikt og Oslo universitetssykehus HF.

    Anken gjelder Oslo tingretts avgjørelse meddelt/mottatt 15.04.2026, hvor begjæring om omgjøring i saken om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge / ble avvist.

    Ankebegjæringen ble sendt til Oslo tingrett 15.05.2026 og senere digitalt signert 19.05.2026. Dokumentet er forseglet av Posten Bring og signert med BankID/Signicat.

    Saksgebyr for anken er fakturert og betalt. Faktura fra Domstolene i Norge er datert 20.05.2026 og gjelder forskudd for anke i sak 25-210512TVI-TOSL/08, med totalt beløp 8 070,00 kr. Betalingskvittering fra DNB viser at beløpet ble betalt til Domstolene i Norge 23.05.2026.

    Den signerte ankebegjæringen, det sladdede vedlegget til anken, tidligere dokumentsamling i samme sak, faktura for saksgebyr og kvittering for betaling publiseres her direkte fra WordPress sitt medieområde.

    Merk: Dette er et eget sivilt prosesspor, til forskjell fra Høyesterettsanken i besøksforbudssaken. Saken gjelder midlertidig sikring av fullmaktsstatus, nærmeste pårørende-status og lovlig representasjon i en kritisk helsesituasjon.

    Saksopplysninger

    Sak25-210512TVI-TOSL/08
    DomstolOslo tingrett / anke til Borgarting lagmannsrett via Oslo tingrett
    Ankende partPer Øyvind Notsure Norli Karlsen
    MotparterStaten v/ Oslo politidistrikt og Oslo universitetssykehus HF
    Avgjørelse anken gjelderOslo tingretts avgjørelse meddelt/mottatt 15.04.2026
    Anke sendt15.05.2026
    Digital signering19.05.2026
    SaksgebyrFakturert av Domstolene i Norge 20.05.2026 med fakturanr. 32342038, totalt 8 070,00 kr. Betalt 23.05.2026, dokumentert ved betalingskvittering fra DNB.
    VedleggSamlet fullmakts- og representasjonsdokumentasjon for Sarah Eilen Slettvoll / Per Øyvind Notsure Norli Karlsen
    Publiserte dokumenterSignert ankebegjæring, sladdet vedlegg til anken, tidligere dokumentsamling, faktura for saksgebyr og kvittering for betalt saksgebyr

    Hva anken gjelder

    Anken gjelder ikke bare besøksforbudet som sådan. Den gjelder tingrettens behandling av de selvstendige kravene om midlertidig sikring av fullmaktsstatus, nærmeste pårørende-status og lovlig representasjon.

    I ankebegjæringen gjøres det gjeldende at tingretten i realiteten reduserte saken til et spørsmål om besøksforbud og rettsmiddelsporet etter straffeprosessloven § 222 a. Dette bestrides, fordi den opprinnelige begjæringen om midlertidig forføyning også gjaldt selvstendige helserettslige, forvaltningsrettslige og prosessuelle spørsmål overfor Oslo universitetssykehus HF.

    Kjernen er at et besøksforbud ikke automatisk opphever dokumenterte fullmakter, ikke automatisk fjerner status som nærmeste pårørende, og ikke i seg selv gir en helseinstitusjon rett til å se bort fra lovlig representasjon uten konkret vurdering, hjemmel, begrunnelse og adgang til overprøving.

    Bakgrunn

    Den opprinnelige begjæringen om midlertidig forføyning ble reist i en situasjon hvor Sarah Eilen Slettvoll var alvorlig skadet etter T-baneulykken 24.11.2025, og hvor det etter ankende parts syn forelå akutt behov for rettslig sikring av hennes tidligere uttrykte valg av fullmektig, nærmeste pårørende og støtteperson.

    Begjæringen rettet seg mot både Staten v/ Oslo politidistrikt og Oslo universitetssykehus HF. Det ble anført at håndhevingen av besøksforbudet og sykehusets praksis i realiteten avskar Sarah Eilen Slettvoll fra den personen hun selv over tid hadde gitt fullmakter til og utpekt som nærmeste pårørende/støtteperson.

    Anken gjør gjeldende at tingretten ikke realitetsbehandlet de selvstendige kravene om fullmakt, nærmeste pårørende-status og lovlig representasjon, men i stedet behandlet saken som om den i hovedsak gjaldt besøksforbudet alene.

    Påstand i anken

    I ankebegjæringen nedlegges det blant annet påstand om at Oslo tingretts avgjørelse meddelt/mottatt 15.04.2026 oppheves, og at saken hjemvises til Oslo tingrett for realitetsbehandling av kravene om midlertidig sikring av fullmaktsstatus, nærmeste pårørende-status og lovlig representasjon.

    Subsidiært bes Borgarting lagmannsrett selv realitetsbehandle begjæringen om midlertidig forføyning innenfor de krav som allerede var fremsatt.

    Det begjæres også hastebehandling.

    Hvorfor dette publiseres

    Publiseringen skjer for å gjøre dokumentflyt og prosesshistorikk etterprøvbar.

    Vedlegget publiseres for å vise hvilket fullmakts- og representasjonsgrunnlag som fulgte anken. Det er sentralt for å forstå hvorfor anken gjør gjeldende at tingretten skulle realitetsbehandlet spørsmålene om fullmakt, nærmeste pårørende-status og lovlig representasjon, i stedet for å avgrense saken til besøksforbudssporet.

    Det sivile forføyningssporet har betydning for forståelsen av hele sakskomplekset, fordi det viser at spørsmålene om fullmakt, nærmeste pårørende-status, Oslo universitetssykehus HF, politiets besøksforbud og lovlig representasjon ikke bare ble reist i ettertid, men ble forsøkt sikret rettslig gjennom midlertidig forføyning.

    Fakturaen og betalingskvitteringen publiseres for å dokumentere at anken ikke bare ble sendt og signert, men også fulgt opp økonomisk gjennom betalt saksgebyr.

    Dette er særlig relevant fordi saken gjelder en alvorlig helsesituasjon hvor konsekvensene av manglende avklaring ikke bare er prosessuelle, men praktiske og menneskelige.

    Dokumenter

    1. Signert ankebegjæring i sak 25-210512TVI-TOSL/08

    Dokumentet inneholder signert ankebegjæring over Oslo tingretts avgjørelse meddelt/mottatt 15.04.2026 i sak 25-210512TVI-TOSL/08.

    Ankebegjæringen ble sendt 15.05.2026 og digitalt signert 19.05.2026 med BankID/Signicat. Dokumentet er forseglet av Posten Bring.

    Dokumentet viser at det begjæres hastebehandling, og at anken gjelder hele avgjørelsen. Last ned signert ankebegjæring i sak 25-210512TVI-TOSL/08 (PDF)

    2. Vedlegg til anken – samlet fullmakts- og representasjonsdokumentasjon

    Dette dokumentet er vedlegg til ankebegjæringen og samler dokumentasjon om fullmakt, fremtidsrettet representasjonsgrunnlag og nærmeste pårørende for Sarah Eilen Slettvoll / Per Øyvind Notsure Norli Karlsen.

    Dokumentet samler blant annet fullmakter, erklæringer, journal-/myndighetsdokumentasjon og rettslig redegjørelse. Det er ment å dokumentere representasjon, nærmeste pårørende-status, innsynsrett, kommunikasjon, helse, NAV, økonomi, bolig, klage, tilsyn og fremtidsrettet beslutningsstøtte.

    Dokumentet bygger på en sammenhengende dokumentrekke fra 25.10.2024 til 23.11.2025, med gjentatte fullmakter og erklæringer fra Sarah Eilen Slettvoll, løpende praktisk oppfølging fra Per Øyvind Notsure Norli Karlsen, og senere saksbehandling hvor rollene har vært fremlagt, registrert eller brukt.

    Vedlegget er relevant for anken fordi det underbygger anførslene om at saken ikke bare gjelder besøksforbudet, men også selvstendige spørsmål om fullmaktsstatus, nærmeste pårørende-status, innsyn, representasjon og beslutningsstøtte i en kritisk helsesituasjon.

    Last ned vedlegg til anken – samlet fullmakts- og representasjonsdokumentasjon (PDF)

    3. Tidligere dokumentsamling i sak 25-210512TVI-TOSL/08

    Dette dokumentet gjelder den tidligere dokumentsamlingen i sak 25-210512TVI-TOSL/08, og inneholder blant annet materialet knyttet til tingrettens tidligere behandling i saken om midlertidig forføyning.

    Dokumentet tas med for å gjøre sammenhengen mellom den opprinnelige forføyningssaken, senere omgjøringsbegjæring og anken etterprøvbar. Last ned dokumentsamling 25-210512TVI-TOSL/08 (PDF)

    4. Faktura fra Domstolene i Norge – saksgebyr for anke

    Dette dokumentet viser faktura fra Domstolene i Norge, fakturanr. 32342038, datert 20.05.2026.

    Fakturaen gjelder forskudd for anke i sak 25-210512TVI-TOSL/08, Per Øyvind Notsure Norli Karlsen mot Staten v/Justisdepartementet m.fl. Fakturert beløp er 8 070,00 kr, med forfallsdato 03.06.2026.

    Dokumentet tas med for å vise at saksgebyret for anken faktisk ble fakturert av Domstolene i Norge. Last ned faktura fra Domstolene i Norge – saksgebyr for anke (PDF)

    5. Kvittering for betalt saksgebyr

    Dette dokumentet viser betalingsdetaljer fra DNB for utført betaling til Domstolene i Norge.

    Betalingen ble utført 23.05.2026. Beløpet er 8 070,00 kr og gjelder samme KID som fakturaen fra Domstolene i Norge.

    Dokumentet tas med for å vise at saksgebyret for anken ikke bare ble fakturert, men også faktisk betalt. Last ned kvittering for betalt saksgebyr (PDF)

    Dokumentstatus

    DokumentStatus
    Signert ankebegjæring i sak 25-210512TVI-TOSL/08Publisert
    Vedlegg til anken – samlet fullmakts- og representasjonsdokumentasjonPublisert i sladdet versjon
    Tidligere dokumentsamling i sak 25-210512TVI-TOSL/08Publisert i sladdet versjon
    Faktura fra Domstolene i Norge for saksgebyrPublisert
    Kvittering for betalt saksgebyrPublisert
    Saksgebyr for ankenFakturert 20.05.2026 og betalt 23.05.2026

    Personvern og sladding

    Dokumentene publiseres for å gjøre prosesshistorikk og dokumentgrunnlag etterprøvbart. Samtidig er dokumentasjonen gjennomgått med tanke på personvern.

    Vedlegget til anken er publisert i en versjon hvor fødselsnummer/personnummer og telefonnummer er sladdet på de aktuelle sidene. Dokumenter som inneholder personopplysninger skal ikke brukes løsrevet fra formålet med publiseringen.

    Faktura og betalingskvittering publiseres for å dokumentere at saksgebyret for anken er fakturert og betalt. Dersom publiserte betalingsdokumenter inneholder kontonummer, KID eller andre betalingsdetaljer, skal disse bare forstås som dokumentasjon av betaling og ikke brukes til andre formål.

    Formålet er ikke å publisere private opplysninger for sin egen del, men å dokumentere rettslig og faktisk grunnlag for fullmakt, nærmeste pårørende-status og representasjon i en alvorlig helsesituasjon.

    Avsluttende merknad

    Dette innlegget gjelder den sivile anken i sak 25-210512TVI-TOSL/08. Den må ses i sammenheng med besøksforbudssaken, men er et eget prosesspor.

    Hovedspørsmålet i dette sporet er om tingretten skulle realitetsbehandlet de selvstendige kravene om midlertidig sikring av fullmaktsstatus, nærmeste pårørende-status og lovlig representasjon, i stedet for å behandle saken som om besøksforbudssporet alene var avgjørende.

  • Anke til Høyesterett inngitt 28.04.2026

    Anke til Høyesterett inngitt 28.04.2026

    Toppbilde for orienteringen om anke til Høyesterett
    Orientering om anke til Høyesterett i besøksforbudssaken.

    Dette er en orientering om at anke til Høyesterett i besøksforbudssaken ble inngitt 28.04.2026 i Borgarting lagmannsretts sak 26-037813SAK-BORG/04, underliggende Oslo tingrett-sak 25-211254ENE-TOSL/01.

    Anken gjelder besøksforbudssaken knyttet til Per Øyvind Notsure Norli Karlsen og Sarah Eilen Slettvoll. Saken reiser spørsmål om saksbehandling, dokumentgrunnlag, kontradiksjon, rettsanvendelse, forholdsmessighet, fullmakter, nærmeste pårørende-status og retten til valgt støtteperson og representasjon.

    Anken ble inngitt 28.04.2026. Borgarting lagmannsrett oversendte senere saken til Høyesterett 19.05.2026.

    Merk: Dokumentene publiseres for å gjøre dokumentflyt, saksbehandling og grunnlaget for anken etterprøvbart. Dokumenter er sladdet eller redigert der dette har vært nødvendig av personvernhensyn.

    Saksnumre

    • Høyesterett: 26-085014STR-HRET
    • Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04
    • Oslo tingrett, besøksforbud: 25-211254ENE-TOSL/01
    • Oslo tingrett, midlertidig forføyning: 25-210512TVI-TOSL/08
    • Politiets besøksforbudssak: 17044421 / 97136/25-201

    Hva denne siden dokumenterer

    Denne siden publiseres for å dokumentere:

    1. at anke til Høyesterett ble inngitt 28.04.2026,
    2. at besøksforbudet først ble rettslig prøvd av Oslo tingrett 28.01.2026,
    3. at Borgarting lagmannsrett forkastet anken over tingrettens kjennelse 30.03.2026,
    4. at Borgarting lagmannsrett senere oversendte Høyesterettsanken 19.05.2026,
    5. at saksbehandlingsinnsigelser ble reist særskilt overfor Domstoladministrasjonen,
    6. at Domstoladministrasjonen svarte at den ikke kan gripe inn i domstolenes behandling,
    7. at dokumentasjon om fullmakter, nærmeste pårørende og representasjon ble ettersendt som del av ankesakens dokumentgrunnlag,
    8. og at tidligere dokumenter fra saken om midlertidig forføyning er relevante for spørsmål om dokumentflyt, kontradiksjon og beslutningsgrunnlag.

    Bakgrunn

    Etter T-baneulykken 24.11.2025 ble Sarah Eilen Slettvoll alvorlig skadet. I etterkant oppstod det konflikt om kontakt, informasjon, fullmakter, pårørenderettigheter og representasjon.

    Besøksforbudet overfor Per Øyvind Notsure Norli Karlsen har hatt praktisk betydning ikke bare for ham, men også for Sarah Eilen Slettvolls mulighet til kontakt med den personen hun tidligere hadde gitt fullmakter til og utpekt som nærmeste pårørende/støtteperson.

    Anken til Høyesterett gjelder derfor ikke bare resultatet i besøksforbudssaken, men også saksbehandlingen, dokumentgrunnlaget og forholdsmessighetsvurderingen.

    Publiserte dokumenter

    1. Bekreftelse på inngitt anke til Høyesterett 28.04.2026

    Dette dokumentet viser at anke til Høyesterett ble inngitt 28.04.2026 i sak 26-037813SAK-BORG/04.

    Dokumentet er digitalt signert med BankID via ID-Porten og forseglet av Posten Norge. Det inneholder e-posten til Borgarting lagmannsrett hvor det uttrykkelig fremgår at det inngis anke til Høyesterett over Borgarting lagmannsretts kjennelse. Last ned bekreftelse på inngitt anke 28.04.2026 (PDF)

    2. Oslo tingretts rettsbok og kjennelse 28.01.2026 – første rettslige prøving av besøksforbudet

    Dette dokumentet inneholder rettsbok og kjennelse fra Oslo tingrett 28.01.2026 i sak 25-211254ENE-TOSL/01.

    Tingretten behandlet politiets begjæring om fortsatt besøksforbud og opprettholdt besøksforbudet overfor Sarah Eilen Slettvoll frem til 23.12.2026.

    Dokumentet er sentralt fordi det er den første rettslige prøvingen av besøksforbudet. Rettsboken viser også at det under rettsmøtet ble forklart at Sarah Eilen Slettvoll var avhengig av Per Øyvind Notsure Norli Karlsen, at han hadde vidtrekkende fullmakter, og at han var hennes nærmeste pårørende.

    Tingrettens kjennelse ble senere anket til Borgarting lagmannsrett. Borgarting forkastet anken 30.03.2026, og det er denne lagmannsrettskjennelsen som senere ble anket videre til Høyesterett.

    Merk: Dokumentet er merket med at det bare kan gjengis offentlig i anonymisert form, jf. domstolloven § 130 første ledd. Publisert versjon må derfor være anonymisert/sladdet der dette er nødvendig. Last ned Oslo tingretts rettsbok og kjennelse 28.01.2026 i sak 25-211254ENE-TOSL/01 (PDF)

    3. Borgarting lagmannsretts kjennelse 30.03.2026 – avgjørelsen Høyesterettsanken gjelder

    Dette dokumentet inneholder Borgarting lagmannsretts kjennelse av 30.03.2026 i sak 26-037813SAK-BORG/04.

    Kjennelsen gjelder anke over Oslo tingretts rettsbok og kjennelse av 28.01.2026 i besøksforbudssaken 25-211254ENE-TOSL/01. Lagmannsretten forkastet anken og opprettholdt besøksforbudet frem til 23.12.2026.

    Dokumentet er sentralt fordi det er denne kjennelsen som senere ble anket til Høyesterett. Høyesterettsanken gjelder blant annet saksbehandlingen, rettsanvendelsen, forholdsmessighetsvurderingen, kontradiksjon, dokumentgrunnlag og vurderingen av fullmakts- og støttepersonrollen.

    Merk: Kjennelsen er merket med at den bare kan gjengis offentlig i anonymisert form, jf. domstolloven § 130 første ledd. Publisert versjon må derfor være anonymisert/sladdet der dette er nødvendig. Last ned Borgarting lagmannsretts kjennelse 30.03.2026 og dokumentsamling i sak 26-037813SAK-BORG/04 (PDF)

    4. Samlet anke og støtteskriv til Høyesterett

    Dette dokumentet samler anke, supplerende prosesskriv og støtteskriv knyttet til Høyesterettssporet i sak 26-037813SAK-BORG/04 / 25-211254ENE-TOSL/01.

    Dokumentet viser hovedlinjene i anken og de etterfølgende støtteskrivene, herunder anførsler om saksbehandling, rettsanvendelse, forholdsmessighet, dokumentinnsyn, kontradiksjon og fullmakts-/pårørenderollen. Last ned samlet anke og støtteskriv til Høyesterett (PDF)

    5. Klage over saksbehandling til Domstoladministrasjonen

    Dette dokumentet samler klagen til Domstoladministrasjonen av 06.05.2026, ettersendelsen til Borgarting lagmannsrett av 09.05.2026 og Domstoladministrasjonens svar av 08.05.2026.

    Klagen gjelder saksbehandlingen i Borgarting lagmannsrett, særlig manglende kontradiksjon, uklart dokumentgrunnlag, manglende behandling av begjæring om muntlig rettsmøte på et tidspunkt hvor dette kunne hatt praktisk betydning, og manglende reell vurdering av fullmakts- og pårørendespørsmål.

    Domstoladministrasjonen svarte at den ikke har myndighet til å gripe inn i saker som behandles eller har vært behandlet av domstolene. Dokumentet er derfor relevant fordi det viser at saksbehandlingsinnsigelsene ikke kunne avhjelpes administrativt, men måtte vurderes prosessuelt i ankesaken. Last ned samlet dokument om saksbehandlingsklage til Domstoladministrasjonen (PDF)

    6. Dokument 37813/21-1 – e-post med diverse vedlegg til HR-anke

    Dokument 37813/21-1 i Borgarting lagmannsretts oversendelsesbrev gjelder «E-post med diverse vedlegg til HR anke», datert 19.05.2026.

    Dette er samleposten for de ettersendte vedleggene til Høyesteretts ankeutvalg. Vedleggene ble sendt som dokumentasjon for allerede fremsatte anførsler, særlig om manglende kontradiksjon, manglende reell vurdering av fullmakts-/pårørenderollen, uklart og ufullstendig beslutningsgrunnlag, forholdsmessighet etter straffeprosessloven § 170 a og betydningen av EMK artikkel 8.

    Underpunktene nedenfor er dokumenter som inngår i eller knytter seg til dokument 37813/21-1.

    7.1 Vedleggskriv / e-post 19.05.2026

    Dette dokumentet viser selve ettersendelsen av vedlegg til Borgarting lagmannsrett for oversendelse til Høyesteretts ankeutvalg. Last ned vedleggskriv 19.05.2026 til Høyesteretts ankeutvalg (PDF)

    6.2 Fullmakter, representasjon og nærmeste pårørende

    Dette dokumentet samler fullmakter, erklæringer, myndighetsdokumentasjon og rettslig redegjørelse om representasjon, nærmeste pårørende, innsynsrett, kommunikasjon, helse, NAV, økonomi, bolig, klage, tilsyn og fremtidsrettet beslutningsstøtte.

    Dokumentet er relevant fordi spørsmål om fullmakt, nærmeste pårørende og støttepersonrolle står sentralt i ankesaken. Last ned samlet fullmakts- og representasjonsdokumentasjon (PDF)

    6.3 Dokumentsamling 25-210512TVI-TOSL/08 – midlertidig forføyning

    Dette dokumentet gjelder den tilgrensende saken om midlertidig forføyning mot Staten v/ Oslo politidistrikt og Oslo universitetssykehus HF.

    Saken ble reist for å få midlertidig sikring av fullmakts- og pårørenderettigheter, samt for å hindre at besøksforbud og sykehusets praksis i realiteten avskar lovlig representasjon i en kritisk helsesituasjon.

    Dokumentet er relevant fordi det viser tidligere innsendt dokumentasjon om fullmakter, pårørenderettigheter, Oslo universitetssykehus, besøksforbud og dokumentflyt. Last ned dokumentsamling 25-210512TVI-TOSL/08 (PDF)

    6.4 Vedlegg og prosesskriv til 25-210512TVI-TOSL/08

    Dette dokumentet samler vedlegg og prosesskriv til saken om midlertidig forføyning, inkludert omgjøringsbegjæring, nye dokumenter, korrespondanse og ettersendelser.

    Dokumentet publiseres for å vise hvilket materiale som ble sendt inn, og hvordan dokumentgrunnlaget utviklet seg over tid. Last ned vedlegg og prosesskriv til 25-210512TVI-TOSL/08 (PDF)

    6.5 Omgjøringsbegjæring i besøksforbudssaken 25-211254ENE-TOSL/01

    Dette dokumentet gjelder begjæring om omgjøring i besøksforbudssaken 25-211254ENE-TOSL/01. Dokumentet inngår i vedleggssporet som ble ettersendt 19.05.2026. Last ned omgjøringsbegjæring i besøksforbudssaken 25–211254ENE-TOSL/01 (PDF)

    Dokumentstatus

    DokumentStatusTilknytning
    Bekreftelse på inngitt anke 28.04.2026PublisertDok. 37813/9-1 / inngitt anke
    Oslo tingretts rettsbok og kjennelse 28.01.2026Publisert i anonymisert/sladdet versjonFørste rettslige prøving av besøksforbudet / sak 25-211254ENE-TOSL/01
    Borgarting lagmannsretts kjennelse 30.03.2026Publisert i anonymisert/sladdet versjonAvgjørelsen Høyesterettsanken gjelder / sak 26-037813SAK-BORG/04
    Oversendelsesbrev fra Borgarting til Høyesterett 19.05.2026PublisertDok. 24 / oversendelse
    Samlet anke og støtteskriv til HøyesterettPublisertSamlet publiseringsfil for 37813/9, 37813/10, 37813/16 og 37813/21
    Saksbehandlingsklage til DomstoladministrasjonenPublisert37813/15, 37813/18, 37813/18-1 og 237813/18-2
    Dokument 37813/21-1 – e-post med diverse vedlegg til HR-ankePublisert som samlet vedleggsspor37813/21-1
    Vedleggskriv 19.05.2026Publisert i sladdet/redigert versjonUnder 37813/21-1
    Fullmakts- og pårørendedokumentasjonPublisert i sladdet versjonUnder 37813/21-1
    Dokumentsamling 25-210512TVI-TOSL/08Publisert i sladdet versjonUnder 37813/21-1
    Vedlegg/prosesskriv 25-210512TVI-TOSL/08Publisert i sladdet versjonUnder 37813/21-1
    Omgjøringsbegjæring i besøksforbudssaken 25-211254ENE-TOSL/01Publisert i sladdet versjonUnder 37813/21-1

    Personvern og sladding

    Dokumentene som publiseres her er gjennomgått før offentliggjøring. Fødselsnummer/personnummer, private adresser og irrelevante private kontaktopplysninger er sladdet.

    Datoer, saksnumre, offentlige instanser, dokumentnummer, prosessuelle opplysninger og relevante partsopplysninger er beholdt der dette har dokumentasjonsverdi.

    Dokumenter som er merket med at de bare kan gjengis offentlig i anonymisert form, publiseres eller bør publiseres i anonymisert/sladdet versjon.

    Avsluttende merknad

    Denne siden publiseres for å dokumentere at anke til Høyesterett ble inngitt 28.04.2026 og senere oversendt Høyesterett 19.05.2026.

    Publiseringen omfatter bekreftelse på inngitt anke, Oslo tingretts rettsbok og kjennelse, Borgarting lagmannsretts kjennelse, oversendelsesbrev og tilknyttet sladdet dokumentasjon. Formålet er å sikre offentlig etterprøvbarhet rundt dokumentflyt, saksbehandling, kontradiksjon, fullmakter, pårørenderolle og rettslig prøving.

  • Sarah Eilen Slettvoll: En passiv dødsdom forkledd som saksbehandling

    Sarah Eilen Slettvoll ligger i dag i en kritisk tilstand etter T-baneulykken på Jernbanetorget 24. november 2025. Hun kan ikke selv ivareta sine rettigheter, forklare sin vilje eller kjempe for den hjelpen hun trenger.

    Dette nettstedet er opprettet fordi tiden er i ferd med å renne ut.

    Saken handler ikke bare om hva som gikk galt før ulykken. Den handler om at de samme mekanismene som sviktet henne før ulykken, fortsatt kan hindre at hun får sitt siste reelle håp om hjelp.

    Dette er ikke en vanlig pasientrettighetssak.
    Dette er ikke bare en konflikt om besøk.
    Dette er ikke bare en juridisk uenighet om fullmakt, verge eller pårørendestatus.

    Dette er en sak om et menneske som over lang tid ble varslet som alvorlig syk, deretter ble tvangsinnlagt, isolert, tvangsmedisinert, avskåret fra sin valgte støtteperson, og som senere endte i en katastrofal T-baneulykke.

    Etter ulykken ble den samme valgte støttepersonen fortsatt holdt ute, nå mens Sarah lå kritisk skadet og ute av stand til å tale sin egen sak.

    Hvem Sarah er

    Sarah Eilen Slettvoll, født 09.02.1995, er et menneske med høy intelligens, stor sårbarhet og en lang historie med sviktende oppfølging.

    Hun har vært HIV-positiv og avhengig av kontinuerlig medisinsk behandling. Hun har også hatt alvorlige utfordringer knyttet til ernæring, væskeinntak, mulig elektrolyttubalanse, traumebelastning, ADHD-problematikk og mulig autisme/Asperger-profil.

    Likevel har hun i praksis blitt forstått og behandlet gjennom et snevert psykiatrisk spor, særlig knyttet til diagnosen paranoid schizofreni.

    Kjernen i saken er at Sarahs symptomer over tid kan ha blitt feiltolket som primært psykotiske, uten at de somatiske, nevrologiske, traumatiske og nevrodivergente forklaringene ble tilstrekkelig undersøkt.

    Når et menneske med kompleks helsesituasjon behandles som én diagnose, blir resten av mennesket ofte borte. Praktisk, ryddig og katastrofalt. Slik systemer liker det når virkeligheten blir for brysom.

    De første alvorlige varslene

    Allerede 5. november 2024 ble det sendt en akutt bekymringsmelding til Statsforvalteren om Sarahs helsetilstand.

    I meldingen ble det varslet om HIV, manglende medisinsk oppfølging, ernæringssvikt, elektrolyttubalanse, psykisk forverring og behov for helhetlig medisinsk og psykiatrisk utredning. Det ble opplyst at hun etter beste forståelse hadde vært uten nødvendige HIV-medisiner siden ca. 21. oktober 2024, frem til hun kom til Karlsborg 3. november 2024.

    Bekymringsmeldingen beskrev også at Sarah hadde betydelige ernæringsproblemer og elektrolyttubalanse, og at dette kunne påvirke både mental og fysisk helse. Det ble uttrykkelig bedt om grundig medisinsk og psykiatrisk utredning, inkludert vurdering av Asperger/autisme og behandling av elektrolyttubalanse.

    Dette var ikke en løs bekymring. Det var et konkret varsel om at Sarah trengte mer enn midlertidig plassering, mer enn standard psykiatrisk symptomdemping og langt mer enn at saken ble sendt videre mellom instanser.

    Statsforvalteren opprettet sak 2024/43466 og oversendte bekymringsmeldingen til bydel Grünerløkka for vurdering og oppfølging. I brevet ba Statsforvalteren bydelen orientere rett bydel dersom Sarah tilhørte en annen bydel.

    Det sentrale er at det allerede fra november 2024 forelå formalisert bekymring for at Sarahs situasjon var akutt, sammensatt og medisinsk farlig.

    Varslene ble ikke løst

    Saken forsvant ikke etter det første varselet. Den kom tilbake, mer alvorlig.

    I mai 2025 sendte Statsforvalteren nye bekymringsmeldinger videre til bydel Grünerløkka, etter meldinger datert 23. april og 24. april 2025. Statsforvalteren ba bydelen undersøke om det forelå uoppfylte rettigheter.

    Dette viser at saken fortsatt var levende, uløst og alvorlig.

    Det overordnede bildet er at Sarah ikke fikk en stabil, helhetlig og medisinsk fundert oppfølging. Hun ble i stedet håndtert stykkevis: bolig ett sted, psykisk helse et annet sted, somatikk et tredje sted, og rettigheter et sted ute i tåkehavet sammen med resten av norsk forvaltningslogikk.

    Kontakt med valgt støtteperson ble problematisert

    Sarah hadde over tid gitt fullmakter og ønsket bistand fra meg som støtteperson, fullmektig og nærmeste pårørende.

    Dette var ikke en løs påstand. Det var dokumentert gjennom flere fullmakter og senere også berørt i Sivilombudets sak.

    Likevel ble kontakten mellom Sarah og meg gjentatte ganger forsøkt begrenset.

    Et tidlig eksempel er besøksnektvedtaket ved Karlsborg Mestringsenhet i oktober 2024. Statsforvalteren opphevet senere kommunens vedtak fordi det bygget på feil rettsanvendelse. Vedtaket hadde vist til brudd på husordensregler, men Statsforvalteren slo fast at det ikke var adgang til å fatte besøksnekt på dette grunnlaget.

    Dette er viktig fordi det viser et tidlig mønster: kontakt ble avskåret eller forsøkt avskåret på svakt, feil eller utilstrekkelig rettslig grunnlag.

    Senere ble samme mønster mer alvorlig: fullmakter ble avvist, nærmeste pårørende-status ble ikke respektert, og Sarahs egen vilje ble i praksis behandlet som gyldig når den passet systemet, og ugyldig når den ikke gjorde det.

    Lovisenberg, tvungent psykisk helsevern og isolasjon

    Sarah ble senere underlagt tvungent psykisk helsevern med døgnopphold.

    Den 12. mai 2025 fattet Lovisenberg Diakonale Sykehus vedtak om innskrenkning av hennes forbindelse med omverdenen etter psykisk helsevernloven § 4-5. Vedtaket ble påklaget av meg 13. mai 2025, med fullmakt av 5. mai 2025 som også utpekte meg som Sarahs nærmeste pårørende.

    Sivilombudet behandlet senere saken og ba Kontrollkommisjonen for Lovisenberg om å behandle klagen over vedtaket 12. mai 2025, enten ved realitetsbehandling eller begrunnet avvisning. Sivilombudet påpekte at dersom Kontrollkommisjonen mente at klagerett manglet, måtte det treffes et formelt avvisningsvedtak.

    Dette er helt sentralt.

    Sivilombudet måtte altså minne Kontrollkommisjonen om at en klage faktisk må behandles. Det burde ikke være en avansert rettsstatlig prestasjon, men her er vi.

    Tvangsmedisineringen fra 12. mai 2025

    Et av de mest alvorlige punktene i saken er at Sarah også ble tvangsmedisinert.

    Lovisenberg fattet 12. mai 2025 vedtak om tvungen behandling med legemidler etter psykisk helsevernloven §§ 4-4 og 4-4 a. Statsforvalteren viser i sitt avvisningsvedtak til at klagene gjaldt sykehusets vedtak om behandling med legemidler uten Sarahs eget samtykke.

    Klagen på tvangsmedisineringen ble imidlertid ikke realitetsbehandlet av Statsforvalteren. Den ble avvist fordi Statsforvalteren mente at jeg ikke hadde klagerett. Begrunnelsen var blant annet at Lovisenberg hadde opplyst at jeg ikke var registrert som nærmeste pårørende, og at fullmakten av 5. mai 2025 ikke ble lagt til grunn fordi Statsforvalteren mente den var for omfattende til at det var sannsynliggjort at Sarah fullt ut hadde forstått rekkevidden.

    Dermed ble et helt avgjørende spørsmål aldri reelt prøvd:

    Var tvangsmedisineringen medisinsk riktig, rettslig gyldig og forsvarlig, gitt Sarahs faktiske helsetilstand?

    Dette er særlig alvorlig fordi det over lang tid var varslet om somatiske og nevrologisk relevante forhold: elektrolyttubalanse, ernæring, væskeinntak, HIV-behandling, mulig autisme/ADHD og traumebelastning.

    Dersom disse forholdene ikke ble tilstrekkelig vurdert, kan antipsykotisk tvangsbehandling ha blitt brukt som erstatning for den helhetlige utredningen Sarah trengte.

    Vedtaket hadde etter sakens dokumentasjon en tidsavgrensning frem til 7. juli 2025. Det må derfor granskes om tvangsmedisineringen, medikamentelle virkninger, depotbehandling eller behandlingsregime fortsatte etter dette, og om det i så fall skjedde med tilstrekkelig nytt rettslig grunnlag og forsvarlig medisinsk vurdering.

    Hvorfor tvangsmedisineringen kan ha betydning for ulykken

    Det er ikke nødvendig å hevde at tvangsmedisineringen alene forårsaket ulykken. Det riktige spørsmålet er om den kan ha vært en medvirkende faktor.

    Spørsmålet er om Sarah etter tvangspsykiatrien og tvangsmedisineringen hadde redusert funksjon, svekket orientering, forverret kroppslig regulering, økt passivitet, depresjon, akatisi, kognitiv svikt, emosjonell avflatning, forvirring eller andre effekter som kan ha påvirket hennes evne til selvivaretakelse.

    Når en pasient med varslet ernæringssvikt, væske-/elektrolyttproblematikk, HIV, mulig autisme/ADHD og traumebelastning behandles gjennom et ensidig psykiatrisk tvangsspor, uten at valgt støtteperson får bidra med kontekst, oppstår en åpenbar risiko for feilbehandling.

    Spørsmålet må derfor stilles slik:

    Bidro tvangsmedisineringen, isolasjonen, manglende somatisk utredning og avskjæringen av Sarahs valgte støtteperson til den funksjonssvikten eller fortvilelsen som ledet frem til ulykken 24. november 2025?

    Dette er ikke spekulasjon for moro skyld. Det er et nødvendig granskningsspørsmål, fordi systemet allerede var varslet.

    Ulykken 24. november 2025

    Den 24. november 2025 ble Sarah påkjørt av T-banen på Jernbanetorget.

    Aftenposten publiserte samme dag en nyhetssak om at en person var påkjørt av T-banen på Jernbanetorget, at politiet meldte om hendelsen kl. 15.38, og at T-banetrafikken ble stanset i begge retninger. Aftenposten, 24.11.2025

    Vårt Oslo skrev også at politiet meldte om påkjørselen kl. 15.38, at nødetatene var på stedet og jobbet med livreddende førstehjelp, og at T-banetrafikken ble stanset. Vårt Oslo, 24.11.2025

    Dagbladet skrev at personen fikk store skader, men var i live og mottok behandling på sykehus. Dagbladet, 24.11.2025

    VG skrev at politiet hadde gjennomgått videoopptak fra stedet og ikke mistenkte at noe kriminelt hadde skjedd i forbindelse med ulykken. VG, 24.11.2025

    Dokumentene i saken omtaler Sarah som innlagt ved Ullevål etter T-baneulykke, og i e-post sendt 27. november 2025 ble det opplyst at jeg var til stede under hendelsen og møtte ved avdelingen samme dag, men ikke fikk oppgitt hvilken post hun var lagt inn på.

    Etter ulykken ble Sarah kritisk skadet. I akuttvarsel til Helsetilsynet og Statsforvalteren 9. desember 2025 ble status beskrevet som koma etter T-baneulykke, tre brudd i nakken, hjerneblødning, MR-verifisert hjerneskade, leverskade og kritisk somatisk tilstand.

    Dette var ikke en situasjon hvor pårørenderettigheter, fullmakter og pasientens tidligere uttrykte vilje kunne behandles som kontorpynt.

    Sarah var ute av stand til å ivareta seg selv.

    Nettopp da ble spørsmålet om representasjon livsviktig.

    Videodokumentasjon fra 24. november 2025

    Videodokumentasjonen er sentral fordi den etter mitt syn utfordrer det tidlige narrativet om hendelsen, og fordi den kan belyse både tidslinje, livstegn, publikumsoppførsel og håndteringen fra politi og nødetater.

    Det sentrale er at videoene etter mitt syn viser eller reiser spørsmål om:

    1. om Sarah feilaktig ble forstått som død eller uten reelle livstegn
    2. om politiets opprinnelige premiss om villet handling var riktig
    3. om øyenvitner og video heller peker mot fall, ikke hopp
    4. om tidspunkt for livstegn og medisinsk håndtering er korrekt fremstilt
    5. om pressens fremstilling av publikum, filming og latter er forenklet eller misvisende
    6. om videoene burde vært vurdert av domstolene før besøksforbudet ble opprettholdt

    Videoene må vurderes som dokumentasjon, ikke som sensasjonsmateriale. Dette er ikke publisert for å skape sjokk, men for å korrigere et mulig feilaktig offentlig narrativ og for å vise hvorfor saken må granskes.

    Pressedekningen: fra livskrise til moralfortelling om publikum

    Etter ulykken ble saken først omtalt som en anonym hendelse: “en person” påkjørt av T-banen. Det var forståelig i de første minuttene og timene.

    Problemet er hva som skjedde videre.

    Aftenposten publiserte senere samme kveld en sak med tittelen:

    “Filmet og lo da redningsmannskap tok ut hardt skadet pasient: – Burde ikke være nødvendig å blottlegge en person i sitt livs krise”

    Aftenposten skrev at brannvesenets innsatsleder ble sjokkert over folks oppførsel, og at flere filmet og lo av den skadede personen. Saken beskrev også kaos på Jernbanetorget etter påkjørselen. Aftenposten, 24.11.2025

    Dette er et avgjørende punkt.

    Aftenposten skrev selv at dette gjaldt “en person i sitt livs krise”.

    Likevel ble dekningen i praksis dreid over til en fortelling om filming, latter, kaos, publikumsatferd og folkeskikk, ikke en undersøkelse av hva som faktisk skjedde med Sarah, hvordan hun ble håndtert, om politiets første narrativ var riktig, om det forelå livstegn, og om senere dokumentasjon krevde korrigering.

    Vårt Oslo publiserte senere et innlegg fra brannvesenets innsatsleder, der han skrev at “et menneske i sitt livs krise skal hjelpes, ikke bli underholdning blant skuelystne eller på sosiale medier”. Vårt Oslo, 01.12.2025

    Aftenposten hadde dermed ikke bare én trafikknotis. Redaksjonen hadde flere publiseringer og vinklinger knyttet til samme hendelse. Når samme redaksjon bruker hendelsen som grunnlag for flere saker om publikums moral, filming og folkeskikk, blir det desto mer alvorlig dersom den ikke følger opp når sentrale premisser senere bestrides.

    Det presseetiske problemet er dette:

    Aftenposten beskrev Sarah som et menneske i sitt livs krise, men behandlet i etterkant saken som om livskrisen først og fremst var relevant som illustrasjon på dårlig publikumsoppførsel.

    Det er ikke nok.

    Når den hardt skadede personen senere identifiseres som Sarah Eilen Slettvoll, når det foreligger videodokumentasjon, når øyenvitner bestrider politiets første narrativ, og når saken viser seg å inngå i et langt større bilde av tvangspsykiatri, besøksforbud, fullmaktsavskjæring og mulig systemsvikt, kan ikke den opprinnelige vinklingen bare bli stående uten tydelig korrigering, presisering eller oppfølging.

    Document.no korrigerte. Det gjorde ikke de andre.

    Det må samtidig fremheves at ikke all pressedekning har vært like låst.

    Document.no er, så langt jeg kjenner til, den eneste redaksjonen som faktisk har oppdatert sin opprinnelige artikkel om ulykken etter at videodokumentasjon og øyenvitneopplysninger ble gjort kjent.

    Document.no publiserte 24. november 2025 en NTB-basert artikkel om at en person var påkjørt av T-banen på Jernbanetorget, og at politiet mente det var en villet handling. I en oppdatering datert 25. april 2026 presiserer redaksjonen at øyenvitner bestrider politiets opplysning til pressen på ulykkesdagen om at personen ble påkjørt som følge av en villet handling.

    Oppdateringen viser også til video filmet av en pårørende, hvor forbipasserende opplyser til politiet at ulykken skyldtes et fall, ikke et hopp. Videre fremgår det av oppdateringen at den tilsynelatende livløse personen som var hentet opp fra skinnegangen, ga livstegn fra seg kl. 16.03. Document.no, 24.11.2025, oppdatert 25.04.2026

    Dette er viktig av tre grunner.

    For det første viser det at korrigering faktisk er mulig. Pressen kan rette, presisere og oppdatere når ny dokumentasjon foreligger. Verden går ikke under av den grunn, selv om enkelte redaksjoner later til å tro at rettelser er journalistikkens svar på spontan selvantennelse.

    For det andre viser det at politiets opprinnelige opplysning om “villet handling” ikke kan stå uimotsagt som etablert faktum. Når øyenvitner og video peker mot fall, ikke hopp, må dette behandles som et vesentlig faktaspørsmål.

    For det tredje viser det at tidspunktet for livstegn, kl. 16.03, må inn i tidslinjen. Dette er avgjørende for vurderingen av om Sarah ble forstått, håndtert og prioritert korrekt i de første kritiske minuttene etter ulykken.

    Når Document.no har klart å oppdatere sin artikkel, kan ikke større redaksjoner troverdig hevde at dette er umulig, irrelevant eller for uklart til å omtales.

    Da står spørsmålet igjen:

    Hvorfor lar Aftenposten og andre medier sine opprinnelige vinklinger bli stående uten tilsvarende tydelig korrigering eller oppdatering?

    VVP § 4.9 er blitt brukt som knebling, ikke som presseetikk

    En del av problemet i denne saken er hvordan Vær Varsom-plakaten § 4.9 ser ut til å ha blitt brukt.

    VVP § 4.9 gjelder omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Bestemmelsen sier at mediene ved slik omtale skal vektlegge en nøktern fremstilling, vise hensyn til dem som er direkte berørt, være varsomme ved omtale på et tidlig tidspunkt, og utvise høy aktsomhet ved beskrivelse av metode og det spesifikke stedet for handlingen. Vær Varsom-plakaten, punkt 4.9

    Dette er viktige hensyn. De finnes for å beskytte mennesker i krise, pårørende og andre sårbare personer mot unødvendig belastning, smitteeffekt og spekulativ eller detaljert omtale.

    Men i Sarahs sak har § 4.9 etter mitt syn blitt brukt på en helt annen måte.

    Den har i praksis fungert som en sperre mot å omtale de mest sentrale spørsmålene:

    • om hendelsen faktisk var en villet handling, eller om politiets første opplysning var feil
    • om video og øyenvitner peker mot fall, ikke hopp
    • om Sarah viste livstegn kl. 16.03
    • om hun ble håndtert korrekt i de første kritiske minuttene
    • om tidligere tvangspsykiatri, tvangsmedisinering, isolasjon og systemsvikt kan ha ledet frem til ulykken
    • om besøksforbud og avskjæring av fullmektig etterpå hindrer henne i å få hjelp
    • om hennes nåværende katatoniske / ikke-kommuniserende tilstand gjør kontakt og rehabiliteringsstimulering tidskritisk

    Dette er ikke detaljer som skal publiseres for sensasjon. Dette er forhold av åpenbar offentlig interesse.

    Norsk Redaktørforenings veileder til § 4.9 presiserer at selvmord er et alvorlig samfunnsproblem som mediene bør og kan dekke, og at varsomhet alltid må veies opp mot offentlighetens interesse. Norsk Redaktørforening, veileder for omtale av selvmord

    Det presseetiske poenget er derfor ikke at mediene skulle ha publisert spekulative detaljer eller grafiske beskrivelser. Det skulle de ikke.

    Poenget er at § 4.9 ikke kan brukes til å kneble dokumentasjon på mulig feilinformasjon, mulig feil håndtering, mulig systemsvikt og en pågående livstruende rettighetssituasjon.

    Forskjellen er avgjørende:

    VVP § 4.9 krever varsom omtale. Den krever ikke taushet.

    I denne saken har tausheten hatt konsekvenser.

    Når mediene lar være å korrigere eller følge opp, blir politiets første narrativ stående. Når politiets første narrativ blir stående, blir det lettere å behandle saken som selvpåført og avsluttet. Når saken behandles som selvpåført og avsluttet, forsvinner spørsmålene om systemsvikt før ulykken, livstegn etter ulykken og rettighetssvikt etterpå.

    Slik kan en presseetisk regel som skal beskytte sårbare mennesker, i praksis bli brukt til å beskytte systemet mot kritikk.

    Det er misbruk av § 4.9.

    Ikke nødvendigvis som bevisst strategi fra hver enkelt redaksjon, men som effekt: resultatet blir at Sarahs sak knebles nettopp der offentligheten trengs mest.

    Underskriftskampanje

    Det er opprettet en underskriftskampanje på Change.org om Sarahs sak. Kampanjen krever oppmerksomhet, uavhengig vurdering og handling mens det fortsatt kan være mulig å nå henne.

    Change.org-opprop:
    https://c.org/XRnrF4J8YN

    Håndteringen etter ulykken

    Etter ulykken ble det sendt dokumentasjon til OUS for å etablere partsstatus, representasjonsrett, fullmakt og nærmeste pårørende-rolle.

    E-posten 27. november 2025 ba om at dokumentene ble videresendt til korrekt avdeling og journalført. Det ble vist til fire signerte fullmakter, vergemålsvedtak og Sivilombudets pålegg.

    Det ble også bedt om bekreftelse på at jeg skulle registreres som nærmeste pårørende og fullmektig, varsles om medisinsk status, gis adgang som støtteperson ved oppvåkning, vurderinger og flytting mellom enheter, og at fremtidig kommunikasjon skulle rettes både til meg og Sarahs foreldre.

    Dette var et forsøk på å sikre at Sarah ikke ble stående uten den representasjonen hun selv hadde valgt, i en situasjon hvor hun lå kritisk skadet og manglet samtykkekompetanse.

    Ullevål/OUS avviste fullmakt og nærmeste pårørende-status

    OUS avviste likevel å etterkomme kravet.

    I svar fra seksjonsleder ved Generell intensiv, Ullevål, 5. desember 2025, ble det opplyst at OUS forholdt seg til Statsforvalteren, oppnevnt verge og de som var oppnevnt som pårørende i OUS’ journalsystem. Vurderingen ble opplyst å være gjort med bistand fra OUS’ advokatkontor / juridisk avdeling.

    Dette er et av de mest alvorlige punktene i hele saken.

    Begrunnelsen synes i praksis å være at OUS’ interne registrering og vergemål ble lagt over Sarahs egne fullmakter og sist uttrykte vilje.

    I akuttvarsel 9. desember 2025 ble det derfor varslet om livstruende pasientsikkerhetssvikt og ulovlig nekt av pårørenderett. Det ble fremhevet at Sarah lå i koma, at det var planlagte oppvåkningsforsøk uten at fullmektig eller nærmeste pårørende var informert, og at Ullevål nektet å registrere meg som nærmeste pårørende, anerkjenne fullmakt, gi informasjon eller involvere meg i beslutninger om oppvåkning, livsforlengende behandling eller prognose.

    Når pasienten ligger i koma og ikke kan uttrykke egen vilje, er det nettopp tidligere uttrykt vilje, fullmakter og nærmeste pårørende-status som skal hindre at pasienten blir rettsløst objekt i systemet.

    Det er hele poenget.

    Man skulle tro dette var åpenbart, men åpenbart er ofte det første som dør i møtet med et journalsystem.

    OUS’ kontakt med politiet

    Den 9. desember 2025 sendte OUS’ advokat Arne Moland en e-post til politiet.

    I e-posten beskrev han betydelig pågang fra meg, at jeg krevde tilgang til pasienten og helseopplysninger, at jeg hadde hatt fysisk fremmøte på sykehuset, og at pasienten var under vergemål. OUS opplyste også at de forholdt seg utelukkende til vergen, og at jeg var meddelt at jeg ikke fikk besøke pasienten på medisinsk-faglig grunnlag.

    Denne e-posten er sentral fordi den ser ut til å ha blitt en del av premissgrunnlaget for politiets senere vurdering.

    Politiet besluttet 23. desember 2025 besøksforbud mot meg overfor Sarah, med varighet til 23. desember 2026. Besøksforbudet forbød kontakt personlig, via telefon, tekstmelding, e-post, annen elektronisk meddelelse, brev eller gjennom tredjemann, og også bruk av Sarahs Facebook-bruker.

    I politiets påtegning til Oslo tingrett ble det vist til tidligere anmeldelse for vold, T-baneulykken, at Sarah var alvorlig skadet og innlagt på Ullevål, og at jeg hadde vært en belastning for pårørende og sykehuset ved gjentatte e-poster og fremmøte.

    Det problematiske er at dette blander sammen flere kategorier som må holdes strengt adskilt:

    • faktisk vold
    • anmeldt eller påstått vold
    • henlagte eller uavklarte forhold
    • lovlig fullmaktsutøvelse
    • pårørendekontakt
    • varsling om livstruende pasientsikkerhetssvikt
    • sykehusets interne vurdering
    • politiets besøksforbudsvurdering

    Når alt dette blandes sammen, oppstår det en sirkulær konstruksjon:

    Sykehuset sier til politiet at jeg er et problem.
    Politiet bygger besøksforbud på sykehusets fremstilling.
    Sykehuset kan deretter vise til politiets vurdering som grunnlag for fortsatt avskjæring.

    Saksforurensning med slips, altså.

    Rettslige skritt, anmeldelser og saksnumre

    Denne saken har ikke bare vært varslet muntlig eller omtalt offentlig. Den har også vært forsøkt brakt inn for tilsynsmyndigheter, politi og domstoler gjennom konkrete anmeldelser, begjæringer og rettslige skritt.

    Det er derfor viktig å samle saksnumrene, fordi saken ellers lett fremstilles som “påstander” eller “bekymringer”, når den i realiteten består av konkrete rettslige prosesser og registrerte saker.

    Midlertidig forføyning mot staten / politiet og Oslo universitetssykehus

    Det ble begjært midlertidig forføyning for å stanse den pågående rettighetssvikten etter ulykken, særlig knyttet til håndhevelse av besøksforbudet og Oslo universitetssykehus’ tilsidesettelse av Sarahs fullmakter og min rolle som hennes valgte støtteperson / nærmeste pårørende.

    Saksnummer Oslo tingrett: 25-210512TVI-TOSL/08

    Dokumentsamling i saken:
    Dokumentsamling_25-210512TVI_2026-04-15_09-52-14.pdf

    Begjæringen gjaldt blant annet:

    • midlertidig tilsidesettelse av besøksforbud datert 23.12.2025
    • pålegg om å respektere gyldige fullmakter og status som nærmeste pårørende
    • pålegg om å avstå fra tiltak som hindrer lovlig representasjon
    • vern mot uopprettelig skade i en kritisk behandlingsfase

    Den rettslige kjernen var at Sarah lå kritisk skadet og uten samtykkekompetanse, mens den personen hun selv hadde valgt til å representere og støtte henne, ble holdt ute.

    Besøksforbudssaken

    Politiet besluttet 23. desember 2025 besøksforbud mot Per Øyvind Notsure Norli Karlsen overfor Sarah Eilen Slettvoll, med varighet frem til 23. desember 2026.

    Politiets sak / besøksforbud: 17044421 / 97136/25-201

    Saksnummer Oslo tingrett: 25-211254ENE-TOSL/01

    Saksnummer Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04

    Kjennelse fra Oslo tingrett:
    25-211254ENE-TOSL-1-kjennelse.pdf

    Dokumentsamling / politiets saksdokumenter i besøksforbudssaken:
    25-211254ENE-TOSL-1-fulltendige-saksdokumenter.pdf

    Oslo tingrett avsa kjennelse 28. januar 2026 og opprettholdt besøksforbudet. Tingretten gjenga blant annet at jeg forklarte at besøksforbudet først og fremst ville ramme Sarah, fordi hun var lam, ikke kommuniserte, og etter mitt syn var avhengig av meg som støtteperson. Retten opprettholdt likevel besøksforbudet.

    Dokumentasjon som etter mitt syn ikke ble tilstrekkelig vurdert i tingretten

    Et sentralt problem er at det etter mitt syn ikke fremgår at sentral dokumentasjon faktisk ble vurdert i besøksforbudssaken, herunder videodokumentasjon og ytterligere innsendt materiale.

    E-post med videodokumentasjon vedrørende hendelsen 24.11.2025:
    Gmail – Saksnr. 25-211254ENE-TOSL/1 – Foreløpig oversendelse – videobevis vedr. hendelsen 24.11.2025.pdf

    Ytterligere innsendt dokumentasjon, herunder dokumentasjon knyttet til gjenopptakelsesbegjæring av midlertidig forføyning og saksdokumenter:
    Gmail – Saksnr. 25-211254ENE-TOSL/1 – Oversendelse av dokumentasjon vedr. tidspunkt for innsending.pdf

    Dette er viktig fordi besøksforbudet i praksis hindrer den kontakten som kan være avgjørende for Sarahs rehabilitering og mulige kommunikasjon. Dersom retten ikke fullt ut vurderte video, tidslinje og øvrig dokumentasjon før besøksforbudet ble opprettholdt, reiser det alvorlige spørsmål om kontradiksjon, beslutningsgrunnlag og forholdsmessighet.

    Borgarting lagmannsretts kjennelse 30. mars 2026

    Kjennelsen fra Oslo tingrett ble anket til Borgarting lagmannsrett.

    Saksnummer Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04

    Dokumentsamling i lagmannsrettssaken:
    Dokumentsamling_26-037813SAK_2026-04-20_08-01-30.pdf

    Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 30. mars 2026 og forkastet anken. Besøksforbudet ble dermed opprettholdt frem til 23. desember 2026.

    Lagmannsretten la blant annet til grunn politiets og Oslo universitetssykehus’ fremstilling, Sarahs helsetilstand, oppnevnt verge, og at retten ikke mente det forelå noe som tilsa at jeg kunne opptre på Sarahs vegne eller hadde noen rolle som støtteperson.

    Dette er et av de mest alvorlige punktene i saken. Lagmannsretten legger i praksis til grunn at det ikke foreligger grunnlag for at jeg kan opptre på Sarahs vegne eller har rolle som støtteperson, til tross for fullmakter, Sivilombudets tidligere behandling, dokumentert relasjon, og Sarahs egen tidligere uttrykte vilje.

    Lagmannsretten gjengir også politiets formulering om at Sarah “hoppet” ned på skinnesporet på Jernbanetorget. Dette står i direkte spenning til senere videodokumentasjon og øyenvitneopplysninger som bestrider politiets opprinnelige fremstilling og peker mot fall, ikke hopp.

    Dette gjør lagmannsrettens kjennelse sentral for videre gransking: Dersom retten bygger på en omstridt eller feilaktig hendelsesbeskrivelse, uavklarte voldspåstander og en tilsidesettelse av fullmakter uten reell prøving, blir besøksforbudet ikke bare et kontaktforbud. Det blir et rettslig hinder mot Sarahs mulige rehabilitering og kommunikasjon.

    Anmeldelse av Oslo universitetssykehus / sykehuset

    Sykehuset ble anmeldt 9. desember 2025. Anmeldelsen gjaldt etter mitt syn grov tjenestefeil og ulovlig hindring av fullmakt i en kritisk pasientsituasjon, hvor Sarah lå i koma / kritisk tilstand etter T-baneulykken og hvor Oslo universitetssykehus nektet å anerkjenne min rolle som fullmektig og nærmeste pårørende.

    Saksnummer for anmeldelse av sykehuset: 17105609 / 14770/26-201

    Forhold: Grov tjenestefeil / ulovlig hindring av fullmakt i kritisk pasientsituasjon

    Anmeldelsestidspunkt: 09.12.2025

    Straffesak opprettet: 03.03.2026

    Det sentrale i anmeldelsen er at Oslo universitetssykehus etter ulykken nektet å registrere og respektere fremlagte fullmakter og nærmeste pårørende-status, til tross for at Sarah var ute av stand til å ivareta egne rettigheter.

    Anmeldelsen av sykehuset må sees i sammenheng med OUS’ e-post til politiet 9. desember 2025. Samme dag som forholdet ble anmeldt, bidro sykehuset også til å etablere et risikonarrativ overfor politiet, som senere ble brukt som del av grunnlaget for besøksforbudet.

    Dette gjør tidslinjen sentral: Sykehuset ble anmeldt før eller samtidig med at sykehuset selv bidro til et politimessig narrativ som senere ble brukt mot den personen som hadde anmeldt forholdet. Det reiser spørsmål om gjengjeldelse, saksforurensning og mulig motarbeidelse av rettslig oppfølging.

    Politiets sak om “dødsfall / forsøk på selvdrap”

    Politiet opprettet også sak etter T-baneulykken.

    Saksnummer: 17014112

    Forhold: Dødsfall / forsøk på selvdrap

    Opprettet: 24.11.2025

    Dette saksnummeret er viktig fordi det knytter seg til politiets opprinnelige håndtering og kategorisering av hendelsen. Når senere video og øyenvitneopplysninger bestrider narrativet om villet handling / hopp, må også denne saken granskes med utgangspunkt i om politiets tidlige kategorisering påvirket både medisinsk håndtering, mediedekning og senere rettslige vurderinger.

    Anmeldelse av politiet til Spesialenheten

    Politiet er også anmeldt til Spesialenheten for politisaker.

    Saksnummer / referansenummer Spesialenheten: 14205080 / 286/26-123

    Forholdets art: Grovt uaktsom tjenestefeil, av politi

    Gjerningsdato: 24.11.2025

    Bekreftelse på anmeldt forhold:
    14_02_01-Bekreftelse-pa-anmeldt-forhold_M8exRz.pdf

    Anmeldelsen gjelder politiets håndtering i forbindelse med T-baneulykken, herunder spørsmål om feilaktig eller forhastet vurdering, mulig uriktig premiss om villet handling, og hvordan politiets vurderinger senere kan ha påvirket både mediedekning, sykehusets håndtering og besøksforbudssaken.

    Dette er særlig viktig fordi politiets opprinnelige narrativ om hendelsen senere ser ut til å ha fått selvforsterkende virkning: først i pressen, deretter i sykehusets vurderinger, deretter i besøksforbudssaken, og til slutt i domstolenes behandling.

    Opphevet besøksforbud og henleggelser i tidligere sak

    Det finnes også dokumentasjon knyttet til tidligere besøksforbud og henleggelse i en annen sak. Dette er relevant fordi tidligere forhold, besøksforbud og henlagte saker etter mitt syn har blitt brukt eller gjenbrukt som premisser i senere vurderinger.

    Opphevelse av besøksforbud 20.11.2025:
    2025.11.20-Opphevelse-av-besoksforbud.pdf

    Henleggelse i tilknytning til samme sak:
    2025.11.20-Underretning-om-henleggelse.pdf

    Underretning / melding fra politiet 21.11.2025:
    2025.11.21_Politi-_og_Lensmannsetaten_Melding_fra_politiet.pdf

    Disse dokumentene må sees i sammenheng med spørsmålet om saksforurensning: om tidligere mistanke, henlagte forhold eller opphevede besøksforbud likevel har fått leve videre som reelle premisser i senere helse-, politi- og domstolsvurderinger.

    Hvorfor saksnumrene betyr noe

    Samlet viser disse saksnumrene at Sarahs sak ikke er én løs konflikt, men et sammenhengende sakskompleks:

    • Statsforvalteren: 2024/43466
    • Sivilombudet: 2025/3259
    • Midlertidig forføyning, Oslo tingrett: 25-210512TVI-TOSL/08
    • Besøksforbud, politiet: 17044421 / 97136/25-201
    • Besøksforbud, Oslo tingrett: 25-211254ENE-TOSL/01
    • Besøksforbud, Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04
    • Politiets sak etter T-baneulykken: 17014112
    • Anmeldelse av sykehuset / OUS: 17105609 / 14770/26-201
    • Anmeldelse av politiet til Spesialenheten: 14205080 / 286/26-123

    Disse sakene må ikke behandles isolert. De må sees samlet, fordi hvert ledd bygger på eller påvirker det neste: varsler om helse, tvangspsykiatri, tvangsmedisinering, ulykken, OUS’ avvisning av fullmakt, sykehusets kontakt med politiet, politiets besøksforbud, tingrettens og lagmannsrettens opprettholdelse, og dagens situasjon hvor Sarah fortsatt holdes avskåret fra den personen hun selv hadde valgt.

    Det er nettopp dette som gjør saken så alvorlig: Systemet har ikke bare sviktet én gang. Det kan ha bygget lag på lag av beslutninger på et uriktig eller ufullstendig faktum, og hvert nytt lag gjør det vanskeligere å nå Sarah før tiden renner ut.

    Nåværende situasjon: tiden er i ferd med å renne ut

    Sarahs nåværende situasjon er ikke en vanlig konflikt om besøk, pårørendestatus eller fullmakt.

    Det er en tidskritisk livs- og rehabiliteringssituasjon.

    T-baneulykken skjedde 24. november 2025. Per 1. mai 2026 har det gått over fem måneder siden ulykken.

    I denne perioden har Sarah vært alvorlig nevrologisk og somatisk skadet, med koma/kritisk bevissthetstilstand, nakkebrudd, hjerneblødning, MR-verifisert hjerneskade, leverskade og kritisk somatisk tilstand slik dette ble varslet til tilsynsmyndighetene etter ulykken.

    Fem måneder er ikke “litt ventetid” i en slik sak.

    Det er et helt rehabiliteringsvindu.

    Ved alvorlig hjerneskade handler tid ikke bare om kalender. Tid handler om nevrologisk mulighet: om hjernen fortsatt kan stimuleres, om pasienten kan mobiliseres, om kommunikasjon kan gjenoppstå, om kjente stimuli kan skape respons, og om riktig person på riktig tidspunkt kan være forskjellen mellom stillstand og et første tegn til kontakt.

    Sarah beskrives nå som katatonisk eller tilnærmet ikke-kommuniserende. Hun er i praksis ute av stand til å forklare sin egen vilje, be om hjelp, bekrefte hvem hun ønsker nær seg, korrigere feil eller instruere noen om hva hun trenger.

    Det gjør avskjæringen av hennes valgte støtteperson dramatisk mer alvorlig.

    For Sarah er ikke jeg bare en tilfeldig besøkende. Jeg er personen hun over tid hadde gitt fullmakter, søkt trygghet hos, kommunisert med, og som hun selv hadde ønsket involvert i sin situasjon.

    Før ulykken var jeg en av de få personene som kjente hennes mønstre, hennes reaksjoner, hennes språk, hennes frykt, hennes måte å falle ut på, og hennes måte å komme tilbake på.

    Det er derfor ikke bare emosjonelt relevant at hun får høre stemmen min, merke nærværet mitt, kjenne lukten av meg, eller få tilgang til den typen trygghet og gjenkjennelse hun tidligere responderte på.

    Det kan være medisinsk og rehabiliteringsmessig relevant.

    Det er ikke mulig å garantere at det vil virke. Ingen seriøs person kan love det.

    Men det er mulig at det kan virke.

    Og når alternativet er at hun blir liggende stadig lenger uten kommunikasjon, uten egen stemme og uten tilgang til den personen hun selv hadde valgt, er det medisinsk og rettslig uakseptabelt at dette ikke forsøkes eller i det minste vurderes forsvarlig.

    Hvorfor tiden renner ut

    Tiden renner ut av tre grunner.

    For det første har det allerede gått over fem måneder siden ulykken. Ved alvorlig hjerneskade er tidlig og riktig rehabilitering avgjørende. Jo lenger Sarah blir liggende uten målrettet, individuelt tilpasset stimulering og kommunikativ oppfølging, desto større er risikoen for at mulige funksjoner ikke gjenvinnes.

    For det andre beskrives hun som katatonisk eller ute av stand til å kommunisere. Dersom hun er fanget i en tilstand hvor hun ikke klarer å uttrykke seg, men fortsatt kan oppfatte, reagere eller respondere på riktige stimuli, er passivitet farlig. Da er stillhet ikke nøytral. Stillhet kan være tap av mulighet.

    For det tredje er den personen som kanskje sterkest kan utløse respons, fremdeles avskåret fra henne.

    Det kan være nok at Sarah hører stemmen min.
    Det kan være nok at hun kjenner igjen lukten min.
    Det kan være nok at hun merker et nærvær hun forbinder med trygghet.
    Det kan være nok at noen bruker ord, minner, rytme, humor eller emosjonelle holdepunkter hun faktisk kjenner igjen.

    Det er ikke mulig å vite på forhånd.

    Men det er nettopp derfor det må prøves.

    En administrativ passiv dødsdom

    Slik saken nå står, fremstår Sarah i praksis som gitt en administrativ, passiv dødsdom.

    Ikke ved at noen aktivt har besluttet at hun skal dø.

    Men ved at systemet gjennom unnlatelser, avvisninger og formelle sperrer lar tiden gå mens hennes siste realistiske rehabiliteringssjanser svinner hen.

    Det er derfor mer presist å beskrive situasjonen som en form for passiv, ufrivillig dødshjelpslogikk:

    • ingen tar fullt ansvar for årsakskjeden før ulykken
    • ingen prøver reelt om tvangsmedisinering, isolasjon og manglende somatisk oppfølging kan ha bidratt
    • ingen sikrer at Sarahs egne fullmakter og sist uttrykte vilje får faktisk virkning
    • ingen lar hennes valgte støtteperson forsøke å nå henne
    • ingen stanser opp og spør om det som nå kalles “ro” i realiteten er fatal passivitet

    Det er brutalt, men nødvendig å si:

    Sarah risikerer å dø fordi systemet heller vil beskytte sine egne premisser enn å prøve det som fortsatt kan nå henne.

    Dette er ikke en påstand om at én enkelt lege, én jurist, én politibetjent eller én saksbehandler ønsker henne død.

    Poenget er verre:

    Et system kan drepe uten at noen enkeltperson trenger å ville det.

    Det holder at alle følger hver sin lille regel, hver sin interne vurdering, hver sin journalføring, hver sin juridiske ryggdekning, hver sin komfortable ansvarsfraskrivelse.

    Slik dør mennesker i systemer: ikke alltid fordi noen angriper dem, men fordi alle lar være å gjøre det eneste som fortsatt kan hjelpe.

    Hvorfor dette også handler om rettsvesenet

    Sarah er ikke bare pasient.

    Hun er også vitne, fornærmet og nøkkelperson i flere forhold hvor hennes forklaring, vilje og kommunikasjon kan være avgjørende.

    Dersom hun begynner å kommunisere igjen, kan hun potensielt forklare seg om:

    • hva som faktisk skjedde før ulykken
    • hva hun ønsket før ulykken
    • hvem hun stolte på
    • om hun ønsket kontakt med meg
    • hva hun opplevde under tvangspsykiatrien
    • hvordan hun opplevde tvangsmedisinering og isolasjon
    • om politiets, sykehusets eller andres premisser stemmer
    • om hun er fornærmet, vitne eller direkte berørt av handlinger som nå blir holdt utenfor reell prøving

    Det betyr at hennes mulige kommunikasjon ikke bare er medisinsk viktig.

    Den kan også være rettslig avgjørende.

    Dersom Sarah ikke får reell mulighet til å komme tilbake til kommunikasjon, svekkes også muligheten for å oppklare om det har skjedd lovbrudd, tjenestefeil, motarbeidelse av rettsvesenet, feilaktig besøksforbud, ulovlig avskjæring av fullmakt eller tildekking av tidligere systemsvikt.

    Det er derfor situasjonen fremstår så alvorlig:

    Sarahs liv og mulige stemme risikerer å bli ofret for å beskytte et allerede etablert narrativ.

    Dersom hun dør uten å ha fått reell mulighet til å kommunisere, blir det også langt vanskeligere å få frem sannheten om hva som skjedde før ulykken, under ulykken og etter ulykken.

    Det gjør besøksforbudet og avskjæringen av meg ikke bare til et pårørendespørsmål.

    Det gjør det til et spørsmål om rettssikkerhet.

    Hva som må granskes

    Saken må granskes samlet, ikke som løse enkelthendelser.

    Det holder ikke å se på ulykken som “hendelsen”, når dokumentasjonen viser en lang opptakt.

    Følgende må undersøkes:

    1. Om Sarahs somatiske tilstand, herunder ernæring, væske, elektrolytter og HIV-oppfølging, ble forsvarlig vurdert før psykiatriske konklusjoner ble lagt til grunn.
    2. Om diagnosen paranoid schizofreni ble brukt for snevert, uten reell vurdering av autisme/ADHD, traumer og somatiske differensialdiagnoser.
    3. Om tvangsmedisineringen fra 12. mai 2025 var forsvarlig og rettslig gyldig.
    4. Om medisineringen, depotvirkninger eller behandlingsregime fortsatte etter utløp 7. juli 2025 uten tilstrekkelig grunnlag.
    5. Om tvangsmedisinering, isolasjon og kontaktavskjæring bidro til funksjonssvikt, fortvilelse eller desorientering før ulykken.
    6. Om Lovisenberg og Kontrollkommisjonen håndterte klager og fullmakter lovlig.
    7. Om OUS rettmessig kunne avvise Sarahs fullmakter og sist uttrykte vilje etter ulykken.
    8. Om politiets besøksforbud bygger på uavklarte eller forurensede premisser.
    9. Om sykehusets e-post til politiet 9. desember 2025 bidro til å skape et uriktig risikobilde.
    10. Om dagens situasjon innebærer at Sarah fortsatt nektes den rettslige og personlige representasjonen hun selv hadde valgt.
    11. Hvorfor politiets opprinnelige opplysning om “villet handling” ble gitt til pressen, og om den var forsvarlig basert på tilgjengelige øyenvitneopplysninger.
    12. Hvorfor flere medier ikke har korrigert eller oppdatert dekningen etter at video, øyenvitneopplysninger og Document.no sin korrigering forelå.
    13. Om VVP § 4.9 er blitt brukt av redaksjoner som begrunnelse for å unnlate nødvendig korrigering, oppfølging og undersøkende journalistikk.
    14. Om hensynet til varsom selvmordsomtale er blitt forvekslet med taushet om mulig systemsvikt, feilinformasjon og pågående fare for liv og rettssikkerhet.
    15. Hvorfor Aftenposten, til tross for flere publiseringer om hendelsen og publikums filming, ikke har korrigert eller oppdatert dekningen etter at video, øyenvitneopplysninger og Document.no sin korrigering forelå.
    16. Hvilke kilder Aftenposten bygget på for fremstillingen av hendelsen som “livskrise”, publikumsatferd, filming og latter, og hvorfor redaksjonen ikke tydelig har skilt mellom egne observasjoner, politiets opplysninger, brannvesenets vurderinger og senere bestridt faktum.
    17. Om Aftenpostens dekning bidro til å flytte offentlighetens fokus fra Sarahs liv, helsehåndtering og rettssikkerhet til en moralfortelling om publikum og filming.
    18. Om Borgarting lagmannsrett i sak 26-037813SAK-BORG/04 bygget på et korrekt og fullstendig faktum, herunder om retten vurderte fullmaktene, Sivilombudets behandling, videodokumentasjonen og øyenvitneopplysningene.
    19. Om lagmannsrettens uttalelse om at det ikke forelå noe som tilsa at jeg kunne opptre på Sarahs vegne eller hadde rolle som støtteperson, er forenlig med fullmaktsrekken og øvrig dokumentasjon.
    20. Om OUS’ e-post til politiet 9. desember 2025 må sees i sammenheng med anmeldelsen av sykehuset samme dato, og om dette reiser spørsmål om gjengjeldelse eller saksforurensning.
    21. Om politiets sak 17014112, registrert som “dødsfall / forsøk på selvdrap”, bygger på et uriktig premiss om villet handling.
    22. Om anmeldelsen til Spesialenheten, 14205080 / 286/26-123, må vurderes i lys av senere mediedekning, Document.no-korrigeringen og besøksforbudssaken.
    23. Om anmeldelsen av OUS / sykehuset, 17105609 / 14770/26-201, viser at sykehuset ikke bare var en nøytral premissleverandør, men også selv var part i et alvorlig anmeldt forhold da risikonarrativet ble videreformidlet til politiet.

    Det akutte kravet

    Det som må skje nå, er ikke enda en treg klageprosess.

    Det som må skje nå, er en umiddelbar, konkret og dokumentert vurdering av om Sarah kan ha nytte av kontrollert kontakt med sin valgte støtteperson som del av rehabilitering og kommunikativ stimulering.

    Det kan gjennomføres forsvarlig:

    • med helsepersonell til stede
    • med tidsavgrenset besøk
    • med lydopptak eller video dersom nødvendig
    • med tydelig formål: observasjon av respons
    • med nevrologisk/rehabiliteringsfaglig vurdering før og etter
    • med mulighet for gradvis utprøving av stemme, lukt, kjente ord, minner og nærvær
    • uten at dette innebærer fri eller ukontrollert kontakt

    Det avgjørende er at muligheten faktisk prøves.

    For dersom Sarah fortsatt kan nås, må hun nås nå.

    Ikke etter at besøksforbudet har løpt til 23. desember 2026.
    Ikke etter at en kontrollinstans har brukt tre måneder på å vurdere formalia.
    Ikke etter at rehabiliteringsvinduet er lukket.
    Ikke etter at alle kan skrive “det er beklagelig” i ettertid, denne administrative gravskriften staten er så glad i.

    Nå.

    Sakens kjerne akkurat nå

    Sakens kjerne er ikke lenger bare hva som gikk galt før T-baneulykken.

    Sakens kjerne er at Sarah fortsatt kan være mulig å nå, men at den muligheten forsvinner mens hun holdes isolert fra den personen som kanskje sterkest kan hjelpe henne tilbake til kommunikasjon.

    Dette er derfor ikke bare en sak om:

    • besøksforbud
    • fullmakt
    • verge
    • pårørenderett
    • sykehusets interne vurderinger
    • politiets risikobilde
    • tidligere tvangsmedisinering
    • klagebehandling
    • pressedekning
    • VVP § 4.9
    • korrigeringer som uteblir
    • rettslige prosesser
    • anmeldelser av sykehus og politi

    Det er en sak om hvorvidt Sarah skal få en reell sjanse til å komme tilbake før det er for sent.

    Og dersom hun ikke får den sjansen, fremstår det som om hennes liv, hennes forklaring og hennes rettigheter ofres for å beskytte systemet mot konsekvensene av hva som kan ha skjedd.

    Sarah trenger ikke mer administrativ ro. Hun trenger at noen forsøker å nå henne. Nå.

    Hvorfor dette nettstedet finnes

    sarahslettvoll.org er opprettet for å samle dokumentasjon, tidslinje og offentlig redegjørelse i saken.

    Fremover vil nettstedet publisere:

    • tidslinje
    • dokumentliste
    • fullmakter
    • klager og vedtak
    • rettsdokumenter
    • redegjørelser om helse, bolig, politi og psykiatri
    • pressemateriale
    • korte oppsummeringer for deling

    Målet er ikke å henge ut enkeltpersoner for sport. Dette er ikke en hobby, selv om norsk forvaltning av og til later til å tro at borgerrettigheter er et slags escape room.

    Målet er å få frem dokumentasjonen før det er for sent.

    Sarah fortjener sannhet, rettssikkerhet og faktisk hjelp.

    Ikke mer administrativ stillhet.
    Ikke mer ansvarsfraskrivelse.
    Ikke mer lukket saksbehandling bygget på feil premisser.
    Ikke mer “ro” som i praksis betyr at hun blir liggende uten det siste håpet om kontakt.

    Sarah Eilen Slettvolls situasjon må granskes som mulig alvorlig systemsvikt før, under og etter T-baneulykken 24. november 2025.

    Men først og fremst må hun ikke få dø som en administrativ konsekvens av at ingen ville høre før det var for sent.

    Kilder og referanser

    1. Aftenposten: “Person påkjørt av T-bane i Oslo sentrum: Full stans i T-banen”, publisert 24.11.2025.
    2. Aftenposten: “Filmet og lo da redningsmannskap tok ut hardt skadet pasient: – Burde ikke være nødvendig å blottlegge en person i sitt livs krise”, publisert 24.11.2025.
    3. Vårt Oslo: “Kaotiske tilstander etter at person ble påkjørt av T-banen på Jernbanetorget”, publisert 24.11.2025.
    4. Vårt Oslo: Knut Halvorsen, “Jeg ble vitne til noe som først og fremst skuffet meg, men som også gjorde meg sint”, publisert 01.12.2025.
    5. Dagbladet: “Person påkjørt av T-bane”, publisert 24.11.2025.
    6. VG: “Én påkjørt av T-banen på Jernbanetorget”, publisert 24.11.2025.
    7. Document.no: “Person påkjørt av T-bane i Oslo sentrum: Full stans i T-banetrafikken”, publisert 24.11.2025, oppdatert 25.04.2026.
    8. Vær Varsom-plakaten, punkt 4.9, Presse.no.
    9. Norsk Redaktørforening: Veileder for omtale av selvmord.
    10. Change.org-opprop for Sarah Eilen Slettvoll.
    11. Video 1: Tidlig fase utenfor Jernbanetorget stasjon, ca. kl. 15:30–15:33.
    12. Video 2: Opptak fra innsiden av perrongen, like etter ulykken.
    13. Video 3: Opptak fra utsiden, like før båren kommer opp, ca. kl. 16:10–16:20.
    14. Dokumentsamling 25-210512TVI-TOSL/08: midlertidig forføyning.
    15. Dokumentsamling 26-037813SAK-BORG/04: Borgarting lagmannsrett.
    16. Oslo tingrett, kjennelse i sak 25-211254ENE-TOSL/01.
    17. Politiets / tingrettens saksdokumenter i sak 25-211254ENE-TOSL/01.
    18. E-post med foreløpig oversendelse av videobevis vedrørende hendelsen 24.11.2025.
    19. E-post med ytterligere dokumentasjon vedrørende tidspunkt for innsending.
    20. Bekreftelse på anmeldt forhold til Spesialenheten.
    21. Opphevelse av besøksforbud 20.11.2025.
    22. Underretning om henleggelse 20.11.2025.
    23. Melding fra politiet 21.11.2025.

    Emneknagger:
    #SarahLever #JusticeForSarah #SarahEilenSlettvoll #Rettssikkerhet #Pasientrettigheter #Tvangspsykiatri #Tvangsmedisinering #Autisme #ADHD #Helsevesen #Presseetikk #VVP49 #Sivilombudet #Spesialenheten #OsloUniversitetssykehus #Lovisenberg #Jernbanetorget

  • Sarah Eilen Slettvoll: she must be reached before it is too late

    Sarah Eilen Slettvoll

    Sarah Eilen Slettvoll: time-critical rehabilitation after the Oslo subway incident

    Sarah Eilen Slettvoll was severely injured after the subway incident at Jernbanetorget in Oslo on 24 November 2025. More than five months later, she remains in a severe, non-communicative condition. The urgent question now is whether controlled contact with the support person she herself chose may help trigger response, communication or rehabilitation.

    Status as of May 2026

    • Person: Sarah Eilen Slettvoll, born 09.02.1995.
    • Incident: Struck by the subway at Jernbanetorget in Oslo on 24.11.2025.
    • Current situation: Severely injured, non-communicative / catatonic or almost unable to express her own will.
    • Time factor: More than five months have passed since the incident. A possible rehabilitation window may be closing.
    • Documented role: Sarah signed several powers of attorney to Per Øyvind Notsure Norli Karlsen from 25.10.2024 to 23.11.2025.
    • Urgent question: Whether controlled contact with her chosen support person may help trigger response, communication or rehabilitation.

    Documented in the case

    • The subway incident on 24.11.2025 was reported by several Norwegian media outlets, including Aftenposten, NRK, TV 2, VG, Dagbladet, Vårt Oslo, Nettavisen/Avisa Oslo and Document.no.
    • Several signed powers of attorney exist from the period 25.10.2024 to 23.11.2025.
    • The Norwegian Parliamentary Ombud reviewed in 2025 issues concerning a complaint about restrictions on Sarah’s contact with the outside world during involuntary psychiatric care.
    • The restraining order has been handled by Oslo District Court and Borgarting Court of Appeal.
    • There are registered police reports and case numbers concerning the hospital, the police and the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs.
    • There is video documentation from the incident and the subsequent handling at Jernbanetorget.
    • There is a photo and a video clip from 24.11.2025, a few hours before the incident, where Sarah says: “I can’t focus”.
    • There is a central timeline issue in that the hospital was reported to the police on 09.12.2025 at 03:18, while Oslo University Hospital later the same day at 15:10 sent a communication to the police that was later used as part of the basis for the restraining order case.

    Urgent question

    Why has it not immediately been attempted, or at least independently assessed, whether controlled contact with Sarah’s chosen support person may help trigger response, communication or rehabilitation?

    This website has been created to gather documentation, timeline and central questions in the case. Its purpose is not to replace independent investigation, but to make the documentation publicly available so that journalists, lawyers, healthcare professionals, supervisory authorities and the public can review the case.

    This case should not primarily be understood as a dispute about visitation. It should be understood as a time-critical medical, legal and ethical situation.

    Sarah is severely injured after the incident on 24 November 2025. She is described as non-communicative / catatonic or almost unable to express her own will. At the same time, she is cut off from contact with a person to whom she repeatedly gave powers of attorney before the incident.

    There is therefore a concrete and time-critical question whether controlled contact with a familiar safe person may be relevant as rehabilitative and communicative stimulation.

    Key documents

    Short timeline

    This timeline provides an overview. Full documentation and sources follow below.

    • 25.10.2024–23.11.2025: Sarah signs repeated powers of attorney documenting her wish for assistance, representation and support.
    • 05.11.2024: An urgent concern report is sent to the County Governor concerning Sarah’s health, HIV treatment, nutrition, possible electrolyte imbalance and need for comprehensive assessment.
    • 12.05.2025: Lovisenberg Diaconal Hospital issues decisions restricting contact with the outside world and imposing involuntary medication.
    • 18.06.2025: The Norwegian Parliamentary Ombud asks the Supervisory Commission for Lovisenberg to process the complaint concerning restricted contact.
    • 07.07.2025: The time limit for the involuntary medication decision expires according to the case documentation. It must be investigated whether medication effects or treatment regime continued after this.
    • 23.11.2025: Sarah signs a new power of attorney the day before the subway incident.
    • 24.11.2025 around 12:08: A photo and short video of Sarah are taken. In the video she says: “I can’t focus”.
    • 24.11.2025 at 15:28: The police incident time for the subway incident at Jernbanetorget.
    • 24.11.2025 after 16:00: Sarah is brought up from the track area.
    • 24.11.2025 at 16:03: Document.no later refers to video documentation showing observed signs of life on the stretcher.
    • 27.11.2025: Documentation is sent to Oslo University Hospital concerning powers of attorney, representation and nearest-relative status.
    • 05.12.2025: Oslo University Hospital states that it relates to the guardian and persons registered as relatives in its patient record system.
    • 09.12.2025 at 03:18: The hospital is reported to the police for matters concerning gross breach of official duty and unlawful obstruction of power of attorney in a critical patient situation.
    • 09.12.2025 at 15:10: Oslo University Hospital’s lawyer sends an email/letter to the police. This communication is later used as part of the basis for the police case on 23.12.2025, but appears in the evidence list to be incorrectly dated 23.12.2025.
    • 23.12.2025: The police open a case/report against me and impose a restraining order until 23.12.2026, where Oslo University Hospital’s communication forms part of the basis.
    • 28.01.2026: Oslo District Court upholds the restraining order.
    • 30.03.2026: Borgarting Court of Appeal dismisses the appeal and upholds the restraining order.

    Current situation and rehabilitation window

    The subway incident occurred on 24 November 2025. As of May 2026, more than five months have passed.

    In cases of severe brain injury, time is not just a matter of calendar days. Time concerns rehabilitation potential, stimulation, response, neurological plasticity, mobilisation and communication. The longer a patient remains without targeted and individually adapted stimulation, the greater the risk that possible functions will not be regained.

    Sarah is described as catatonic, non-communicative or almost unable to express her own will. She therefore cannot explain what she wants, whom she wants near her, what she remembers, what she responds to, or what support may help her.

    In such a situation, it is not enough to refer to calm, shielding or formal restrictions. The question must be what may actually help the patient.

    Before the incident, Sarah had a long-standing relationship with me, Per Øyvind Notsure Norli Karlsen. She repeatedly gave me powers of attorney over time, including powers of attorney dated 21 November and 23 November 2025, just days and one day before the incident.

    It is therefore not merely personally relevant that she be allowed to hear a familiar voice, sense a familiar presence, recognise smell, words, rhythm, memories or safety. It may be medically and rehabilitatively relevant.

    It is not possible to guarantee that such contact will produce a response. But precisely because the possibility cannot be excluded, it must be properly assessed.

    What should happen immediately

    An independent medical and rehabilitation assessment should urgently be carried out to determine whether Sarah may benefit from controlled contact with her chosen support person.

    This can be done safely:

    • with healthcare personnel present
    • as a time-limited visit
    • with a clear purpose: observation of response
    • with neurological or rehabilitation assessment before and after
    • with gradual testing of voice, smell, familiar words, memories and presence
    • with audio or video recording if considered necessary
    • without this implying free or uncontrolled contact

    The point is not to bypass safety. The point is to try what may be medically relevant while it can still matter.

    If Sarah can still be reached, she must be reached now.

    The powers of attorney and Sarah’s documented will

    A decisive point in this case is that my role as support person, representative and nearest relative is not based on post hoc claims. It is based on repeated powers of attorney signed by Sarah over time.

    These powers of attorney show continuity. This was not a single declaration in an unclear moment. There are documented powers of attorney from October 2024 to November 2025.

    Signed powers of attorney

    The power of attorney dated 23 November 2025 is particularly important. It was signed the day before the incident at Jernbanetorget. If Sarah documented the day before the incident whom she wanted as support person and representative, later authorities cannot treat her will as unknown or irrelevant without a heavy and documented justification.

    This is the core rights issue: Sarah’s last documented will before she was severely injured must be taken seriously.

    The Parliamentary Ombud and previous contact restrictions

    The issue of contact, power of attorney and complaint rights did not arise only after the subway incident.

    The Norwegian Parliamentary Ombud had already in June 2025 handled a case concerning a complaint about restrictions on contact with the outside world during involuntary psychiatric care.

    The Ombud’s letter dated 18.06.2025:
    The Norwegian Parliamentary Ombud: case concerning complaint over restrictions on contact with the outside world during involuntary psychiatric care

    The Ombud asked the Supervisory Commission for Lovisenberg to process the complaint over the decision of 12 May 2025, either by considering it on the merits or by issuing a reasoned dismissal. If the Supervisory Commission believed there was no right of complaint, this had to be formalised.

    This shows that contact restrictions, complaint rights and representation were already a rule-of-law issue before the incident. When the same pattern later repeats after a life-threatening injury, the seriousness increases significantly.

    The subway incident on 24 November 2025

    On 24 November 2025, Sarah was struck by the subway at Jernbanetorget.

    The police incident time was 15:28. The time 15:38 was when the police notified the media, not the actual start time of the incident. This distinction is crucial.

    Several media outlets reported the incident the same day, mainly without naming Sarah. The coverage described, among other things, a full stop in subway traffic, serious injuries and members of the public filming.

    Aftenposten on the incident, 24.11.2025
    Vårt Oslo on the incident, 24.11.2025
    Dagbladet on the incident, 24.11.2025
    VG on the incident, 24.11.2025
    TV 2 live report, 24.11.2025

    The question of 35 minutes before life-saving treatment

    One of the most serious points in the case concerns the timeline for life-saving treatment.

    The police incident time was 15:28. This must be distinguished from 15:38, when the police notified the media. Document.no later updated its article and referred to video documentation where, according to the article, signs of life were observed on the stretcher at 16:03.

    Document.no, published 24.11.2025 and updated 25.04.2026

    If the police incident time of 15:28 is used, this means a time span of 35 minutes until observed signs of life at 16:03.

    TV 2 quotes police operations leader Kristine Hedly as stating that the person had suffered serious injuries and “received life-saving treatment after being brought up from the track”.

    “Operations leader Kristine Hedly tells TV 2 that the person is said to have suffered serious injuries, and received life-saving treatment after being brought up from the track. The person has been taken to hospital by ambulance, with unclear injury severity.”

    TV 2: Person struck by subway at Jernbanetorget in Oslo

    This is a serious statement. When TV 2 quotes the police operations leader as saying that life-saving treatment was given after the person was brought up from the track, this must be compared with the available video documentation indicating that Sarah was first brought up after 16:00, and Document.no’s reference to observed signs of life at 16:03.

    This raises the question whether life-saving treatment in fact first began after Sarah had been brought up from the track, more than half an hour after the incident at 15:28.

    Was Sarah lying in the track area for more than half an hour after being struck, with severe neck injuries and poor respiration, without life-saving treatment actually being initiated before she was brought up?

    This question is crucial because Sarah was later described as having three fractures in her neck, a minor brain haemorrhage, MRI-verified brain injury, liver injury and a critical somatic condition. Even a minor brain haemorrhage is relevant in this context, because the timeline for respiration, oxygenation, immobilisation, circulation and actual life-saving treatment may affect overall injury severity, secondary injury, prognosis and later rehabilitation possibilities.

    If Sarah was during this period misjudged as lifeless, dead, without realistic survival prospects or given lower priority than her actual condition required, it must be investigated whether this misjudgement may have contributed to worsened injury severity or reduced rehabilitation potential.

    It must therefore be investigated:

    • when Sarah was first assessed as alive
    • when respiration, pulse and level of consciousness were actually checked
    • whether she received life-saving treatment while still in the track area
    • whether life-saving treatment only started after she was brought up
    • whether the neck injuries affected the ability to provide help in the track area
    • whether any assumption of death, lifelessness or intentional action affected prioritisation
    • whether misjudgement of condition, delayed life-saving treatment or insufficient respiratory/circulatory follow-up may have contributed to worsened brain injury, secondary injury or other injury severity

    This must also be assessed in light of my role as nearest relative, representative, support person and witness to the course of events. If I was both present, had relevant observations of the incident and had a documented role as Sarah’s chosen support person, the later exclusion from Sarah and from information about her condition becomes even more serious.

    The question is not simply whether the emergency services did their best in a difficult situation. The question is whether the first critical minutes were based on a correct factual understanding of Sarah’s condition, and whether later police, hospital and court handling has shielded this timeline from real scrutiny.

    Video documentation from 24 November 2025

    The videos are published because they illuminate timeline, course of events, public behaviour and the question of signs of life.

    Video 1: Early phase outside Jernbanetorget station, around 15:30–15:33

    Video 1: Early phase outside Jernbanetorget station, around 15:30–15:33.

    Video 2: Footage from inside the platform area shortly after the incident

    Video 2: Personally filmed from inside the platform area. The link starts at the relevant timestamp.

    Video 3: Footage from outside, shortly before the stretcher comes up, around 16:10–16:20

    Video 3: Filmed from outside, shortly before the stretcher comes up, around 16:10–16:20.

    The videos must be assessed as documentation, not sensational material. They are relevant because they may illuminate whether the police’s original understanding of the incident was correct, whether eyewitnesses described a fall rather than a jump, and whether the timeline for signs of life and medical handling is accurately presented.

    Lovisenberg, involuntary medication and possible acute dystonia

    Already in November 2024, a concern report was sent to the County Governor regarding Sarah’s health. The concern involved, among other things, HIV, possible failure in medical follow-up, nutrition, fluid intake, possible electrolyte imbalance, psychiatric deterioration and the need for comprehensive medical and psychiatric assessment.

    The core issue in this part of the case is that Sarah’s symptoms over time may have been understood too narrowly as primarily psychiatric, especially linked to the diagnosis paranoid schizophrenia. It must be investigated whether somatic, neurological, trauma-related and neurodivergent explanations were sufficiently assessed.

    This particularly concerns:

    • nutrition and fluid intake
    • possible electrolyte imbalance
    • HIV treatment and somatic vulnerability
    • ADHD-related issues
    • possible autism / Asperger profile
    • trauma burden / C-PTSD
    • possible side effects of antipsychotic medication

    The involuntary medication decision of 12 May 2025

    On 12 May 2025, Lovisenberg Diaconal Hospital issued a decision on involuntary treatment with medication under the Norwegian Mental Health Care Act §§ 4-4 and 4-4 a.

    The complaint against involuntary medication was not examined on the merits by the County Governor. It was dismissed on the grounds that I allegedly had no right of complaint, including because Lovisenberg had stated that I was not registered as nearest relative, and because the power of attorney dated 5 May 2025 was not accepted as a basis.

    As a result, a central question was never actually examined:

    Was the involuntary medication medically sound, legally valid and properly assessed against Sarah’s actual health condition?

    This is particularly serious because warnings already existed about somatic and neurologically relevant factors. If such factors were not sufficiently assessed, antipsychotic involuntary treatment may have been used as a substitute for the comprehensive assessment Sarah needed.

    According to the case documentation, the decision was time-limited until 7 July 2025. It must therefore be investigated whether medication, depot effects or treatment regime continued to affect Sarah after this date, and if so whether there was sufficient legal and medical basis.

    Photo and video from the day of the incident: possible acute dystonia and pronounced focus difficulties

    A photo and a short video clip taken on 24 November 2025, a few hours before the subway incident, show symptoms that in my assessment must be considered in relation to possible acute dystonia, medication effects, neurological/somatic condition and lack of comprehensive medical follow-up.

    Sarah Eilen Slettvoll on 24 November 2025, a few hours before the subway incident

    Photo taken on 24 November 2025, a few hours before the subway incident. In my assessment, the photo shows symptoms that should be considered in relation to possible acute dystonia and medical/neurological effects.

    Video clip taken the same day and in the same timeframe. In the clip, Sarah clearly says: “I can’t focus”.

    The video is particularly relevant because Sarah herself, a few hours before the subway incident, states that she cannot focus. This is a concrete and time-proximate observation of functional impairment, not merely a later interpretation.

    Pronounced focus difficulties at this time must be assessed in context with her overall health situation, previous involuntary medication, possible medication effects, possible acute dystonia, nutrition/fluid problems, possible electrolyte imbalance, neurological/somatic vulnerability and the later incident the same day.

    The point is not to make a final diagnosis based on one photo or a three-second video clip. The point is that the material shows concrete, time-proximate signs that should have triggered medical assessment. When Sarah herself says she cannot focus, a few hours before she is later struck by the subway, this is plainly relevant to assessment of function, orientation, acute health condition and possible contributing causes to the incident.

    The question must therefore be:

    Did involuntary medication, possible medication side effects, acute dystonia, somatic failure, lack of assessment or exclusion of her support person contribute to functional impairment, distress, disorientation or medical deterioration before the incident?

    Oslo University Hospital, the police and the restraining order

    After the incident, documentation was sent to Oslo University Hospital concerning powers of attorney, representation rights and nearest-relative status.

    Correspondence with the hospital concerning the patient, powers of attorney and Sarah Eilen Slettvoll

    Oslo University Hospital later stated that it related to the County Governor, appointed guardian and persons registered as relatives in the hospital’s patient record system. This meant that Sarah’s own powers of attorney and last documented will did not have the practical effect they, in my view, should have had.

    On 9 December 2025 at 03:18, the hospital was reported to the police for matters that, in my view, concern gross breach of official duty and unlawful obstruction of power of attorney in a critical patient situation.

    Case number for the police report against the hospital: 17105609 / 14770/26-201

    Time of police report: 09.12.2025 at 03:18

    Criminal case created: 03.03.2026

    Later the same day, on 9 December 2025 at 15:10, Oslo University Hospital’s lawyer sent an email/letter to the police. This communication from the hospital was later used as part of the basis for the police case on 23 December 2025, including the report against me and the restraining order concerning Sarah.

    This timing is highly important: the hospital’s communication to the police came after the hospital had already been reported to the police earlier that night. If the hospital’s letter to the police was later used as a premise for the restraining order, it must be investigated whether the police and the court assessed that the hospital was not a neutral source of information, but itself a party in a reported matter.

    An additional serious point is that Oslo University Hospital’s communication appears in the police evidence list to be incorrectly dated 23.12.2025, despite the documentation showing that it is from 09.12.2025 at 15:10.

    This raises questions about the evidence presentation and timeline in the restraining order case. If a document from Oslo University Hospital was actually sent on 09.12.2025 at 15:10, but appears in the evidence list as if it were from 23.12.2025, this may obscure that the hospital’s police communication came the same day the hospital had first been reported to the police.

    This is relevant because the sequence of events may change the understanding of the entire factual basis:

    • first, the hospital was reported to the police on 09.12.2025 at 03:18
    • then, Oslo University Hospital sent a communication to the police on 09.12.2025 at 15:10
    • later, the police report and restraining order on 23.12.2025 were based partly on Oslo University Hospital’s communication
    • in the evidence list, Oslo University Hospital’s communication appears to be incorrectly dated 23.12.2025

    This raises a serious question of case contamination: whether the hospital, after itself being reported to the police, contributed to a risk narrative to the police that was later used as the basis for the restraining order and further exclusion from Sarah.

    The restraining order

    On 23 December 2025, the police imposed a restraining order against me concerning Sarah, lasting until 23 December 2026.

    • Police case / restraining order: 17044421 / 97136/25-201
    • Oslo District Court: 25-211254ENE-TOSL/01
    • Borgarting Court of Appeal: 26-037813SAK-BORG/04

    Oslo District Court ruling in the restraining order case

    Police / district court case documents

    A request for reversal was also submitted:

    Request for reversal in case 25-211254ENE-TOSL/01

    Borgarting Court of Appeal later dismissed the appeal and upheld the restraining order.

    Document collection 26-037813SAK-BORG/04

    A central problem is that, in my view, the Court of Appeal relied on a picture where my role as support person and representative was not recognised, despite the powers of attorney and the documented history.

    The restraining order is therefore not only an order directed at me. It also affects Sarah’s ability to have contact with a person she herself had chosen, in a situation where she cannot speak for herself.

    Media coverage and the Norwegian Code of Ethics, section 4.9

    After the incident, media coverage quickly shifted toward public filming, laughter, chaos and morality. This is understandable if such behaviour actually occurred. The problem is that this framing may have pushed more important questions into the background:

    • What actually happened to Sarah?
    • Was the incident a fall, a jump or something else?
    • When was she understood to be alive?
    • When was life-saving treatment actually initiated?
    • Did the police’s first narrative remain uncorrected?
    • Why have major newsrooms not updated their coverage after new information?

    NRK published a story already at 15:42 in which the police asked members of the public to behave. This was only 14 minutes after the police incident time of 15:28, and before the time Document.no later refers to as the first observed signs of life on the stretcher at 16:03.

    NRK, published 24.11.2025 at 15:42

    Aftenposten later published a story alleging that people filmed and laughed while emergency personnel took out a severely injured patient. In the headline, the person is described as “a person in the crisis of their life”.

    Aftenposten: “Filmed and laughed while emergency personnel took out a severely injured patient”

    Nettavisen/Avisa Oslo also published an early story about the police reaction toward filming bystanders.

    Nettavisen/Avisa Oslo: “Police scolded bystanders: Shame on you”

    The problem is not that the media should have ignored public behaviour. The problem is that this framing may have become the main narrative, while questions about the actual course of events, signs of life, medical handling, powers of attorney and ongoing rights violations disappeared.

    The Norwegian Code of Ethics, section 4.9

    Section 4.9 of the Norwegian Code of Ethics concerns reporting on suicide and attempted suicide. It requires sobriety, consideration and caution.

    The Norwegian Code of Ethics, section 4.9

    These are important considerations. But section 4.9 cannot be used to prevent necessary correction, documentation or investigative journalism concerning possible system failure, possible misinformation and an ongoing life-threatening rights situation.

    The Norwegian Editors’ Association’s guide states that suicide is a serious social issue that the media both should and can cover, and that caution must be balanced against public interest.

    Norwegian Editors’ Association: guide to reporting on suicide

    Caution does not mean silence.

    Document.no is, as far as I know, the only newsroom that has updated its original article after new information concerning eyewitnesses, the fall/jump issue and signs of life at 16:03.

    Document.no, updated 25.04.2026

    Requests have also been sent to Aftenposten asking for correction and follow-up:

    Police reports and registered cases

    This case does not consist only of public posts and claims. It also includes concrete legal processes, police reports and registered case numbers.

    Interim injunction

    An interim injunction was requested to stop the ongoing rights violations after the incident, particularly concerning the restraining order and Oslo University Hospital’s disregard of powers of attorney.

    Oslo District Court: 25-210512TVI-TOSL/08

    Document collection 25-210512TVI-TOSL/08

    Police report against Lovisenberg and FACT St. Hanshaugen

    A police report has been filed against Lovisenberg Diaconal Hospital AS and FACT St. Hanshaugen.

    Police report against Lovisenberg Diaconal Hospital AS and FACT St. Hanshaugen

    The report concerns, in my view, serious matters related to treatment and follow-up before the subway incident, including involuntary psychiatric care, involuntary medication, lack of comprehensive assessment and exclusion of Sarah’s chosen support person.

    The police case after the subway incident

    Case number: 17014112

    Matter: Death / attempted suicide

    Created: 24.11.2025

    This case number is important because it concerns the police’s original categorisation and handling of the incident.

    Police report against the police to the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs

    The police have been reported to the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs.

    Case/reference number: 14205080 / 286/26-123

    Nature of the matter: Grossly negligent breach of official duty by police

    Date of incident: 24.11.2025

    Confirmation of reported matter to the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs

    Earlier restraining order and dismissals

    There is also documentation concerning a lifted restraining order and dismissed earlier cases. This is relevant because earlier suspicion, restraining orders or dismissed matters may have been used as premises in later assessments.

    What must be investigated

    The case must be investigated as a whole. It is insufficient to treat it as isolated matters: one psychiatric case, one subway incident, one restraining order case, one media case and one conflict about nearest-relative rights.

    The following questions must be investigated:

    1. Whether Sarah’s somatic condition, including nutrition, fluids, electrolytes and HIV follow-up, was properly assessed before psychiatric conclusions were relied upon.
    2. Whether the diagnosis paranoid schizophrenia was used too narrowly, without real assessment of autism/ADHD, trauma and somatic differential diagnoses.
    3. Whether the involuntary medication decision of 12 May 2025 was medically sound and legally valid.
    4. Whether medication, depot effects or treatment regime continued after 7 July 2025 without sufficient basis.
    5. Whether the photo and video clip from 24 November 2025, where Sarah shows possible acute dystonia and herself says “I can’t focus”, should have triggered acute medical assessment before the subway incident later the same day.
    6. Whether involuntary medication, isolation and contact restrictions may have contributed to functional impairment, distress or disorientation before the incident.
    7. Why the powers of attorney, especially the power of attorney dated 23 November 2025, were not given decisive weight after the incident.
    8. Whether Oslo University Hospital had sufficient basis to reject the powers of attorney and nearest-relative status.
    9. Whether Oslo University Hospital’s communication to the police on 09.12.2025 at 15:10 contributed to establishing an incorrect or incomplete risk narrative after the hospital had already been reported to the police the same day at 03:18.
    10. Why Oslo University Hospital’s communication from 09.12.2025 at 15:10 appears in the police evidence list to be incorrectly dated 23.12.2025, and whether this affected the court’s understanding of timeline, party position and factual basis.
    11. Whether the police report and restraining order on 23.12.2025 were based on a case-contaminated presentation from Oslo University Hospital, where the hospital was not assessed as a party in a matter already reported to the police.
    12. Whether the police restraining order is based on contaminated or incomplete premises.
    13. Whether the district court and court of appeal sufficiently assessed the powers of attorney, the Ombud’s handling, video material and eyewitness information.
    14. Whether the police’s original information about “intentional action” was properly based on available information.
    15. Whether Sarah, after being struck at 15:28, lay in the track area with three neck fractures, minor brain haemorrhage and poor respiration without life-saving help actually being initiated before she was brought up after 16:00, and whether first observed signs of life at 16:03 indicate that she may have been misjudged as lifeless or without realistic survival prospects.
    16. Whether any misjudgement of Sarah’s condition during the first 35 minutes affected respiration, oxygenation, immobilisation, acute treatment, injury severity, secondary injury, prognosis and later rehabilitation possibilities.
    17. Whether the exclusion of nearest relative, representative, support person and witness has prevented scrutiny of the acute handling and timeline for life-saving treatment.
    18. Whether the media’s early focus on public filming pushed questions about acute handling, signs of life and the actual course of events out of public view.
    19. Whether section 4.9 of the Norwegian Code of Ethics has been used as a justification for lack of correction and follow-up, rather than as a rule for careful but necessary reporting.
    20. Whether Sarah is now being denied a real rehabilitation opportunity because formal restrictions prevent controlled contact with the support person she chose.

    What this website asks for

    This website does not ask the public to uncritically accept one party’s account.

    It asks for something more basic:

    • independent medical assessment of Sarah’s current rehabilitation possibilities
    • independent assessment of whether controlled contact with her chosen support person should be attempted
    • investigation of involuntary medication, isolation and somatic follow-up before the incident
    • investigation of the acute handling on 24 November 2025
    • investigation of Oslo University Hospital’s rejection of powers of attorney and nearest-relative status
    • investigation of the police restraining order and its factual basis
    • correction and follow-up from media outlets that have reported the incident on incomplete or flawed grounds

    Sarah does not need more administrative calm if “calm” in practice means isolation from the person she herself chose.

    She needs a real chance to be reached.

    It must happen now.

    Petition

    A petition has been created for Sarah’s case.

    Sign and share:
    https://c.org/XRnrF4J8YN

    Further reading on sarahslettvoll.org

    For those who want to read the case chronologically and more personally, these posts are particularly important:

    Sources and documentation

    1. Photo of Sarah Eilen Slettvoll used in the first Facebook post and Change.org campaign.
    2. Photo from 24.11.2025, a few hours before the incident, showing symptoms compatible with acute dystonia.
    3. Video clip from 24.11.2025, where Sarah says: “I can’t focus”.
    4. Power of attorney signed 25.10.2024.
    5. Power of attorney dated 30.11.2024.
    6. Power of attorney dated 05.05.2025.
    7. Power of attorney dated 06.09.2025.
    8. Power of attorney dated 21.11.2025.
    9. Power of attorney dated 23.11.2025.
    10. Norwegian Parliamentary Ombud, letter 18.06.2025.
    11. Aftenposten: person struck by subway in central Oslo.
    12. Aftenposten: filmed and laughed while emergency personnel took out a severely injured patient.
    13. NRK: person struck by subway in Oslo.
    14. TV 2: person struck by subway at Jernbanetorget.
    15. Nettavisen/Avisa Oslo: police scolded bystanders.
    16. Vårt Oslo: chaotic conditions after subway incident.
    17. Vårt Oslo: statement from incident commander.
    18. Dagbladet: person struck by subway.
    19. VG: one person struck by subway at Jernbanetorget.
    20. Document.no: article updated 25.04.2026.
    21. Norwegian Code of Ethics, section 4.9.
    22. Norwegian Editors’ Association: guide to reporting on suicide.
    23. Video 1: early phase outside Jernbanetorget.
    24. Video 2: footage from inside the platform area.
    25. Video 3: footage from outside before the stretcher comes up.
    26. Document collection 25-210512TVI-TOSL/08.
    27. Document collection 26-037813SAK-BORG/04.
    28. Oslo District Court ruling 25-211254ENE-TOSL/01.
    29. Request for reversal.
    30. Complete case documents in the restraining order case.
    31. Email with preliminary submission of video evidence.
    32. Email with additional documentation concerning submission timing.
    33. Request to Aftenposten concerning documented discrepancy.
    34. Final request to Aftenposten.
    35. Police report against Lovisenberg and FACT St. Hanshaugen.
    36. Correspondence with the hospital concerning powers of attorney.
    37. Confirmation of reported matter to the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs.
    38. Lifting of restraining order 20.11.2025.
    39. Notice of dismissal 20.11.2025.
    40. Police notice 21.11.2025.

    Hashtags:
    #SarahLives
    #Justice4Sarah
    #SarahEilenSlettvoll
    #RuleOfLaw
    #PatientRights
    #CoercivePsychiatry
    #Autism
    #HealthcareAccountability
    #PressEthics
    #ParliamentaryOmbud
    #PoliceAccountability
    #Jernbanetorget

  • Sarah Eilen Slettvoll: tidskritisk rehabilitering etter T-banehendelsen

    Sarah Eilen Slettvoll

    Sarah Eilen Slettvoll: hun må nås før det er for sent

    Sarah Eilen Slettvoll ble alvorlig skadet etter T-banehendelsen på Jernbanetorget 24. november 2025. Over fem måneder senere er hun fortsatt i en alvorlig, ikke-kommuniserende tilstand. Spørsmålet nå er om kontrollert kontakt med hennes valgte støtteperson kan bidra til respons, kommunikasjon eller rehabilitering.

    Status per mai 2026

    • Person: Sarah Eilen Slettvoll, født 09.02.1995.
    • Hendelse: Påkjørt av T-banen på Jernbanetorget i Oslo 24.11.2025.
    • Nåværende situasjon: Alvorlig skadet, ikke-kommuniserende / katatonisk eller tilnærmet uten evne til å uttrykke egen vilje.
    • Tidsmoment: Over fem måneder har gått siden hendelsen. Mulig rehabiliteringsvindu kan være i ferd med å svinne hen.
    • Dokumentert rolle: Sarah har signert flere fullmakter til Per Øyvind Notsure Norli Karlsen fra 25.10.2024 til 23.11.2025.
    • Akutt spørsmål: Om kontrollert kontakt med valgt støtteperson kan bidra til respons, kommunikasjon eller rehabilitering.

    Dokumentert i saken

    • T-banehendelsen 24.11.2025 er omtalt i flere medier, blant annet Aftenposten, NRK, TV 2, VG, Dagbladet, Vårt Oslo, Nettavisen/Avisa Oslo og Document.no.
    • Flere signerte fullmakter foreligger fra perioden 25.10.2024 til 23.11.2025.
    • Sivilombudet behandlet i 2025 spørsmål knyttet til klage over innskrenket forbindelse med omverdenen under tvungent psykisk helsevern.
    • Besøksforbudet er behandlet i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.
    • Det foreligger registrerte anmeldelser og saksnumre knyttet til sykehus, politi og Spesialenheten.
    • Det foreligger videodokumentasjon fra hendelsen og etterfølgende håndtering på Jernbanetorget.
    • Det foreligger bilde og videoklipp fra 24.11.2025, få timer før hendelsen, hvor Sarah blant annet sier: «Jeg klarer ikke å fokusere».
    • Det foreligger et sentralt tidslinjespørsmål ved at sykehuset ble anmeldt 09.12.2025 kl. 03:18, mens OUS senere samme dag kl. 15:10 sendte henvendelse til politiet som senere ble brukt som grunnlag i besøksforbudssaken.

    Akutt spørsmål

    Hvorfor er det ikke umiddelbart forsøkt, eller i det minste uavhengig vurdert, om kontrollert kontakt med Sarahs valgte støtteperson kan bidra til respons, kommunikasjon eller rehabilitering?

    Denne siden er opprettet for å samle dokumentasjon, tidslinje og sentrale spørsmål i saken. Formålet er ikke å erstatte uavhengig gransking, men å gjøre dokumentasjonen tilgjengelig slik at presse, jurister, helsepersonell, tilsynsmyndigheter og offentligheten kan ettergå saken.

    Saken må ikke først og fremst forstås som en konflikt om besøk. Den må forstås som en tidskritisk medisinsk, rettslig og etisk situasjon.

    Sarah er alvorlig skadet etter hendelsen 24. november 2025. Hun beskrives som ikke-kommuniserende / katatonisk eller tilnærmet uten evne til å uttrykke egen vilje. Hun er samtidig avskåret fra kontakt med en person hun gjentatte ganger ga fullmakter til før ulykken.

    Det foreligger derfor et konkret og tidskritisk spørsmål om hvorvidt kontrollert kontakt med kjent trygghetsperson kan være relevant som rehabiliteringsmessig og kommunikativ stimulering.

    Nøkkeldokumenter

    Kort tidslinje

    Denne tidslinjen gir en overordnet inngang. Full dokumentasjon og kilder følger nederst.

    • 25.10.2024–23.11.2025: Sarah signerer gjentatte fullmakter som dokumenterer ønsket om bistand, representasjon og støtte.
    • 05.11.2024: Akutt bekymringsmelding sendes til Statsforvalteren om Sarahs helse, HIV-behandling, ernæring, mulig elektrolyttubalanse og behov for helhetlig utredning.
    • 12.05.2025: Lovisenberg fatter vedtak om innskrenket forbindelse med omverdenen og tvungen behandling med legemidler.
    • 18.06.2025: Sivilombudet ber Kontrollkommisjonen behandle klage over kontaktavskjæring.
    • 07.07.2025: Tidsavgrensning for tvangsmedisineringsvedtaket utløper etter sakens dokumentasjon. Det må granskes om medikamentell påvirkning eller behandlingsregime fortsatte etter dette.
    • 23.11.2025: Sarah signerer ny fullmakt dagen før T-banehendelsen.
    • 24.11.2025 ca. kl. 12:08: Bilde og kort video tas av Sarah. I videoen sier hun: «Jeg klarer ikke å fokusere».
    • 24.11.2025 kl. 15:28: Politiets hendelsestidspunkt for T-banehendelsen på Jernbanetorget.
    • 24.11.2025 etter kl. 16: Sarah blir hentet opp fra sporet.
    • 24.11.2025 kl. 16:03: Document.no viser senere til videodokumentasjon hvor det observeres livstegn på båren.
    • 27.11.2025: Det sendes dokumentasjon til OUS om fullmakter, representasjon og nærmeste pårørende-status.
    • 05.12.2025: OUS opplyser at sykehuset forholder seg til verge og registrerte pårørende i journalsystemet.
    • 09.12.2025 kl. 03:18: Sykehuset anmeldes for forhold knyttet til grov tjenestefeil og ulovlig hindring av fullmakt i kritisk pasientsituasjon.
    • 09.12.2025 kl. 15:10: OUS’ advokat sender e-post/brev til politiet. Henvendelsen brukes senere som del av grunnlaget for politiets sak 23.12.2025, men synes i bevisoversikten å være feilaktig datert 23.12.2025.
    • 23.12.2025: Politiet oppretter sak/anmeldelse mot meg og ilegger besøksforbud frem til 23.12.2026, hvor OUS’ henvendelse inngår som del av premissgrunnlaget.
    • 28.01.2026: Oslo tingrett opprettholder besøksforbudet.
    • 30.03.2026: Borgarting lagmannsrett forkaster anken og opprettholder besøksforbudet.

    Nåværende situasjon og rehabiliteringsvindu

    T-banehendelsen skjedde 24. november 2025. Per mai 2026 har det gått over fem måneder.

    Ved alvorlig hjerneskade er tid ikke bare kalender. Tid handler om rehabiliteringsmulighet, stimulering, respons, nevrologisk plastisitet, mobilisering og kommunikasjon. Jo lenger en pasient blir liggende uten målrettet og individuelt tilpasset stimulering, desto større er risikoen for at mulige funksjoner ikke gjenvinnes.

    Sarah beskrives som katatonisk, ikke-kommuniserende eller tilnærmet uten evne til å uttrykke egen vilje. Hun kan derfor ikke selv forklare hva hun ønsker, hvem hun vil ha nær seg, hva hun husker, hva hun reagerer på, eller hvilken støtte som kan hjelpe henne.

    I en slik situasjon er det ikke tilstrekkelig å vise til ro, skjerming eller formelle sperrer. Spørsmålet må være hva som faktisk kan hjelpe pasienten.

    Sarah hadde før ulykken en langvarig relasjon til meg, Per Øyvind Notsure Norli Karlsen. Hun ga meg gjentatte fullmakter over tid, inkludert fullmakter datert 21. november og 23. november 2025, altså få dager og én dag før ulykken.

    Det er derfor ikke bare personlig relevant at hun får høre en kjent stemme, merke et kjent nærvær, kjenne igjen lukt, ord, rytme, minner eller trygghet. Det kan være medisinsk og rehabiliteringsmessig relevant.

    Det er ikke mulig å garantere at slik kontakt vil gi respons. Men nettopp fordi muligheten ikke kan utelukkes, må den vurderes forsvarlig.

    Hva som bør skje umiddelbart

    Det bør snarest gjennomføres en uavhengig medisinsk og rehabiliteringsfaglig vurdering av om Sarah kan ha nytte av kontrollert kontakt med sin valgte støtteperson.

    Dette kan gjennomføres forsvarlig:

    • med helsepersonell til stede
    • med tidsavgrenset besøk
    • med tydelig formål: observasjon av respons
    • med nevrologisk eller rehabiliteringsfaglig vurdering før og etter
    • med gradvis utprøving av stemme, lukt, kjente ord, minner og nærvær
    • med lyd- eller videoopptak dersom det anses nødvendig
    • uten at dette innebærer fri eller ukontrollert kontakt

    Poenget er ikke å omgå sikkerhet. Poenget er å prøve det som kan være medisinsk relevant, mens det fortsatt kan ha betydning.

    Dersom Sarah fortsatt kan nås, må hun nås nå.

    Fullmaktene og Sarahs dokumenterte vilje

    Et avgjørende forhold i saken er at min rolle som støtteperson, fullmektig og nærmeste pårørende ikke bygger på etterpåkonstruerte påstander. Den bygger på gjentatte fullmakter signert av Sarah over tid.

    Disse fullmaktene viser kontinuitet. Dette var ikke én enkelt erklæring i et uklart øyeblikk. Det foreligger dokumenterte fullmakter fra oktober 2024 til november 2025.

    Signerte fullmakter

    Fullmakten av 23. november 2025 er særlig viktig. Den ble signert dagen før hendelsen på Jernbanetorget. Dersom Sarah dagen før ulykken dokumenterte hvem hun ønsket som støtteperson og representant, kan senere instanser ikke behandle hennes vilje som ukjent eller uten betydning uten en tung og dokumentert begrunnelse.

    Dette er kjernen i rettighetsspørsmålet: Sarahs sist dokumenterte vilje før hun ble alvorlig skadet må tas på alvor.

    Sivilombudet og tidligere kontaktavskjæring

    Spørsmålet om kontakt, fullmakt og klageadgang oppstod ikke først etter T-banehendelsen.

    Sivilombudet behandlet allerede i juni 2025 en sak om klage over vedtak om innskrenket forbindelse med omverdenen under tvungent psykisk helsevern.

    Sivilombudets brev av 18.06.2025:
    Sivilombudet – sak om klage over vedtak om innskrenket forbindelse med omverdenen under tvungent psykisk helsevern

    Sivilombudet ba Kontrollkommisjonen for Lovisenberg om å behandle klagen over vedtaket av 12. mai 2025, enten ved realitetsbehandling eller ved begrunnet avvisning. Dersom Kontrollkommisjonen mente at klagerett ikke forelå, måtte dette formaliseres.

    Dette viser at kontaktavskjæring, klageadgang og representasjon allerede før ulykken var et rettssikkerhetsspørsmål. Når det samme mønsteret senere gjentar seg etter en livstruende skade, blir alvoret betydelig større.

    T-banehendelsen 24. november 2025

    Den 24. november 2025 ble Sarah påkjørt av T-banen på Jernbanetorget.

    Politiets hendelsestidspunkt var kl. 15:28. Kl. 15:38 var tidspunktet politiet meldte hendelsen til media, ikke selve starttidspunktet for hendelsen. Dette skillet er avgjørende.

    Flere medier omtalte hendelsen samme dag, men i hovedsak uten å navngi Sarah. Dekningen beskrev blant annet stans i T-banetrafikken, alvorlig skade og publikums filming.

    Aftenposten om påkjørselen 24.11.2025
    Vårt Oslo om hendelsen 24.11.2025
    Dagbladet om hendelsen 24.11.2025
    VG om hendelsen 24.11.2025
    TV 2s direktesak 24.11.2025

    Spørsmålet om 35 minutter før livreddende hjelp

    Et av de mest alvorlige punktene i saken gjelder tidslinjen for livreddende hjelp.

    Politiets hendelsestidspunkt var kl. 15:28. Dette må skilles fra tidspunktet kl. 15:38, som var tidspunktet politiet meldte hendelsen til media. Document.no har senere oppdatert sin artikkel og vist til videodokumentasjon hvor det ifølge artikkelen observeres livstegn på båren kl. 16:03.

    Document.no, publisert 24.11.2025 og oppdatert 25.04.2026

    Dersom politiets hendelsestidspunkt kl. 15:28 legges til grunn, innebærer dette et tidsrom på 35 minutter frem til observerte livstegn kl. 16:03.

    TV 2 gjengir i sin direktesak en opplysning fra operasjonsleder Kristine Hedly om at personen hadde pådratt seg alvorlige skader, og «fikk livreddende behandling etter at vedkommende ble hentet opp fra sporet».

    «Operasjonsleder Kristine Hedly opplyser til TV 2 at personen skal ha pådratt seg alvorlige skader, og fikk livreddende behandling etter at vedkommende ble hentet opp fra sporet. Personen er kjørt til sykehus med ambulanse, med uklar skadegrad.»

    TV 2: Person påkjørt av T-banen på Jernbanetorget i Oslo

    Dette er en alvorlig opplysning. Når TV 2 gjengir politiets operasjonsleder på at livreddende behandling ble gitt etter at personen ble hentet opp fra sporet, må dette sammenholdes med at Sarah etter tilgjengelig videodokumentasjon først ble hentet opp etter kl. 16, og at Document.no viser til observerte livstegn kl. 16:03.

    Dette reiser spørsmålet om livreddende hjelp faktisk først ble igangsatt etter at Sarah ble hentet opp fra sporet, altså mer enn en halvtime etter påkjørselen kl. 15:28.

    Ble Sarah liggende i sporet i over en halvtime etter påkjørselen, med alvorlige nakkeskader og dårlig respirasjon, uten at livreddende hjelp faktisk ble igangsatt før hun ble hentet opp?

    Dette spørsmålet er avgjørende fordi Sarah etter hendelsen ble beskrevet med tre brudd i nakken, en mindre hjerneblødning, MR-verifisert hjerneskade, leverskade og kritisk somatisk tilstand. Selv en mindre hjerneblødning er relevant i denne sammenhengen, fordi tidslinjen for respirasjon, oksygenering, immobilisering, sirkulasjon og faktisk livreddende behandling kan ha betydning for samlet skadeomfang, sekundærskade, prognose og senere rehabiliteringsmuligheter.

    Dersom Sarah i denne perioden ble feilvurdert som livløs, død, uten realistisk overlevelsesmulighet eller lavere prioritert enn situasjonen faktisk tilsa, må det granskes om denne feilvurderingen kan ha bidratt til forverret skadeomfang eller redusert rehabiliteringspotensial.

    Det må derfor granskes:

    • når Sarah første gang ble vurdert som levende
    • når respirasjon, puls og bevissthetsnivå faktisk ble kontrollert
    • om hun ble gitt livreddende hjelp mens hun fortsatt lå i sporet
    • om livreddende hjelp først startet etter at hun ble hentet opp
    • om nakkeskadene påvirket muligheten til å gi hjelp i sporet
    • om eventuell antakelse om død, livløshet eller villet handling påvirket prioriteringen
    • om feilvurdering av tilstand, forsinket livreddende behandling eller utilstrekkelig respirasjons-/sirkulasjonsoppfølging kan ha bidratt til forverret hjerneskade, sekundærskade eller annet skadeomfang

    Dette må også vurderes opp mot min rolle som nærmeste pårørende, fullmektig, støtteperson og vitne til hendelsesforløpet. Dersom jeg både var til stede, hadde relevant observasjon av hendelsen og hadde dokumentert rolle som Sarahs valgte støtteperson, blir senere utestengelse fra henne og fra informasjon om hennes tilstand desto mer alvorlig.

    Spørsmålet er ikke bare om nødetatene gjorde sitt beste i en vanskelig situasjon. Spørsmålet er om de første kritiske minuttene bygget på riktig faktisk forståelse av Sarahs tilstand, og om senere politi-, sykehus- og domstolsbehandling har skjermet denne tidslinjen fra reell kontroll.

    Videodokumentasjon fra 24. november 2025

    Videoene er publisert fordi de belyser tidslinje, hendelsesforløp, publikumsoppførsel og spørsmålet om livstegn.

    Video 1: Tidlig fase utenfor Jernbanetorget stasjon, ca. kl. 15:30–15:33

    Video 1: Tidlig fase utenfor Jernbanetorget stasjon, ca. kl. 15:30–15:33.

    Video 2: Opptak fra innsiden av perrongen, like etter hendelsen

    Video 2: Filmet personlig fra innsiden av perrongen. Lenken starter ved relevant tidspunkt.

    Video 3: Opptak fra utsiden, like før båren kommer opp, ca. kl. 16:10–16:20

    Video 3: Filmet fra utsiden, like før båren kommer opp, ca. kl. 16:10–16:20.

    Videoene må vurderes som dokumentasjon, ikke som sensasjonsmateriale. De er relevante fordi de kan belyse om politiets opprinnelige forståelse av hendelsen var korrekt, om øyenvitner beskrev fall fremfor hopp, og om tidslinjen for livstegn og medisinsk håndtering er riktig fremstilt.

    Lovisenberg, tvangsmedisinering og mulig akutt dystoni

    Allerede i november 2024 ble det sendt bekymringsmelding til Statsforvalteren om Sarahs helsetilstand. Bekymringen gjaldt blant annet HIV, mulig svikt i medisinsk oppfølging, ernæring, væskeinntak, mulig elektrolyttubalanse, psykisk forverring og behov for helhetlig medisinsk og psykiatrisk utredning.

    Kjernen i denne delen av saken er at Sarahs symptomer over tid kan ha blitt forstått for snevert som primært psykiatriske, særlig knyttet til diagnosen paranoid schizofreni. Det må granskes om somatiske, nevrologiske, traumatiske og nevrodivergente forklaringer ble tilstrekkelig vurdert.

    Dette gjelder særlig:

    • ernæring og væskeinntak
    • mulig elektrolyttubalanse
    • HIV-behandling og somatisk sårbarhet
    • ADHD-problematikk
    • mulig autisme / Asperger-profil
    • traumebelastning / C-PTSD
    • mulige bivirkninger av antipsykotisk behandling

    Tvangsmedisineringen fra 12. mai 2025

    Den 12. mai 2025 fattet Lovisenberg Diakonale Sykehus vedtak om tvungen behandling med legemidler etter psykisk helsevernloven §§ 4-4 og 4-4 a.

    Klagen på tvangsmedisineringen ble ikke realitetsbehandlet av Statsforvalteren. Den ble avvist under henvisning til at jeg ikke hadde klagerett, blant annet fordi Lovisenberg hadde opplyst at jeg ikke var registrert som nærmeste pårørende, og fordi fullmakten av 5. mai 2025 ikke ble lagt til grunn.

    Dermed ble et sentralt spørsmål aldri reelt prøvd:

    Var tvangsmedisineringen medisinsk forsvarlig, rettslig gyldig og riktig vurdert opp mot Sarahs faktiske helsetilstand?

    Dette er særlig alvorlig fordi det allerede forelå varsler om somatiske og nevrologisk relevante forhold. Dersom slike forhold ikke ble tilstrekkelig vurdert, kan antipsykotisk tvangsbehandling ha blitt brukt som erstatning for den helhetlige utredningen Sarah trengte.

    Vedtaket hadde etter sakens dokumentasjon tidsavgrensning frem til 7. juli 2025. Det må derfor granskes om medisinering, depotvirkninger eller behandlingsregime fortsatte å påvirke Sarah etter dette, og om det i så fall forelå tilstrekkelig rettslig og medisinsk grunnlag.

    Bilde og video fra ulykkesdagen: mulig akutt dystoni og uttalt fokusvansker

    Et bilde og et kort videoklipp tatt 24. november 2025, få timer før T-banehendelsen, viser etter min vurdering symptomer som må vurderes opp mot mulig akutt dystoni, medikamentpåvirkning, nevrologisk/somatisk tilstand og manglende helhetlig medisinsk oppfølging.

    Sarah Eilen Slettvoll 24. november 2025, få timer før T-banehendelsen

    Bilde tatt 24. november 2025, få timer før T-banehendelsen. Etter min vurdering viser bildet symptomer som bør vurderes opp mot mulig akutt dystoni og medisinsk/nevrologisk påvirkning.

    Videoklipp tatt samme dag og i samme tidsrom. I klippet sier Sarah tydelig: «Jeg klarer ikke å fokusere».

    Videoen er særlig relevant fordi Sarah selv, få timer før T-banehendelsen, uttrykker at hun ikke klarer å fokusere. Dette er en konkret og tidsnær observasjon av funksjonssvikt, ikke bare en etterfølgende tolkning.

    Uttalt fokusvansker på dette tidspunktet må vurderes i sammenheng med hennes samlede helsesituasjon, tidligere tvangsmedisinering, mulig medikamentpåvirkning, mulig akutt dystoni, ernærings-/væskeproblematikk, mulig elektrolyttubalanse, nevrologisk/somatisk sårbarhet og den senere hendelsen samme dag.

    Poenget er ikke å stille endelig diagnose på bakgrunn av ett bilde eller et tre sekunder langt videoklipp. Poenget er at materialet viser konkrete, tidsnære tegn som burde utløst medisinsk vurdering. Når Sarah selv sier at hun ikke klarer å fokusere, få timer før hun senere blir påkjørt av T-banen, er dette åpenbart relevant for vurderingen av funksjon, orienteringsevne, akutt helsetilstand og mulig medvirkende årsaker til hendelsen.

    Spørsmålet må derfor være:

    Bidro tvangsmedisinering, mulig medikamentbivirkning, akutt dystoni, somatisk svikt, manglende utredning eller avskjæring av støtteperson til funksjonssvikt, fortvilelse, desorientering eller medisinsk forverring før ulykken?

    OUS, politiet og besøksforbudet

    Etter ulykken ble det sendt dokumentasjon til Oslo universitetssykehus om fullmakter, representasjonsrett og nærmeste pårørende-status.

    Korrespondanse med sykehuset om pasient, fullmakter og Sarah Eilen Slettvoll

    OUS opplyste senere at sykehuset forholdt seg til Statsforvalteren, oppnevnt verge og personer registrert som pårørende i OUS’ journalsystem. Dette innebar at Sarahs egne fullmakter og sist dokumenterte vilje ikke fikk den praktiske virkningen de etter mitt syn burde hatt.

    Den 9. desember 2025 kl. 03:18 ble sykehuset anmeldt for forhold som etter mitt syn gjelder grov tjenestefeil og ulovlig hindring av fullmakt i en kritisk pasientsituasjon.

    Saksnummer for anmeldelse av sykehuset: 17105609 / 14770/26-201

    Anmeldelsestidspunkt: 09.12.2025 kl. 03:18

    Straffesak opprettet: 03.03.2026

    Senere samme dag, 9. desember 2025 kl. 15:10, sendte OUS’ advokat e-post/brev til politiet. Denne henvendelsen fra OUS ble senere brukt som del av grunnlaget for politiets sak 23. desember 2025, herunder anmeldelsen av meg og besøksforbudet overfor Sarah.

    Dette er tidsmessig svært viktig: OUS’ henvendelse til politiet kom etter at sykehuset allerede var anmeldt samme natt. Dersom OUS’ brev til politiet senere ble brukt som premiss for besøksforbudet, må det granskes om politiet og retten vurderte at sykehuset ikke var en nøytral informasjonskilde, men selv var part i et anmeldt forhold.

    Et ytterligere alvorlig punkt er at OUS’ henvendelse i politiets bevisoversikt synes å være feilaktig datert til 23.12.2025, til tross for at den etter dokumentasjonen er fra 09.12.2025 kl. 15:10.

    Dette reiser spørsmål om bevisføringen og tidslinjen i besøksforbudssaken. Dersom et dokument fra OUS faktisk ble sendt 09.12.2025 kl. 15:10, men i bevisoversikten fremstår som om det var fra 23.12.2025, kan dette skjule at OUS’ politihenvendelse kom samme dag som sykehuset først var anmeldt.

    Dette er relevant fordi tidsrekkefølgen kan endre forståelsen av hele premissgrunnlaget:

    • først ble sykehuset anmeldt 09.12.2025 kl. 03:18
    • deretter sendte OUS henvendelse til politiet 09.12.2025 kl. 15:10
    • senere ble politiets anmeldelse og besøksforbud 23.12.2025 begrunnet med blant annet OUS’ henvendelse
    • i bevisoversikten synes OUS-henvendelsen å være feilaktig datert 23.12.2025

    Dette reiser et alvorlig spørsmål om saksforurensning: om sykehuset, etter selv å ha blitt anmeldt, bidro til et risikonarrativ overfor politiet som senere ble brukt som grunnlag for besøksforbud og ytterligere utestengelse fra Sarah.

    Besøksforbudet

    Politiet besluttet 23. desember 2025 besøksforbud mot meg overfor Sarah, med varighet frem til 23. desember 2026.

    • Politiets sak / besøksforbud: 17044421 / 97136/25-201
    • Oslo tingrett: 25-211254ENE-TOSL/01
    • Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04

    Oslo tingretts kjennelse i besøksforbudssaken

    Politiets / tingrettens saksdokumenter

    Det ble også inngitt begjæring om omgjøring:

    Begjæring om omgjøring i sak 25-211254ENE-TOSL/01

    Borgarting lagmannsrett forkastet senere anken og opprettholdt besøksforbudet.

    Dokumentsamling 26-037813SAK-BORG/04

    Et sentralt problem er at lagmannsretten, etter mitt syn, la til grunn et bilde hvor min rolle som støtteperson og representant ikke ble anerkjent, til tross for fullmaktene og den dokumenterte historikken.

    Besøksforbudet er derfor ikke bare et forbud rettet mot meg. Det rammer også Sarahs mulighet til kontakt med en person hun selv hadde valgt, i en situasjon hvor hun ikke kan tale for seg selv.

    Mediedekningen og VVP § 4.9

    Etter hendelsen ble mediedekningen raskt dreid mot publikums filming, latter, kaos og moral. Dette er i seg selv forståelig dersom slik oppførsel faktisk forekom. Problemet er at denne vinklingen kan ha skjøvet viktigere spørsmål i bakgrunnen:

    • Hva skjedde faktisk med Sarah?
    • Var hendelsen et fall, et hopp eller noe annet?
    • Når ble hun forstått som levende?
    • Når ble livreddende hjelp faktisk igangsatt?
    • Ble politiets første narrativ stående ukorrigert?
    • Hvorfor har større redaksjoner ikke oppdatert dekningen etter nye opplysninger?

    NRK publiserte allerede kl. 15:42 en sak hvor politiet ba publikum skjerpe seg. Dette var bare 14 minutter etter politiets registrerte hendelsestidspunkt kl. 15:28, og før tidspunktet Document.no senere viser til som første observerte livstegn på båren kl. 16:03.

    NRK, publisert 24.11.2025 kl. 15:42

    Aftenposten publiserte senere saken om at personer skal ha filmet og ledd da redningsmannskap tok ut en hardt skadet pasient. I tittelen omtales personen som “en person i sitt livs krise”.

    Aftenposten: “Filmet og lo da redningsmannskap tok ut hardt skadet pasient”

    Nettavisen/Avisa Oslo publiserte også tidlig en sak om politiets reaksjon mot filmende tilskuere.

    Nettavisen/Avisa Oslo: “Politiet skjelte ut tilskuere: – Fy, skam dere!”

    Problemet er ikke at mediene skulle ignorert publikumsoppførsel. Problemet er at denne vinklingen kan ha blitt hovedfortellingen, mens spørsmål om hendelsesforløp, livstegn, medisinsk håndtering, fullmakter og pågående rettighetssvikt forsvant.

    VVP § 4.9

    Vær Varsom-plakaten § 4.9 gjelder omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Bestemmelsen krever nøkternhet, hensyn og aktsomhet.

    Vær Varsom-plakaten, punkt 4.9

    Dette er viktige hensyn. Men § 4.9 kan ikke brukes til å hindre nødvendig korrigering, dokumentasjon eller undersøkende journalistikk om mulig systemsvikt, mulig feilinformasjon og en pågående livstruende rettighetssituasjon.

    Norsk Redaktørforenings veileder presiserer at selvmord er et alvorlig samfunnsproblem som mediene både bør og kan dekke, og at varsomhet må veies mot offentlig interesse.

    Norsk Redaktørforening: veileder for omtale av selvmord

    Varsomhet betyr ikke taushet.

    Document.no er, så langt jeg kjenner til, den eneste redaksjonen som har oppdatert sin opprinnelige artikkel etter nye opplysninger om øyenvitner, fall/hopp-spørsmålet og livstegn kl. 16:03.

    Document.no, oppdatert 25.04.2026

    Det er også sendt henvendelser til Aftenposten med anmodning om korrigering og oppfølging:

    Anmeldelser og registrerte saker

    Saken består ikke bare av offentlige innlegg og påstander. Den omfatter også konkrete rettslige prosesser, anmeldelser og registrerte saksnumre.

    Midlertidig forføyning

    Det ble begjært midlertidig forføyning for å stanse den pågående rettighetssvikten etter ulykken, særlig knyttet til besøksforbud og OUS’ tilsidesettelse av fullmakter.

    Oslo tingrett: 25-210512TVI-TOSL/08

    Dokumentsamling 25-210512TVI-TOSL/08

    Anmeldelse av Lovisenberg og FACT St. Hanshaugen

    Det er inngitt anmeldelse av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS og FACT St. Hanshaugen.

    Anmeldelse av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS og FACT St. Hanshaugen

    Anmeldelsen gjelder etter mitt syn alvorlige forhold knyttet til behandling og oppfølging før T-banehendelsen, herunder tvungent psykisk helsevern, tvangsmedisinering, manglende helhetlig vurdering og avskjæring av valgt støtteperson.

    Politiets sak etter T-banehendelsen

    Saksnummer: 17014112

    Forhold: Dødsfall / forsøk på selvdrap

    Opprettet: 24.11.2025

    Dette saksnummeret er viktig fordi det gjelder politiets opprinnelige kategorisering og håndtering av hendelsen.

    Anmeldelse av politiet til Spesialenheten

    Politiet er anmeldt til Spesialenheten for politisaker.

    Saksnummer / referansenummer: 14205080 / 286/26-123

    Forholdets art: Grovt uaktsom tjenestefeil, av politi

    Gjerningsdato: 24.11.2025

    Bekreftelse på anmeldt forhold til Spesialenheten

    Tidligere besøksforbud og henleggelser

    Det foreligger også dokumentasjon knyttet til opphevet besøksforbud og henleggelser i tidligere sak. Dette er relevant fordi tidligere mistanke, besøksforbud eller henlagte forhold kan ha blitt brukt som premisser i senere vurderinger.

    Hva som må granskes

    Saken må granskes samlet. Det er utilstrekkelig å behandle dette som isolerte enkeltsaker: én psykiatrisak, én T-banehendelse, én besøksforbudssak, én mediesak og én pårørenderettslig konflikt.

    Følgende spørsmål må undersøkes:

    1. Om Sarahs somatiske tilstand, herunder ernæring, væske, elektrolytter og HIV-oppfølging, ble forsvarlig vurdert før psykiatriske konklusjoner ble lagt til grunn.
    2. Om diagnosen paranoid schizofreni ble brukt for snevert, uten reell vurdering av autisme/ADHD, traumer og somatiske differensialdiagnoser.
    3. Om tvangsmedisineringen fra 12. mai 2025 var medisinsk forsvarlig og rettslig gyldig.
    4. Om medisinering, depotvirkninger eller behandlingsregime fortsatte etter 7. juli 2025 uten tilstrekkelig grunnlag.
    5. Om bilde og videoklipp fra 24. november 2025, hvor Sarah viser mulig akutt dystoni og selv sier «Jeg klarer ikke å fokusere», burde utløst akutt medisinsk vurdering før T-banehendelsen samme dag.
    6. Om tvangsmedisinering, isolasjon og kontaktavskjæring kan ha bidratt til funksjonssvikt, fortvilelse eller desorientering før ulykken.
    7. Hvorfor fullmaktene, særlig fullmakten av 23. november 2025, ikke ble tillagt avgjørende vekt etter ulykken.
    8. Om OUS hadde tilstrekkelig grunnlag for å avvise fullmakter og nærmeste pårørende-status.
    9. Om OUS’ henvendelse til politiet 09.12.2025 kl. 15:10 bidro til å etablere et uriktig eller ufullstendig risikonarrativ etter at sykehuset allerede var anmeldt samme dag kl. 03:18.
    10. Hvorfor OUS’ henvendelse fra 09.12.2025 kl. 15:10 i politiets bevisoversikt synes å være feilaktig datert 23.12.2025, og om dette påvirket rettens forståelse av tidslinje, partsstilling og premissgrunnlag.
    11. Om politiets anmeldelse og besøksforbud 23.12.2025 bygger på en saksforurenset fremstilling fra OUS, der sykehuset ikke ble vurdert som part i et allerede anmeldt forhold.
    12. Om politiets besøksforbud bygger på forurensede eller ufullstendige premisser.
    13. Om tingrett og lagmannsrett vurderte fullmakter, Sivilombudets behandling, video og øyenvitneopplysninger tilstrekkelig.
    14. Om politiets opprinnelige opplysning om “villet handling” var forsvarlig basert på tilgjengelige opplysninger.
    15. Om Sarah etter påkjørselen kl. 15:28 ble liggende i sporet med tre brudd i nakken, mindre hjerneblødning og dårlig respirasjon uten at livreddende hjelp faktisk ble igangsatt før hun ble hentet opp etter kl. 16, og om første observerte livstegn kl. 16:03 indikerer at hun kan ha vært feilvurdert som livløs eller uten realistisk overlevelsesmulighet.
    16. Om eventuell feilvurdering av Sarahs tilstand i de første 35 minuttene påvirket respirasjon, oksygenering, immobilisering, akuttbehandling, skadeomfang, sekundærskade, prognose og senere rehabiliteringsmuligheter.
    17. Om utestengelsen av nærmeste pårørende, fullmektig, støtteperson og vitne har hindret etterprøving av den akutte håndteringen og tidslinjen for livreddende hjelp.
    18. Om medienes tidlige fokus på publikum og filming skjøv spørsmål om akutt håndtering, livstegn og faktisk hendelsesforløp ut av offentligheten.
    19. Om VVP § 4.9 er blitt brukt som begrunnelse for manglende korrigering og oppfølging, snarere enn som regel om varsom, men nødvendig omtale.
    20. Om Sarah nå nektes en reell rehabiliteringsmulighet fordi formelle sperrer hindrer kontrollert kontakt med hennes valgte støtteperson.

    Hva denne siden ber om

    Denne siden ber ikke om at offentligheten skal legge én parts fremstilling ukritisk til grunn.

    Den ber om noe mer grunnleggende:

    • uavhengig medisinsk vurdering av Sarahs nåværende rehabiliteringsmuligheter
    • uavhengig vurdering av om kontrollert kontakt med valgt støtteperson bør forsøkes
    • gransking av tvangsmedisinering, isolasjon og somatisk oppfølging før ulykken
    • gransking av akutt håndtering 24. november 2025
    • gransking av OUS’ avvisning av fullmakter og nærmeste pårørende-status
    • gransking av politiets besøksforbud og premissgrunnlaget for dette
    • korrigering og oppfølging fra medier som har omtalt hendelsen på sviktende eller ufullstendig grunnlag

    Sarah trenger ikke mer administrativ ro dersom “ro” i praksis betyr isolasjon fra den personen hun selv valgte.

    Hun trenger en reell sjanse til å bli nådd.

    Det må skje nå.

    Underskriftskampanje

    Det er opprettet en underskriftskampanje for Sarahs sak.

    Signer og del:
    https://c.org/XRnrF4J8YN

    Videre lesning på sarahslettvoll.org

    For den som vil lese saken kronologisk og mer personlig, er disse innleggene særlig viktige:

    Kilder og dokumentasjon

    1. Bilde av Sarah Eilen Slettvoll brukt i første Facebook-innlegg og Change.org-kampanjen.
    2. Bilde 24.11.2025, få timer før hendelsen, med symptomer forenlige med akutt dystoni.
    3. Videoklipp 24.11.2025, hvor Sarah sier: «Jeg klarer ikke å fokusere».
    4. Fullmakt signert 25.10.2024.
    5. Fullmakt datert 30.11.2024.
    6. Fullmakt datert 05.05.2025.
    7. Fullmakt datert 06.09.2025.
    8. Fullmakt datert 21.11.2025.
    9. Fullmakt datert 23.11.2025.
    10. Sivilombudet, brev 18.06.2025.
    11. Aftenposten: person påkjørt av T-bane i Oslo sentrum.
    12. Aftenposten: filmet og lo da redningsmannskap tok ut hardt skadet pasient.
    13. NRK: person påkjørt av T-banen i Oslo.
    14. TV 2: person påkjørt av T-banen på Jernbanetorget.
    15. Nettavisen/Avisa Oslo: politiet skjelte ut tilskuere.
    16. Vårt Oslo: kaotiske tilstander etter påkjørsel.
    17. Vårt Oslo: innlegg fra innsatsleder.
    18. Dagbladet: person påkjørt av T-bane.
    19. VG: én påkjørt av T-banen på Jernbanetorget.
    20. Document.no: artikkel oppdatert 25.04.2026.
    21. Vær Varsom-plakaten, punkt 4.9.
    22. Norsk Redaktørforening: veileder for omtale av selvmord.
    23. Video 1: tidlig fase utenfor Jernbanetorget.
    24. Video 2: opptak fra innsiden av perrongen.
    25. Video 3: opptak fra utsiden før båren kommer opp.
    26. Dokumentsamling 25-210512TVI-TOSL/08.
    27. Dokumentsamling 26-037813SAK-BORG/04.
    28. Oslo tingretts kjennelse 25-211254ENE-TOSL/01.
    29. Begjæring om omgjøring.
    30. Fullstendige saksdokumenter i besøksforbudssaken.
    31. E-post med foreløpig oversendelse av videobevis.
    32. E-post med ytterligere dokumentasjon.
    33. Henvendelse til Aftenposten om dokumentert avvik.
    34. Siste anmodning til Aftenposten.
    35. Anmeldelse av Lovisenberg og FACT St. Hanshaugen.
    36. Korrespondanse med sykehuset om fullmakter.
    37. Bekreftelse på anmeldt forhold til Spesialenheten.
    38. Opphevelse av besøksforbud 20.11.2025.
    39. Underretning om henleggelse 20.11.2025.
    40. Melding fra politiet 21.11.2025.

    Emneknagger:
    #SarahLever
    #Justice4Sarah
    #SarahEilenSlettvoll
    #Rettssikkerhet
    #Pasientrettigheter
    #Tvangspsykiatri
    #Autisme
    #Helsevesen
    #Presseetikk
    #Sivilombudet
    #Spesialenheten
    #Jernbanetorget

  • Klage på henleggelse – anmeldelse mot OUS Ullevål

    Den 09.12.2025 kl. 03:18 sendte jeg en formell anmeldelse til Oslo politidistrikt mot OUS Ullevål for grov tjenestefeil og ulovlig hindring av fullmakt / nærmeste pårørende-rolle i Sarah Eilen Slettvolls sak.

    Jeg deler nå både anmeldelsen og klagen over henleggelsen, fordi dette sporet er sentralt for å forstå hvordan rettighetsutøvelse senere ble snudd til å bli fremstilt som “pågang”.

    Sarah lå på dette tidspunktet kritisk skadet etter T-banehendelsen på Jernbanetorget 24.11.2025. Jeg hadde forsøkt å få avklart min rolle som dokumentert fullmektig og utpekt nærmeste pårørende, og å få nødvendig informasjon for å ivareta hennes interesser.

    … (fortsetter med detaljert gjennomgang av feilregistrering, henleggelse, sammenheng med andre saker, etc.)

    Dette handler ikke bare om meg.

    Det handler om Sarahs rett til å få sin valgte fullmektig og nærmeste pårørende respektert…

    https://c.org/FrQkct9RKt
    Les, signer, del.

    #sarahlever #justice4sarah #pasientrettigheter #Rettssikkerhet #pårørenderettigheter #fullmakt #helsejuss #forvaltningsrett #ous #oslopolitidistrikt #spesialenheten #Sivilombudet #statsforvalteren

    —

    ### Publiseringsnotat
    Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 26.04.2026 kl. 19:37:00 (Europe/Oslo)

    Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.

  • Document.no oppdaterer artikkel – første sprekk i narrativet

    Første sprekk i narrativet – og nå begynner det å bli konkret.

    Document.no har oppdatert sin artikkel etter å ha blitt forelagt dokumentasjon:

    Person påkjørt av T-bane i Oslo sentrum: Full stans i T-bane­trafikken

    – “villet handling” bestrides av øyenvitner
    – video viser at det var et fall, ikke et hopp
    – livstegn ble registrert kl. 16:03

    Men det mest oppsiktsvekkende er dette:

    👉 Kl. 15:45: Politiet sier det er uklart om hendelsen er villet
    👉 Kl. 15:52: Politiet sier det “fremstår som en villet handling”
    👉 Kl. 17:04: Dette er fortsatt ikke korrigert

    Med andre ord:

    👉 En vurdering gjort etter 7 minutter ble stående som “fakta” resten av dagen – og videre i mediene.

    Dette er opplysningen som deretter ble spredt via NTB og gjengitt bredt.

    —

    Samtidig står en annen del av historien fortsatt uimotsagt:

    Påstander om “stor folkemengde”, “flertall som filmet” og til og med latter rundt en hardt skadet person.

    Problemet?

    – Bildene som brukes i media er fra ca. kl. 16:00 (før hun ble hentet opp)
    – Video fra senere viser ikke det som beskrives
    – TV2 opplyser at livreddende behandling først ble igangsatt etter at hun ble hentet opp

    👉 Det tyder på at ulike tidspunkt er blitt blandet sammen til én dramatisk fortelling.

    —

    Jeg har nå bedt flere redaksjoner om å redegjøre for:

    – hva disse påstandene faktisk bygger på
    – hvilket tidspunkt de gjelder
    – om det finnes dokumentasjon som underbygger dem

    —

    Dette handler ikke om følelser eller “min versjon”.

    👉 Det handler om hva som faktisk skjedde – og hva som ble publisert som fakta.

    Full dokumentasjon og tidslinje:
    https://c.org/FrQkct9RKt

    Ikke bare les:
    – Skriv under
    – Del videre

    Dette er ikke over.

    #justice4sarah #sarahlever #autisme #Systemsvikt #Rettssikkerhet #mediaansvar #FaktaFørst

    —

    ### Publiseringsnotat
    Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 25.04.2026 kl. 12:08:00 (Europe/Oslo)

    Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.