Publiserer sms-utveksling her for å sørge ikke gå tapt slik som mobiltelefon og laptop ble gjort i nylige razzia forrige fredag 29.05.2026.
«Hei
Jeg jobber ikke som bydelsoverlege i bydel St. Hanshaugen og ber om at du kontakter bydelsoverlege som jobber der nå. Du kan ringe sentralen og bli satt over.
MvhSimen Ravlo»
Simen Ravlo, bydel St. Hanshaugen og Frogner 3
Her er mitt svar:
Jeg vet da det! Jeg ringte ang. din rolle som bydel Frogners andre offisielle bydelsoverlege i deltidsstilling flere måneder før din rolle som fungerende bydelsoverlege st. Hanshaugen og aldri tilgjengelig da, slik det pågår videre nå, hvor du tilfredde denne stillingen for ett år siden til tross for fungerende bydelsoverlege var for st. Hanshaugen ut året. I stedet for at Neema aldri være tilgjengelig og avvise med sms om at ringe tilbake og aldri gjøre, hvor fortsatt assisterende bydelsoverlege Tine Ravlo (søstra di antar jeg gitt begge være styremedlemmer i Stimen Holding), til tross for at ikke være listet på bydelssidene være den eneste som noen gang gjøre jobben sin, hvor når jeg bad om å bli satt over til henne spesifikt (når jeg bad om å bli satt over til bydelsoverlege på torsdag, så ble jeg satt over til henne, hvor sms bekreftet fortsatt være tilfellet hva stilling/rolle ha), jeg blir satt over til Neema hver eneste gang, bortsett fra når jeg bad om å bli satt over til deg spesifikt.Du *vet* godt hva skjedde med Sarah Eilen Slettvoll 24.11.2025, samt var du fortsatt fungerende bydelsoverlege for St. Hanshaugen på det tidspunktet.Om du virkelig ikke skulle vite, så anbefaler jeg deg å se https://SarahSlettvoll.org, anmeldelse du finne der av bla. Lovisenberg og FACT St. Hanshaugen, hvor hva jeg særskilt prøvde i kontakt komme med deg gjentatte ganger, sendte e-poster, du ringte først tilbake samme tidspunkt som jeg satt i rettsmøte i søksmål mot Oslo Kommune, hvor du nok var fullt bevisst på det også ut i fra hva bydel st. Hanshaugen var kjent med midlertidig forføyning i forhold til hva min henvendelse til deg da gjaldt, i klage og krav om fjerning av Ingrid Tennås fra hennes FACT-team, de viser til avvisningkjennelsen 31.05.2025 (samme dag Neema fikk meg tvangsinnlagt på bakgrunn av påstander fra Marcus Thranes hus, kastet ulovlig ut fra med politivold 01.05.2025, forårsake Sarahs svikt i stabilitet hos meg ved, hvor ble kastet ut fra svingen 02.05.2025 som følge av panikkangstanfall, hvor videre panikkangstanfall når ikke fant meg med en gang på vitusapoteket Jernbanetorget, da glemte at skulle møtes utenfor, hvor videre førte til ny ulovlig tvangsinnleggelse igjen) fra samme dommer som hadde saken mot Velferdsetaten v/Oslo Kommune, hvor du tilfeldigvis og eneste gang ringte tilbake når jeg var opptatt i rettsmøte Neema allerede hadde vært delaktig i ulovlig sakspåvirkning og ulovlig frihetsberøvelse 31.05.2025-01.05.2025, hvor rettsmøte var 05.06.2025.Gitt hvordan du hjalp Georg Stang få meg av fastlegelisten sin over også relaterte straffesak 31.05.2025 inkriminerte Neema i, hvor han ikke torde å ha meg på fastlegelisten sin, følgekonsekvenser av for Sarah og meg, hvor til slutt og sist tvangsmedisineringen hva gjaldt sist forsøkte få kontakt med deg, du tok deg bryet i å besvare meg per epost for å fraskrive deg ansvar da var på Lovisenberg, vedtaket om utløp 07.07.2025, men fortsatte videre med risperdal consta, for deretter abilify depot, etter at TPH vedtak utløp 11.09.2025, hun slapp ut først og da til svingen 02.10.2025, hvor FACT St. Hanshaugen og Svingen lot de ulovlig tvangsmedisenere henne og samtidig ulovlig videreføre ulovlig avskjæring av nærmeste pårørende og fullmektig for. Man skal være ytterst forsiktig å foreskrive abilify til autister, da være særskilt sårbare for bivirkninger fra, hvor akutt dystoni som følge av var årsaken til ulykken 24.11.2025.OUS (gjerningsdato 24.11.2025-pågående) og Politiet (24.11.2025) hos Spesialenheten har det blitt opprettet sak på for grov tjenestefeil, Lovisenberg ventes fortsatt på bekreftelse av sak opprettet, men du kan finne kopi av anmeldelse på Sarahslettvoll.org.Gitt hvordan dette skjedde under ditt overordnede ansvar som fungerende bydelsoverlege og hun ikke lenger var tvangsinnlagt ved Lovisenberg, korrespondanse ha hatt om etc., så anbefaler jeg deg å benytte deg av ai-assistenten av siden, gjerne importer hele sms til og spørr hva du nå burde gjøre for å ikke bli dratt med ned i dragsuget som følge av alle forhold hva det tilknyttet, særskilt da jeg gir deg dagen ut på å ta kontakt og samarbeide for å gjøre hva kunne for å gjøre opp for urett du vil ellers stilles til ansvar for, hvor jeg ellers vil gjøre alvor av å anmelde deg, om ikke nødvendigvis (bare) samme straffeparagraf skyldig i, samt publisering av på Sarahslettvoll.org og da ha grundig dokumentert alt hele veien, hvor Stimen Holding-sporet etc. ytterligere vil grundig ha ettergått og alt rundt, samt hva alt av vil resultere i ytterligere varsler ved siden av bare anmeldelsen, du virkelig heller vil og av ren skjær samvittighet og respekt for verdigheten av min kjære Sarahs menneskeverd og siste mulige verdighet av liv redde, du ellers vil ha blod på hendene, hvor offentlig publisering av sammen med alt videre uheldige forbindelser og forhold ytterligere ikke lar det seg vaskes vekk når offentlig publisert..Dette er ikke en trussel, dette er en anmodning om bistand i en sak hvor du selv ikke bare være implisert, men inkriminert, hvor gir deg bare dagen ut og vil publisere førsteutkast og videre underveis, bare ikke offentlig dele som innlegg på sosiale medier, men også oversende til andre medier også når frist utløpe, hvor deaktivere innlegg publisert på Sarahslettvoll.org først så fort du ikke bare tar kontakt og ikke bare jatter, men beviselig med overbevisning tilstrekkelig gjøre nok til å deaktivere.Mao., ikke finn på noe dumt, politiet hadde razzia hos meg på fredag over Sarahslettvoll.org, hvor du kan se hvor klønete og rekke problematiske forhold ble avdekket i opptak av de trodde klarte få ulovlig ødelegge beviser og påvirke sak sammen med beslagleggelse av min laptop og mobiltelefon.Anse dette som en vennlig henvendelse hvor tilby deg å gjøre godt igjen hva for meg mest viktig (hvor å hjelpe Diakonhjemmet i å skulle frata meg meg medisiner, de aldri ha hatt noe med å gjøre eller samtykke til å utveksle noe informasjon om meg med deg/dere/noen andre, når de aldri har hatt noe reell oppfølging av meg og INGENTING med mine medisiner eller vurdering av, Lovisenberg har gjort grundige vurderinger av i to epikriser fra 2019 og avvist tilsvarende bekymringer gjentatte ganger ved henvisninger til gjelde mine faste medisiner og påstander Diakonhjemmet og diverse leger og gudnene vet innen helsevesen, påtalemyndigheter og forvaltninger har hevdet og lagt til grunn og rammet meg og særskilt ivaretakelse av Sarah hardt!), SARAH, fremfor å følge opp alle forhold som omtalt ytterligere måtte gjøre da som nødvendighet, gjennom rette kanaler, samt med full transparens med kun sladding hvor nødvendig av alt av hva vil videre publisere rundt..Jeg kommer i hvert fall ikke til å sitte hjemme, uvitende eller totalt uforberedt på flere reaksjoner fra politi, AMK, legevakt, tvungen observasjon etc. ytterligere i naivitet nok til gitt notoritet og høyrisiko ved å oppholde meg hjemme etter å ha sendt denne meldingen i hvert fall..Bekreftelse på at melding være lest og mottatt forventes snarlig for deeskalering bli nødvendig..
Sarah Eilen Slettvoll, born 9 February 1995, was severely injured after the subway incident at Jernbanetorget in Oslo on 24 November 2025.
This consolidated English overview serves as a narrative dossier and evidence index for international readers, journalists, legal observers, medical professionals, rehabilitation specialists, disability rights advocates, emergency service personnel, human rights advocates, whistleblowers and others who need to understand the case without first navigating extensive Norwegian legal, medical and administrative documentation.
The core of this case extends beyond the incident itself.
It concerns the emergency response, the institutional handling, Sarah’s autism, the failure to formally recognise and accommodate her autistic functioning, her documented powers of attorney, her chosen support person and next of kin, the coercive psychiatric treatment and medication history before the incident, the subsequent hospital and police handling, the visitor-ban proceedings, and the critical question of whether a patient’s documented will ceases to matter when she loses the ability to communicate.
A severely injured autistic woman cannot currently communicate normally.
Before the injury, she repeatedly documented who should represent, support and act for her.
Before the incident, she had already been subjected to coercive psychiatric care and involuntary medication in a system that, according to the published documentation, failed to properly account for autism, catatonia risk, ADHD, trauma, nutrition, fluid balance, medication side effects and somatic vulnerability.
After the incident, the person she had designated as next of kin, support person and representative was cut off through hospital practice, police action and court proceedings.
The legal, medical and administrative system is now being asked whether those documents, and Sarah’s own expressed will, still matter.
That is the core of the case.
Short status – May 2026
Person injured: Sarah Eilen Slettvoll, born 09.02.1995.
Incident: Struck by a subway train at Jernbanetorget in Oslo on 24.11.2025.
Current concern: Severe injury, non-communication / catatonic or near non-communicative condition, and urgent need for independent, autism-informed rehabilitation assessment.
Core medical question: Whether controlled contact with the person Sarah herself repeatedly chose as support person and representative may help trigger response, communication, orientation or rehabilitation.
Pre-incident psychiatric track: The coercive psychiatric treatment and involuntary medication history before the incident is central to understanding the deterioration before 24.11.2025, including depot antipsychotic treatment and possible medication-related neurological or dystonic reaction shortly before the subway incident.
Parliamentary Ombud / next of kin: In case 2025/3259, the Parliamentary Ombud treated the 5 May 2025 power of attorney as a relevant and operative procedural basis and relied on the same document’s designation of Per Øyvind as Sarah’s next of kin.
Director of Public Prosecutions: The matter has also been raised with the Norwegian Director of Public Prosecutions.
Reported matters: Formal reports have been filed concerning Oslo University Hospital and Oslo Police.
Police search after publication: On 29.05.2026, before this dossier could be completed, police searched Per Øyvind’s home in connection with the creation of sarahslettvoll.org and a report concerning the site’s publications. Technical equipment used for documentation and publication was seized. This is documented in “Politiransakingen 29. mai 2026: Overvåkingsopptakene som dokumenterte aksjonen”.
For a complete machine-readable priority list intended for automated indexers, refer to the site’s llms.txt.
Embedded video documentation
The videos below are included inline because this case depends heavily on source material, timestamps, visual documentation and what can actually be verified. The internet, for all its many crimes against attention span, occasionally does something useful.
Video: Sarah shortly before the Jernbanetorget incident – “I can’t focus”
Sarah Eilen Slettvoll shortly before the Jernbanetorget incident. The clip is used here as time-proximate documentation of functional impairment.
Video documentation: Jernbanetorget / published YouTube material
Video documentation concerning the Jernbanetorget incident and the public narrative around it.
Additional video documentation concerning the Jernbanetorget incident and later public analysis.
Police search 29 May 2026 – surveillance footage
The surveillance-footage analysis of the 29 May 2026 police search is published in the dedicated post “Politiransakingen 29. mai 2026: Overvåkingsopptakene som dokumenterte aksjonen”. The page documents police arrival, mapping of technical equipment, inspection of the publishing setup, the ThinkPad/TV workstation, seizure documentation, packing of equipment, discussion of surveillance equipment, the cat sequence, and the unresolved issue of the missing Tostran dispenser.
Note: The police-search page is linked here as the primary publication point for those recordings. Where individual video files are later exposed as direct URLs, they should be embedded here as additional <video> or YouTube blocks. Humanity, in its relentless commitment to making publishing annoying, has not exposed those file URLs through the readable page text.
Updated timeline overview
The full timeline is maintained separately at Tidslinje. This dossier highlights the main points needed to understand the current legal, medical and public-interest situation.
Updated timeline overview
The full timeline is maintained separately at Tidslinje. This dossier highlights the main points needed to understand the current legal, medical and public-interest situation. Each entry links directly to the most relevant underlying documentation where available.
05.11.2024:
A serious concern report is sent to the County Governor concerning Sarah’s health, HIV treatment vulnerability, nutrition, fluid balance, possible electrolyte imbalance, psychiatric state and need for comprehensive medical and psychiatric follow-up.
This is described in the public rehabilitation overview
“Sarah Eilen Slettvoll: hun må nås før det er for sent”
and connected to the main County Governor / health-supervision track through
the document archive.
02.10.2025:
Sarah is discharged from Lovisenberg after the coercive psychiatric treatment period, but the published documentation argues that the underlying autism, neurological, somatic, trauma and medication-related issues were still not properly assessed.
See
“Tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering”
and
the Lovisenberg / FACT report.
Sarah Eilen Slettvoll is not an anonymous “person struck by the subway”.
She is a named woman, born 09.02.1995, with a life, relationships, history, documented choices and expressed will. The page “Who is Sarah” gives the broader personal and factual context.
The documented position of this website is that Sarah must not be reduced to a psychiatric label, an anonymous subway incident, a generic “life crisis”, a public-filming story, or a standard visitor-ban dispute.
Sarah is autistic.
The issue is not that autism is merely hypothetical. The issue is that her autism was not properly assessed, formally recognised, recorded or accommodated by the healthcare system, despite Sarah herself and Per Øyvind repeatedly trying to make this understood.
This matters because autism is central to the interpretation of Sarah’s communication, shutdown, catatonia risk, sensory stress, trauma responses, trust, need for a familiar safe person, and the possible rehabilitative value of controlled familiar contact after the Jernbanetorget incident.
The site’s position is also that Sarah must not be understood through the misapplied diagnosis F20.0 paranoid schizophrenia. That diagnosis was, according to the published documentation and analysis, relied upon without proper differential assessment of Sarah’s autism, autistic functioning, ADHD, C-PTSD, nutrition and fluid intake, electrolyte imbalance, sleep deprivation, substance / nicotine / alcohol burden, coercion, antipsychotic medication, trauma burden, autistic shutdown / catatonia and later severe somatic / neurological injury after the subway incident.
2. The medical urgency: autism, catatonia and rehabilitation
More than six months after the incident, Sarah remains in a severe somatic and neurological condition, characterized as a non-communicative, catatonic or near non-communicative state.
The central issue is not merely whether a visitor ban should remain in force.
The central issue is whether Sarah can still be reached.
Sarah is described as severely injured, non-communicative, catatonic or almost unable to express her own will. In such a situation, time is not neutral.
Time concerns rehabilitation potential, neurological response, communication, orientation, mobilisation, stimulation and the possibility of regaining function.
For an autistic person, familiar voice, rhythm, smell, words, memories, bodily presence and trusted-person safety may be clinically relevant. This does not mean unrestricted contact. It means that the possibility of response to familiar, trusted and individually meaningful stimulation should be independently assessed.
Controlled contact could be tested safely:
with healthcare personnel present
as a time-limited visit
with a defined clinical purpose
with observation before, during and after contact
through gradual testing of voice, familiar words, smell, memories and presence
with neurological or rehabilitation assessment before and after
without implying free or uncontrolled access
According to the published documentation, controlled, clinically supervised contact has not been independently assessed or tested despite its potential rehabilitative relevance.
The point is not to bypass safety.
The point is to test what may still help Sarah while it can still matter.
This case should not primarily be understood as a dispute about visitation.
It should be understood as a time-critical medical, legal and ethical situation.
Sarah is the rights-holder.
Sarah is the patient.
Sarah is the injured person.
Sarah is also a possible victim and central witness in matters concerning how public institutions handled her before, during and after the incident.
A visitor ban that in practice prevents Sarah’s designated next of kin, primary support person and documented representative from acting on her behalf can affect far more than physical access. It can affect whether Sarah’s own documented will, powers of attorney, next-of-kin designation, patient rights, information rights and ability to be heard as victim or witness have any practical effect while she cannot communicate.
That distinction is crucial.
The issue is not merely whether Per Øyvind wants contact.
The issue is whether Sarah’s own previously expressed will is being neutralised in precisely the situation where she had documented who should represent and support her.
4. Who Per Øyvind Notsure Norli Karlsen is in this case
Per Øyvind Notsure Norli Karlsen is the same person as Per Øyvind Karlsen, also known as “proyvind” in the Mandrake / Mandriva Linux and free software community.
He has a long public history in free and open-source software, from early involvement in the Mandrake Linux project through Mandriva Linux development, RPM/package work, distribution building, localization and internationalization, Norwegian language computing / “datanorsk”, and contributions to several free software projects.
From 2011, Per Øyvind assumed project-leader responsibilities within the Mandriva Linux project. He was later officially appointed project leader and steward of the Mandriva Linux project during its final phase, and also held the title Chief System Architect. His main focus areas were project leadership, project organisation and stewardship, system architecture, RPM development and Mandriva’s chosen direction for RPM/package infrastructure, including work connected to his master’s thesis.
This matters for credibility and traceability. The Sarah case is built around reconstruction of timelines, metadata, emails, public records, legal documents, video material, institutional correspondence and inconsistencies between different versions of events. Per Øyvind’s technical background does not give him medical or legal authority, but it does show that the documentation project is maintained by someone with long experience in technical systems, source discipline, localization, distributed collaboration, public archiving, accountable project work and complex system analysis.
In technical contexts, he may be referred to as Per Øyvind Karlsen / proyvind. In legal and formal contexts, the full name is Per Øyvind Notsure Norli Karlsen.
In the Sarah case, the central legal point is still Sarah’s own documented choices.
In this case, Per Øyvind is presented as:
Sarah’s designated next of kin
her partner
her primary support person
her fullmektig / representative
the person present at Jernbanetorget on 24.11.2025 who tried to explain Sarah’s condition to police and emergency personnel
The point is that long-term technical documentation competence, combined with close relationship, established next-of-kin status, powers of attorney and actual presence at the incident, could have helped convey relevant patient knowledge, identify misunderstandings and support Sarah’s rehabilitation.
5. Sarah’s documented will and powers of attorney
Sarah repeatedly documented her choices through a chain of powers of attorney and declarations.
The core legal documentation is the collected redacted power-of-attorney and next-of-kin document:
That document is treated on this website as the primary documentation of Sarah’s powers of attorney, declarations, journal / authority material and legal argument concerning representation, next-of-kin status, access to information, communication, health, NAV, economy, housing, complaints, supervision and future-oriented decision support.
The important point is continuity.
The power-of-attorney chain runs from 25 October 2024 to 23 November 2025. It documents repeated expressions by Sarah that Per Øyvind should assist, represent, support and act for her in dealings with health services, public authorities, legal matters and practical affairs.
The power of attorney dated 5 May 2025 is described as both a representation authorisation and a separate patient-rights declaration concerning next of kin. It identifies Per Øyvind as Sarah’s nearest relative, partner and primary support person.
The later Lavterskel bruker- og beboerforening / LBB powers of attorney dated 21 November 2025 and 23 November 2025 continued and clarified representation, communication, next-of-kin status and future-oriented decision support.
The power of attorney dated 23 November 2025 is especially important. It was signed the day before the subway incident. If Sarah documented the day before the incident whom she wanted as support person and representative, later authorities cannot treat her will as unknown or irrelevant without a serious, documented and reviewable justification.
Crucially, Sarah specifically anticipated scenarios where physical contact or direct communication might become obstructed.
In her power of attorney dated 30 November 2024, she directed that her representative must retain the right to exercise authorizations even if direct communication or contact was limited due to external restrictions.
The same principle was later repeated and clarified in the documentation concerning representation and next-of-kin status.
According to the published legal position, where no concrete, written and reasoned rejection decision has individually set aside a specific part of the representation basis, the power-of-attorney chain, next-of-kin declaration, access / representation basis and Sarah’s expressed choice should be treated as the de facto legal and factual status in the case.
This position is reinforced by the Parliamentary Ombud’s handling of case 2025/3259. The Ombud treated the 5 May 2025 power of attorney as an operative procedural basis for the complaint and did not require its validity to be re-litigated before the complaint could be handled. In the absence of a concrete, written and reasoned rejection decision, the power-of-attorney basis remained uncontested and de facto operative.
This is not because a PDF is magic.
It is because established rights should not be set aside without legal basis, reasoning and reviewability.
It is therefore wrong to write that the powers of attorney “do not apply”, “are invalid” or “are merely disputed” without specifying:
which specific power of attorney or right is said to be rejected
which authority made that decision
what legal basis was used
whether there is a written and reasoned decision
whether Sarah’s expressed will was assessed
whether partial recognition, partial access or partial representation was considered
whether the decision can be appealed or reviewed
Without such documentation, the correct situation description is that the power-of-attorney and representation basis has been presented, documented, used in proceedings and not individually set aside by a reviewable rejection decision.
These documents are compiled and accessible via the site’s primary repository under Dokumentasjon.
6. The Parliamentary Ombud, the power of attorney and the established next-of-kin status
The issue of contact, complaint rights, power of attorney and Sarah’s chosen next of kin did not arise only after the subway incident.
In case 2025/3259, the Norwegian Parliamentary Ombud dealt with a complaint concerning restrictions on Sarah’s contact with the outside world during involuntary psychiatric care. The Ombud’s letter of 18 June 2025 referred to the complaint as having been filed by Per Øyvind with the power of attorney of 5 May 2025, which also designated him as Sarah’s next of kin.
That distinction matters.
The Ombud did not merely mention the power of attorney. The Ombud treated it as a relevant and operative procedural basis for the complaint. Since no concrete, written and reasoned rejection decision had been issued against the power of attorney, its validity was not an abstract question to be re-litigated before the complaint could be handled. In practical legal terms, the power-of-attorney basis remained uncontested and de facto operative unless and until a competent body issued a reasoned rejection decision.
The next-of-kin issue was even more direct.
The 5 May 2025 document did not merely grant a general representation mandate. It also contained Sarah’s separate patient-rights declaration that Per Øyvind was her next of kin, partner and primary support person. By relying on that document and its next-of-kin designation as part of the case basis, the Ombud confirmed and reinforced that Sarah’s designation of Per Øyvind as next of kin was already an established patient-rights status before the Jernbanetorget incident.
Under Norwegian patient-rights law, the patient’s own designation of next of kin is the starting point. Official Norwegian guidance explains that the patient decides who is to be treated as next of kin, and that the next of kin has stronger patient-rights status than ordinary relatives.
The next-of-kin role is therefore not simply an optional appendix to a power of attorney. It is a separate patient-rights position based on Sarah’s expressed choice.
This is why the matter is important.
Before the Jernbanetorget incident, Sarah’s chosen next-of-kin status, complaint rights, power-of-attorney basis and contact restrictions were already rule-of-law issues. After the subway injury, the same unresolved pattern reappeared in a far more serious setting: Sarah could no longer speak normally for herself, while the person she had designated as next of kin, primary support person and representative was practically cut off from information, contact and rights-exercise.
7. Before the incident: autism, coercion, medication and medical context
The incident on 24 November 2025 must not be assessed in isolation.
There had already been serious concerns about Sarah’s health, including HIV treatment vulnerability, nutrition, fluid intake, possible electrolyte imbalance, psychiatric deterioration, trauma burden, ADHD, autism, autistic shutdown / catatonia risk and the possibility that her condition was understood too narrowly through a psychiatric diagnosis.
This concern was not new. In November 2024, a serious concern report had already raised questions of health, HIV treatment, nutrition, fluid balance, possible electrolyte imbalance, psychiatric deterioration, unsafe surroundings and the need for comprehensive medical and psychiatric follow-up. The later published record shows that these concerns were not one-off claims made after the subway incident. They were part of a documented pre-incident chain.
The post “Anmeldelse mot Lovisenberg Diakonale Sykehus og FACT St. Hanshaugen” concerns the report against Lovisenberg Diaconal Hospital and FACT St. Hanshaugen, including allegations about involuntary medication, missing decisions and possible misclassification of Sarah’s condition.
The site’s position is that Sarah’s symptoms over time may have been understood too narrowly as primarily psychiatric, especially through the F20.0 diagnosis. It must be investigated whether somatic, neurological, trauma-related and autistic explanations were sufficiently assessed.
This particularly concerns:
autism and autistic shutdown / catatonia
ADHD-related functioning
trauma burden / C-PTSD
nutrition and fluid intake
possible electrolyte imbalance
HIV treatment and somatic vulnerability
possible side effects of antipsychotic medication
possible acute dystonia or other neurological / somatic condition
whether coercive psychiatric measures substituted for comprehensive medical assessment
8. Involuntary admission and involuntary medication before the subway incident
The coercive psychiatric treatment and medication history is not background noise.
It is one of the central medical and legal questions in the case.
The dedicated page “Tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering” states that Sarah was subjected to involuntary medication after a decision of 12.05.2025. According to the published account, the decision concerned ZypAdhera / olanzapine depot injection and formally expired on 07.07.2025.
The same page states that the involuntary medication nevertheless continued after the original decision period, first with Risperdal Consta / risperidone depot injection, and later, in September 2025, with Abilify Maintena / aripiprazole depot injection shortly before Sarah was discharged from Lovisenberg on 02.10.2025.
This matters for several reasons.
First, it raises a legal question: if a coercive medication decision expired on 07.07.2025, on what legal basis did continued depot medication take place afterward?
Second, it raises a medical question: whether medication effects, medication switches, neurological side effects, acute dystonia, akathisia, cognitive disturbance, autistic vulnerability or somatic stress contributed to Sarah’s deterioration before 24.11.2025.
Third, it raises a diagnostic question: whether the underlying situation was too narrowly understood through a psychiatric F20.0 framework, while autism, ADHD, C-PTSD, autistic shutdown / catatonia, nutrition, fluid balance, electrolyte disturbance and medication-related neurological reactions were not adequately assessed.
The published medication page also refers to visual documentation before the subway incident, including a photograph described as showing symptoms compatible with acute dystonia, and a short video where Sarah says clearly:
“I can’t focus.”
That statement matters because it is time-proximate evidence from Sarah herself.
It is not a retrospective interpretation.
It is Sarah, on the day of the incident, expressing impaired focus shortly before the event at Jernbanetorget.
The question is whether this was understood as a neurological, medication-related, somatic, autistic or trauma-related warning sign.
It must be assessed in relation to:
depot antipsychotic exposure
recent medication history
possible acute dystonia
possible akathisia or severe inner agitation
possible disorientation
possible electrolyte or fluid imbalance
impaired nutrition
autistic shutdown / catatonia risk
trauma burden
failure to recognise autism-informed communication needs
This is why the subway incident cannot be treated as a sudden, isolated event detached from the preceding coercive psychiatric track.
The pre-incident medication history must be independently reviewed.
9. The two active legal tracks
The ongoing litigation is divided into two separate, independent legal tracks that must be analyzed distinctly.
Track 1: The Visitor Ban Appeal (Criminal Procedure Track)
This route addresses the restraining order issued under section 222a of the Criminal Procedure Act.
The appeal challenges the evidentiary basis, procedural fairness, legal reasoning and proportionality of the ban, and is currently before the Supreme Court of Norway under case number 26-085014STR-HRET.
The appeal to the Supreme Court was submitted on 28 April 2026 in Borgarting Court of Appeal case 26-037813SAK-BORG/04, arising from Oslo District Court case 25-211254ENE-TOSL/01.
Borgarting later forwarded the case to the Supreme Court on 19 May 2026.
The visitor-ban appeal raises questions of procedure, evidentiary basis, adversarial process, legal reasoning, proportionality, powers of attorney, next-of-kin status and the right to chosen support and representation.
The central point is that the visitor ban has not only restricted Per Øyvind.
It has also had direct practical consequences for Sarah’s ability to have her own documented interests represented.
Track 2: The Civil Injunction Appeal (Healthcare and Representation Track)
Entirely separate from the criminal track, case number 25-210512TVI-TOSL/08 concerns an appeal to Borgarting Court of Appeal via Oslo District Court.
It asserts that the civil courts are required to provide temporary legal protection (midlertidig forføyning) to preserve Sarah’s documented civil powers of attorney and patient-rights declarations against unilateral rejection by health institutions.
The civil injunction track concerns whether the court should have considered temporary legal protection for Sarah’s documented powers of attorney, next-of-kin designation and lawful representation, particularly in relation to Oslo University Hospital and the practical effects of the visitor ban.
The appeal in this civil matter was sent on 15 May 2026, digitally signed on 19 May 2026, and the appeal fee was later paid.
The point of this track is not simply to challenge the visitor ban through another route.
It concerns independent questions about healthcare law, representation, patient rights, administrative procedure and whether a hospital may disregard documented authorisations without a concrete legal assessment, written basis, reasoning and possibility of review.
The core issue is this:
A visitor ban does not automatically revoke documented powers of attorney.
It does not automatically remove next-of-kin status.
It does not by itself give a healthcare institution the right to disregard lawful representation without concrete assessment, legal basis, reasoning and possibility of review.
The visitor-ban case and the civil injunction case are connected by the same underlying problem: practical obstruction of Sarah’s documented will, representation and rights while she cannot communicate.
But they are legally separate tracks.
That distinction matters.
10. Request submitted on Sarah’s behalf
A request has now been submitted on Sarah’s behalf for the visitor ban to be lifted or, at minimum, limited.
This is not only a request from Per Øyvind for contact.
It is a request made on behalf of Sarah.
That distinction is crucial.
Sarah had already documented that her representative should be able to exercise rights even when physical contact or direct communication was restricted.
The visitor ban has therefore had a practical effect far beyond ordinary “no contact”.
It has been used, in practice, as if it could neutralise Sarah’s earlier documented will, powers of attorney, next-of-kin status and choice of support person.
This is why the request matters.
Crucially, the primary request currently filed with the Supreme Court and elevated to the Director of Public Prosecutions (Riksadvokaten) has been submitted on Sarah’s behalf.
It argues that using a criminal-procedure visitor ban to neutralise a patient’s pre-existing civil representation framework raises fundamental due-process concerns.
11. Medical restriction, visitor ban and actual rights obstruction are not the same
One recurring confusion must be avoided.
A medical visitor restriction is a healthcare decision concerning access, safety, treatment environment and patient care.
A criminal-procedure visitor ban / restraining order is a police or court-imposed measure under criminal procedure regulating physical proximity and direct or indirect contact.
Actual obstruction of powers of attorney, next-of-kin status, information rights, representation and patient-rights exercise is a broader practical and legal issue that may result from either of the above, but is not automatically justified by either.
The documentation on this site argues that these have been collapsed into one practical barrier.
That is legally and medically dangerous.
If healthcare institutions, police or courts treat a visitor ban as if it automatically extinguishes fullmakt, next-of-kin status, access rights, complaint rights, patient-rights representation and Sarah’s right to be heard through her chosen representative, the actual effect may be isolation and silencing of Sarah’s documented will.
This is why the civil injunction track and the Supreme Court visitor-ban track must be seen together, but kept legally distinct.
12. The subway incident on 24 November 2025
The dedicated page “The 24 November incident” collects the main account of the event. The broader chronology is collected in the timeline, while video material is collected under videos.
Several posts address the early public framing and later documentation:
Per Øyvind was present, identified her and tried to explain her condition.
Sarah’s autism, autistic shutdown / catatonia risk and medical background were relevant to how the situation should have been understood at the scene.
The site’s documentation argues that police and emergency services did not sufficiently take this into account.
The site’s documentation argues that Sarah was treated as dead or unreachable before it became clear that she was alive.
The site’s documentation argues that life-saving help was not initiated early enough, with approximately 35 minutes as a central timeline issue.
Media and police framing should not shift attention away from emergency response, time use and possible misclassification by turning the case into a moral story about bystanders filming.
13. The critical timeline question: 35 minutes
One of the most serious points in the case concerns the timeline for life-saving treatment.
The site’s documentation points to the police incident time of 15:28. It distinguishes that time from 15:38, when police notified the media. Document.no later updated its article and referred to video documentation in which signs of life were observed on the stretcher at 16:03.
If the incident time of 15:28 is used, this creates a timeline issue of approximately 35 minutes until observed signs of life at 16:03.
TV 2 quoted police operations leader Kristine Hedly as saying that the person had suffered serious injuries and received life-saving treatment after being brought up from the track.
This raises the question whether life-saving treatment in fact first began after Sarah had been brought up from the track, more than half an hour after the incident.
The questions that must be independently investigated include:
when Sarah was first assessed as alive
when breathing, pulse and consciousness were checked
whether she received life-saving treatment while still in the track area
whether life-saving treatment started only after she was brought up
whether neck injuries affected the ability to provide help in the track area
whether any assumption of death, lifelessness or intentional action affected prioritisation
whether misjudgement of condition, delayed life-saving treatment or insufficient respiratory / circulatory follow-up may have contributed to worsened brain injury, secondary injury or other injury severity
whether Per Øyvind’s observations and attempted explanations were ignored or inadequately recorded
This is not a minor detail.
In severe trauma, minutes matter.
14. Media framing and what disappeared
The early media framing focused heavily on public behaviour: filming, laughter, chaos and moral condemnation.
If such behaviour occurred, it may of course be relevant.
But it cannot become the whole story.
The site’s Press & media page collects the media-related documentation and correction efforts.
The unanswered questions are more serious than the public-filming angle:
What exactly happened to Sarah?
Was the incident correctly understood from the beginning?
When was she first understood to be alive?
When was life-saving treatment actually initiated?
Why were Sarah’s powers of attorney not given real effect?
Why was her chosen support person excluded from information and contact?
Why have major newsrooms not revisited the case after new documentation became available?
How did the “intentional act” framing originate and spread?
Did early media framing help shield emergency-response and institutional handling from scrutiny?
Caution in reporting possible suicide or attempted suicide cannot mean silence about possible system failure, possible misinformation, patient rights and an ongoing life-threatening rights situation.
This case should not be reduced to:
an anonymous subway incident
a generic “life crisis”
a simple psychiatric narrative
a family dispute
a man merely seeking contact
a standard visitor-ban case
a question of public filming
a private conflict without public-interest implications
That kind of reduction is exactly what the documentation on this website challenges.
15. Oslo University Hospital, police and possible case contamination
After the incident, documentation concerning Sarah’s powers of attorney, representation rights and nearest-relative status was sent to Oslo University Hospital.
The first English overview also describes the sequence in which Oslo University Hospital was reported to the police on 9 December 2025, and Oslo University Hospital’s lawyer later the same day sent communication to the police that was later used as part of the basis for the visitor-ban decision.
This sequence is important.
If a hospital that had already been reported to the police later contributed information that was used to establish a risk narrative against Sarah’s chosen representative, the police and courts should have assessed whether the hospital was a neutral source or itself an interested party in a reported matter.
That is why the site raises the question of possible case contamination.
This does not mean every individual acted maliciously.
It means that the sequence, roles, interests, documents and later reliance on those documents must be examined instead of simply assumed neutral.
16. Lovisenberg, FACT and the pre-incident psychiatric track
This track concerns earlier psychiatric handling, involuntary medication, missing or disputed decisions and the possibility that Sarah’s condition was interpreted too narrowly through the feilstilt F20.0 diagnosis.
This matters because the site’s position is that Sarah’s later injury and non-communicative state cannot be properly understood without examining the preceding medical, psychiatric, nutritional, neurological, trauma, autism and medication-related context.
The key questions are not merely whether a formal diagnosis existed or whether a psychiatric ward made a decision.
The key questions are whether the underlying medical and neurodevelopmental reality was properly assessed, whether Sarah’s autism and catatonia risk were understood, whether the medication track was lawful and medically justified, and whether the later Jernbanetorget incident may have been influenced by a preventable, medication-related or somatic deterioration.
17. Police, the Special Unit and reported public-authority handling
The police-related track is documented through several posts, including:
Oslo Police has been reported to the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs in case:
14205080 / 286/26-123
The site’s position is that the visitor ban, police framing, earlier police material, reported hospital handling, media narrative and later procedural handling must be examined together, without collapsing them into one simplified story.
The point is not to assume guilt in advance.
The point is to avoid letting fragmented documents, institutional self-protection or untested narratives decide Sarah’s rights while she cannot speak.
18. The 29 May 2026 police search of the documentation project
Before this dossier could be completed, the case entered a new phase.
On 29 May 2026, police searched Per Øyvind’s home. According to the published account, the background was the creation of sarahslettvoll.org on 1 May 2026 and a report connected to the site’s publications.
This matters because the search did not concern narcotics, weapons, violence or financial crime.
It concerned publication on the internet and a documentation project about Sarah Eilen Slettvoll’s case.
During the search, technical equipment was seized. Surveillance footage from the apartment documented parts of the operation, including the police arrival, inspection of technical equipment, mapping of the publishing setup, examination of a ThinkPad used with a TV as external screen, completion of seizure documentation, packing of seized equipment, discussion of surveillance equipment, and a possible undocumented removal of prescription testosterone medication.
The significance is not merely that police searched a private residence.
The significance is that the search targeted the practical infrastructure of the documentation work itself: computers, storage, publication setup and the technical means by which the case has been reconstructed and made public.
This turns the website’s creation and publication into a new procedural issue.
The question is no longer only whether public institutions mishandled Sarah’s health, rights, representation, rehabilitation and the Jernbanetorget incident.
The question is also whether the state’s response to the publication of that documentation has now become part of the same chain of institutional pressure, obstruction and attempted control of the narrative.
This must be assessed carefully.
A lawful investigation is one thing.
A search and seizure operation directed at the technical infrastructure of a public-interest documentation project concerning alleged failures by police, healthcare institutions and public authorities is something else. It requires strict scrutiny, clear legal basis, proportionality, precise documentation of what was seized, and careful review of whether the measure had a chilling effect on documentation, publication, source protection and public accountability.
The 29 May search therefore belongs in this dossier as a separate event in the institutional timeline.
It also reinforces the need to preserve, mirror and independently archive the documentation.
19. The request to the Director of Public Prosecutions
A request has been made for an overarching prosecutorial assessment of the visitor ban in light of:
the active Supreme Court track
the separate civil injunction appeal
Sarah’s documented authorisations
the fact that both hospital and police handling have been reported
the risk that the visitor ban now functions as a practical barrier to Sarah’s own rights
the later 29 May 2026 search and seizure directed at the documentation project itself
This is not procedural theatre.
It is an attempt to prevent the case from being passed back and forth between institutions while Sarah’s rights remain practically inaccessible.
The police have referred to the courts.
The Director of Public Prosecutions has previously referred to the fact that the case was treated by the courts and that the police manage the visitor ban.
But the matter is now before the Supreme Court.
That changes the practical and legal context.
The later police search also changes the public-interest context. When documentation about public institutions becomes the basis for police search and seizure against the person maintaining that documentation, the need for independent review becomes stronger, not weaker.
20. Why this matters beyond Norway
This case concerns Norway, but the underlying questions are international.
What happens when a severely injured autistic woman can no longer communicate, but had already documented who should speak, assist and act on her behalf?
Can institutions treat those documents as practically irrelevant without a concrete and reviewable legal assessment?
Can a visitor ban, presented as protection, be allowed to neutralise the injured person’s own prior will?
Can autism be ignored because the healthcare system failed to formally register or accommodate it?
Can autistic shutdown or catatonia be misread as psychosis, lack of cooperation, dangerousness or irrelevance?
Can coercive psychiatric treatment and depot antipsychotic medication be treated as background, rather than as part of the causal and legal chain that must be reviewed after a catastrophic injury?
Can a hospital and police system rely on each other’s narratives when both are themselves subject to reported concerns in the same chain of events?
Can a case be fragmented into separate procedural boxes until nobody is forced to assess the whole picture?
And what happens when the documentation platform itself becomes the subject of a police search and seizure after publication?
Can a state investigate publication-related allegations in a way that does not chill documentation, source preservation, whistleblowing, public scrutiny and the ability to challenge official narratives?
These questions are not local.
They concern patient rights, disability rights, due process, rule of law, emergency response, medical coercion, media responsibility, publication freedom, source protection and institutional accountability.
21. If you know something
This case is not only directed at the general public.
It is also directed at people who may know something but hesitate to speak.
That may include:
emergency service personnel
healthcare workers
ambulance personnel
police
security staff
public transport employees
witnesses
bystanders
journalists
photographers
editors
desk staff
hospital staff
rehabilitation staff
people who saw video, metadata, internal messages, notes or timelines
people who know something about Sarah’s involuntary admission, medication history, depot medication, side effects, possible acute dystonia, discharge or pre-incident condition
people who know something about the handling of the 12.05.2025 coercive-treatment decisions or what happened after the decision period expired
people with knowledge of the 29 May 2026 search, seizure, warrant basis, technical-equipment handling or publication-related investigation
people who know someone who was involved
people who tried to raise concerns but were not heard
people who were personally involved and later became unsure whether the handling was right
You do not need to have the whole case.
One precise fact may matter:
one time stamp
one observation
one internal concern
one correction
one missing record
one medication note
one depot-injection date
one side-effect observation
one person who saw signs of life
one person who knows how the “intentional act” framing originated
one person who knows when life-saving help actually started
one person who knows whether Sarah’s autism, shutdown/catatonia risk or medical background was communicated, ignored or not recorded
one person who knows the legal basis, scope or internal reasoning for the 29 May 2026 search and seizure
one person who knows how seized technical equipment was selected, handled, copied, logged or returned
Do not assume that “someone else probably knows this”.
In serious cases, that assumption is often exactly how crucial information disappears.
If you know something, start safely, legally and precisely.
Write down your own timeline.
Separate what you saw from what you heard and what you only assume.
Use appropriate lawful channels: internal reporting, supervision authorities, legal counsel, union representative, whistleblowing channel, protected journalistic source channel or another safe and responsible route.
Do not publish confidential patient information publicly.
But do not assume silence is neutral.
The site’s Contact and support page explains how people can help spread the case, contact press or support the work for independent investigation and rehabilitation assessment.
22. What is being asked now
The immediate requests are concrete and reviewable:
Independent medical and rehabilitation assessment of whether controlled contact with Sarah’s chosen support person may help response, communication, orientation or rehabilitation.
Autism-informed assessment of Sarah’s communication, shutdown/catatonia risk, sensory vulnerability, trauma burden and need for a trusted support person.
Controlled, clinically supervised contact testing, if medically appropriate, with healthcare personnel present and clear safeguards.
Real legal assessment of Sarah’s powers of attorney, including whether they still give Per Øyvind authority to act on her behalf while communication is restricted.
Recognition that Sarah is the rights-holder, not merely an object of protection.
Review of whether the visitor ban has become disproportionate, particularly if it prevents Sarah’s own documented will from being represented.
Independent review of the hospital and police handling, including possible case contamination and the sequence of reports, communications and later visitor-ban grounds.
Independent review of the coercive psychiatric and medication track, including the 12.05.2025 decisions, the alleged continuation of depot medication after expiry of the original decision period, the later change to Abilify Maintena / aripiprazole depot, possible side effects, possible acute dystonia and whether autism, catatonia risk and somatic causes were adequately assessed.
A joined-up assessment of the full chain of events, rather than treating each fragment as if it existed in isolation.
Review of the 29 May 2026 police search and seizure, including the legal basis, proportionality, scope, handling of technical equipment, possible chilling effect on publication and documentation, and whether the search forms part of a broader pattern of institutional pressure around the Sarah documentation project.
County Governor / Statsforvalteren 2024/43466: main case concerning Sarah, health concerns, coercion, housing, powers of attorney, next of kin and systemic failure.
Statsforvalteren 2025/22677: avvisning / handling of complaint concerning involuntary medication at Lovisenberg.
Sivilombudet 2025/3259: restricted connection with the outside world during involuntary psychiatric care.
Supreme Court 26-085014STR-HRET: visitor-ban case concerning Sarah Eilen Slettvoll, forwarded to the Supreme Court Appeals Committee.
Borgarting Court of Appeal 26-037813SAK-BORG/04: visitor-ban appeal track before the Supreme Court.
Oslo District Court 25-211254ENE-TOSL/01: original District Court case concerning the visitor ban.
Oslo Police District 17044421 / 97136/25-201: police visitor-ban case.
Oslo District Court / Borgarting 25-210512TVI-TOSL/08: civil injunction track concerning temporary protection of powers of attorney, next-of-kin status and lawful representation.
Report against OUS 17105609 / 14770/26-201: report concerning hospital handling in Sarah’s case.
Special Unit 14205080 / 286/26-123: report concerning Oslo Police.
UKOM / Norwegian Board of Health Supervision: Veg45x.
29 May 2026 search: police search and seizure connected to the creation and publication of sarahslettvoll.org, documented in the site’s post on the search and surveillance footage.
24. Main documentation and entry points
For readers who want to verify the documentation directly, begin here:
Sarah Eilen Slettvoll: hun må nås før det er for sent
Sarah Eilen Slettvoll ble alvorlig skadet etter T-banehendelsen på Jernbanetorget 24. november 2025. Over fem måneder senere er hun fortsatt i en alvorlig, ikke-kommuniserende tilstand. Spørsmålet nå er om kontrollert kontakt med hennes valgte støtteperson kan bidra til respons, kommunikasjon eller rehabilitering.
Status per mai 2026
Person: Sarah Eilen Slettvoll, født 09.02.1995.
Hendelse: Påkjørt av T-banen på Jernbanetorget i Oslo 24.11.2025.
Nåværende situasjon: Alvorlig skadet, ikke-kommuniserende / katatonisk eller tilnærmet uten evne til å uttrykke egen vilje.
Tidsmoment: Over fem måneder har gått siden hendelsen. Mulig rehabiliteringsvindu kan være i ferd med å svinne hen.
Dokumentert rolle: Sarah har signert flere fullmakter til Per Øyvind Notsure Norli Karlsen fra 25.10.2024 til 23.11.2025.
Akutt spørsmål: Om kontrollert kontakt med valgt støtteperson kan bidra til respons, kommunikasjon eller rehabilitering.
Dokumentert i saken
T-banehendelsen 24.11.2025 er omtalt i flere medier, blant annet Aftenposten, NRK, TV 2, VG, Dagbladet, Vårt Oslo, Nettavisen/Avisa Oslo og Document.no.
Flere signerte fullmakter foreligger fra perioden 25.10.2024 til 23.11.2025.
Sivilombudet behandlet i 2025 spørsmål knyttet til klage over innskrenket forbindelse med omverdenen under tvungent psykisk helsevern.
Besøksforbudet er behandlet i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.
Det foreligger registrerte anmeldelser og saksnumre knyttet til sykehus, politi og Spesialenheten.
Det foreligger videodokumentasjon fra hendelsen og etterfølgende håndtering på Jernbanetorget.
Det foreligger bilde og videoklipp fra 24.11.2025, få timer før hendelsen, hvor Sarah blant annet sier: «Jeg klarer ikke å fokusere».
Det foreligger et sentralt tidslinjespørsmål ved at sykehuset ble anmeldt 09.12.2025 kl. 03:18, mens OUS senere samme dag kl. 15:10 sendte henvendelse til politiet som senere ble brukt som grunnlag i besøksforbudssaken.
Akutt spørsmål
Hvorfor er det ikke umiddelbart forsøkt, eller i det minste uavhengig vurdert, om kontrollert kontakt med Sarahs valgte støtteperson kan bidra til respons, kommunikasjon eller rehabilitering?
Denne siden er opprettet for å samle dokumentasjon, tidslinje og sentrale spørsmål i saken. Formålet er ikke å erstatte uavhengig gransking, men å gjøre dokumentasjonen tilgjengelig slik at presse, jurister, helsepersonell, tilsynsmyndigheter og offentligheten kan ettergå saken.
Saken må ikke først og fremst forstås som en konflikt om besøk. Den må forstås som en tidskritisk medisinsk, rettslig og etisk situasjon.
Sarah er alvorlig skadet etter hendelsen 24. november 2025. Hun beskrives som ikke-kommuniserende / katatonisk eller tilnærmet uten evne til å uttrykke egen vilje. Hun er samtidig avskåret fra kontakt med en person hun gjentatte ganger ga fullmakter til før ulykken.
Det foreligger derfor et konkret og tidskritisk spørsmål om hvorvidt kontrollert kontakt med kjent trygghetsperson kan være relevant som rehabiliteringsmessig og kommunikativ stimulering.
Denne tidslinjen gir en overordnet inngang. Full dokumentasjon og kilder følger nederst.
25.10.2024–23.11.2025: Sarah signerer gjentatte fullmakter som dokumenterer ønsket om bistand, representasjon og støtte.
05.11.2024: Akutt bekymringsmelding sendes til Statsforvalteren om Sarahs helse, HIV-behandling, ernæring, mulig elektrolyttubalanse og behov for helhetlig utredning.
12.05.2025: Lovisenberg fatter vedtak om innskrenket forbindelse med omverdenen og tvungen behandling med legemidler.
18.06.2025: Sivilombudet ber Kontrollkommisjonen behandle klage over kontaktavskjæring.
07.07.2025: Tidsavgrensning for tvangsmedisineringsvedtaket utløper etter sakens dokumentasjon. Det må granskes om medikamentell påvirkning eller behandlingsregime fortsatte etter dette.
23.11.2025: Sarah signerer ny fullmakt dagen før T-banehendelsen.
24.11.2025 ca. kl. 12:08: Bilde og kort video tas av Sarah. I videoen sier hun: «Jeg klarer ikke å fokusere».
24.11.2025 kl. 15:28: Politiets hendelsestidspunkt for T-banehendelsen på Jernbanetorget.
24.11.2025 etter kl. 16: Sarah blir hentet opp fra sporet.
24.11.2025 kl. 16:03: Document.no viser senere til videodokumentasjon hvor det observeres livstegn på båren.
27.11.2025: Det sendes dokumentasjon til OUS om fullmakter, representasjon og nærmeste pårørende-status.
05.12.2025: OUS opplyser at sykehuset forholder seg til verge og registrerte pårørende i journalsystemet.
09.12.2025 kl. 03:18: Sykehuset anmeldes for forhold knyttet til grov tjenestefeil og ulovlig hindring av fullmakt i kritisk pasientsituasjon.
09.12.2025 kl. 15:10: OUS’ advokat sender e-post/brev til politiet. Henvendelsen brukes senere som del av grunnlaget for politiets sak 23.12.2025, men synes i bevisoversikten å være feilaktig datert 23.12.2025.
23.12.2025: Politiet oppretter sak/anmeldelse mot meg og ilegger besøksforbud frem til 23.12.2026, hvor OUS’ henvendelse inngår som del av premissgrunnlaget.
28.01.2026: Oslo tingrett opprettholder besøksforbudet.
30.03.2026: Borgarting lagmannsrett forkaster anken og opprettholder besøksforbudet.
Nåværende situasjon og rehabiliteringsvindu
T-banehendelsen skjedde 24. november 2025. Per mai 2026 har det gått over fem måneder.
Ved alvorlig hjerneskade er tid ikke bare kalender. Tid handler om rehabiliteringsmulighet, stimulering, respons, nevrologisk plastisitet, mobilisering og kommunikasjon. Jo lenger en pasient blir liggende uten målrettet og individuelt tilpasset stimulering, desto større er risikoen for at mulige funksjoner ikke gjenvinnes.
Sarah beskrives som katatonisk, ikke-kommuniserende eller tilnærmet uten evne til å uttrykke egen vilje. Hun kan derfor ikke selv forklare hva hun ønsker, hvem hun vil ha nær seg, hva hun husker, hva hun reagerer på, eller hvilken støtte som kan hjelpe henne.
I en slik situasjon er det ikke tilstrekkelig å vise til ro, skjerming eller formelle sperrer. Spørsmålet må være hva som faktisk kan hjelpe pasienten.
Sarah hadde før ulykken en langvarig relasjon til meg, Per Øyvind Notsure Norli Karlsen. Hun ga meg gjentatte fullmakter over tid, inkludert fullmakter datert 21. november og 23. november 2025, altså få dager og én dag før ulykken.
Det er derfor ikke bare personlig relevant at hun får høre en kjent stemme, merke et kjent nærvær, kjenne igjen lukt, ord, rytme, minner eller trygghet. Det kan være medisinsk og rehabiliteringsmessig relevant.
Det er ikke mulig å garantere at slik kontakt vil gi respons. Men nettopp fordi muligheten ikke kan utelukkes, må den vurderes forsvarlig.
Hva som bør skje umiddelbart
Det bør snarest gjennomføres en uavhengig medisinsk og rehabiliteringsfaglig vurdering av om Sarah kan ha nytte av kontrollert kontakt med sin valgte støtteperson.
Dette kan gjennomføres forsvarlig:
med helsepersonell til stede
med tidsavgrenset besøk
med tydelig formål: observasjon av respons
med nevrologisk eller rehabiliteringsfaglig vurdering før og etter
med gradvis utprøving av stemme, lukt, kjente ord, minner og nærvær
med lyd- eller videoopptak dersom det anses nødvendig
uten at dette innebærer fri eller ukontrollert kontakt
Poenget er ikke å omgå sikkerhet. Poenget er å prøve det som kan være medisinsk relevant, mens det fortsatt kan ha betydning.
Dersom Sarah fortsatt kan nås, må hun nås nå.
Fullmaktene og Sarahs dokumenterte vilje
Et avgjørende forhold i saken er at min rolle som støtteperson, fullmektig og nærmeste pårørende ikke bygger på etterpåkonstruerte påstander. Den bygger på gjentatte fullmakter signert av Sarah over tid.
Disse fullmaktene viser kontinuitet. Dette var ikke én enkelt erklæring i et uklart øyeblikk. Det foreligger dokumenterte fullmakter fra oktober 2024 til november 2025.
Fullmakten av 23. november 2025 er særlig viktig. Den ble signert dagen før hendelsen på Jernbanetorget. Dersom Sarah dagen før ulykken dokumenterte hvem hun ønsket som støtteperson og representant, kan senere instanser ikke behandle hennes vilje som ukjent eller uten betydning uten en tung og dokumentert begrunnelse.
Dette er kjernen i rettighetsspørsmålet: Sarahs sist dokumenterte vilje før hun ble alvorlig skadet må tas på alvor.
Sivilombudet og tidligere kontaktavskjæring
Spørsmålet om kontakt, fullmakt og klageadgang oppstod ikke først etter T-banehendelsen.
Sivilombudet behandlet allerede i juni 2025 en sak om klage over vedtak om innskrenket forbindelse med omverdenen under tvungent psykisk helsevern.
Sivilombudet ba Kontrollkommisjonen for Lovisenberg om å behandle klagen over vedtaket av 12. mai 2025, enten ved realitetsbehandling eller ved begrunnet avvisning. Dersom Kontrollkommisjonen mente at klagerett ikke forelå, måtte dette formaliseres.
Dette viser at kontaktavskjæring, klageadgang og representasjon allerede før ulykken var et rettssikkerhetsspørsmål. Når det samme mønsteret senere gjentar seg etter en livstruende skade, blir alvoret betydelig større.
T-banehendelsen 24. november 2025
Den 24. november 2025 ble Sarah påkjørt av T-banen på Jernbanetorget.
Politiets hendelsestidspunkt var kl. 15:28. Kl. 15:38 var tidspunktet politiet meldte hendelsen til media, ikke selve starttidspunktet for hendelsen. Dette skillet er avgjørende.
Flere medier omtalte hendelsen samme dag, men i hovedsak uten å navngi Sarah. Dekningen beskrev blant annet stans i T-banetrafikken, alvorlig skade og publikums filming.
Et av de mest alvorlige punktene i saken gjelder tidslinjen for livreddende hjelp.
Politiets hendelsestidspunkt var kl. 15:28. Dette må skilles fra tidspunktet kl. 15:38, som var tidspunktet politiet meldte hendelsen til media. Document.no har senere oppdatert sin artikkel og vist til videodokumentasjon hvor det ifølge artikkelen observeres livstegn på båren kl. 16:03.
Dersom politiets hendelsestidspunkt kl. 15:28 legges til grunn, innebærer dette et tidsrom på 35 minutter frem til observerte livstegn kl. 16:03.
TV 2 gjengir i sin direktesak en opplysning fra operasjonsleder Kristine Hedly om at personen hadde pådratt seg alvorlige skader, og «fikk livreddende behandling etter at vedkommende ble hentet opp fra sporet».
«Operasjonsleder Kristine Hedly opplyser til TV 2 at personen skal ha pådratt seg alvorlige skader, og fikk livreddende behandling etter at vedkommende ble hentet opp fra sporet. Personen er kjørt til sykehus med ambulanse, med uklar skadegrad.»
Dette er en alvorlig opplysning. Når TV 2 gjengir politiets operasjonsleder på at livreddende behandling ble gitt etter at personen ble hentet opp fra sporet, må dette sammenholdes med at Sarah etter tilgjengelig videodokumentasjon først ble hentet opp etter kl. 16, og at Document.no viser til observerte livstegn kl. 16:03.
Dette reiser spørsmålet om livreddende hjelp faktisk først ble igangsatt etter at Sarah ble hentet opp fra sporet, altså mer enn en halvtime etter påkjørselen kl. 15:28.
Ble Sarah liggende i sporet i over en halvtime etter påkjørselen, med alvorlige nakkeskader og dårlig respirasjon, uten at livreddende hjelp faktisk ble igangsatt før hun ble hentet opp?
Dette spørsmålet er avgjørende fordi Sarah etter hendelsen ble beskrevet med tre brudd i nakken, en mindre hjerneblødning, MR-verifisert hjerneskade, leverskade og kritisk somatisk tilstand. Selv en mindre hjerneblødning er relevant i denne sammenhengen, fordi tidslinjen for respirasjon, oksygenering, immobilisering, sirkulasjon og faktisk livreddende behandling kan ha betydning for samlet skadeomfang, sekundærskade, prognose og senere rehabiliteringsmuligheter.
Dersom Sarah i denne perioden ble feilvurdert som livløs, død, uten realistisk overlevelsesmulighet eller lavere prioritert enn situasjonen faktisk tilsa, må det granskes om denne feilvurderingen kan ha bidratt til forverret skadeomfang eller redusert rehabiliteringspotensial.
Det må derfor granskes:
når Sarah første gang ble vurdert som levende
når respirasjon, puls og bevissthetsnivå faktisk ble kontrollert
om hun ble gitt livreddende hjelp mens hun fortsatt lå i sporet
om livreddende hjelp først startet etter at hun ble hentet opp
om nakkeskadene påvirket muligheten til å gi hjelp i sporet
om eventuell antakelse om død, livløshet eller villet handling påvirket prioriteringen
om feilvurdering av tilstand, forsinket livreddende behandling eller utilstrekkelig respirasjons-/sirkulasjonsoppfølging kan ha bidratt til forverret hjerneskade, sekundærskade eller annet skadeomfang
Dette må også vurderes opp mot min rolle som nærmeste pårørende, fullmektig, støtteperson og vitne til hendelsesforløpet. Dersom jeg både var til stede, hadde relevant observasjon av hendelsen og hadde dokumentert rolle som Sarahs valgte støtteperson, blir senere utestengelse fra henne og fra informasjon om hennes tilstand desto mer alvorlig.
Spørsmålet er ikke bare om nødetatene gjorde sitt beste i en vanskelig situasjon. Spørsmålet er om de første kritiske minuttene bygget på riktig faktisk forståelse av Sarahs tilstand, og om senere politi-, sykehus- og domstolsbehandling har skjermet denne tidslinjen fra reell kontroll.
Videodokumentasjon fra 24. november 2025
Videoene er publisert fordi de belyser tidslinje, hendelsesforløp, publikumsoppførsel og spørsmålet om livstegn.
Video 1: Tidlig fase utenfor Jernbanetorget stasjon, ca. kl. 15:30–15:33
Video 1: Tidlig fase utenfor Jernbanetorget stasjon, ca. kl. 15:30–15:33.
Video 2: Opptak fra innsiden av perrongen, like etter hendelsen
Video 2: Filmet personlig fra innsiden av perrongen. Lenken starter ved relevant tidspunkt.
Video 3: Opptak fra utsiden, like før båren kommer opp, ca. kl. 16:10–16:20
Video 3: Filmet fra utsiden, like før båren kommer opp, ca. kl. 16:10–16:20.
Videoene må vurderes som dokumentasjon, ikke som sensasjonsmateriale. De er relevante fordi de kan belyse om politiets opprinnelige forståelse av hendelsen var korrekt, om øyenvitner beskrev fall fremfor hopp, og om tidslinjen for livstegn og medisinsk håndtering er riktig fremstilt.
Lovisenberg, tvangsmedisinering og mulig akutt dystoni
Allerede i november 2024 ble det sendt bekymringsmelding til Statsforvalteren om Sarahs helsetilstand. Bekymringen gjaldt blant annet HIV, mulig svikt i medisinsk oppfølging, ernæring, væskeinntak, mulig elektrolyttubalanse, psykisk forverring og behov for helhetlig medisinsk og psykiatrisk utredning.
Kjernen i denne delen av saken er at Sarahs symptomer over tid kan ha blitt forstått for snevert som primært psykiatriske, særlig knyttet til diagnosen paranoid schizofreni. Det må granskes om somatiske, nevrologiske, traumatiske og nevrodivergente forklaringer ble tilstrekkelig vurdert.
Dette gjelder særlig:
ernæring og væskeinntak
mulig elektrolyttubalanse
HIV-behandling og somatisk sårbarhet
ADHD-problematikk
mulig autisme / Asperger-profil
traumebelastning / C-PTSD
mulige bivirkninger av antipsykotisk behandling
Tvangsmedisineringen fra 12. mai 2025
Den 12. mai 2025 fattet Lovisenberg Diakonale Sykehus vedtak om tvungen behandling med legemidler etter psykisk helsevernloven §§ 4-4 og 4-4 a.
Klagen på tvangsmedisineringen ble ikke realitetsbehandlet av Statsforvalteren. Den ble avvist under henvisning til at jeg ikke hadde klagerett, blant annet fordi Lovisenberg hadde opplyst at jeg ikke var registrert som nærmeste pårørende, og fordi fullmakten av 5. mai 2025 ikke ble lagt til grunn.
Dermed ble et sentralt spørsmål aldri reelt prøvd:
Var tvangsmedisineringen medisinsk forsvarlig, rettslig gyldig og riktig vurdert opp mot Sarahs faktiske helsetilstand?
Dette er særlig alvorlig fordi det allerede forelå varsler om somatiske og nevrologisk relevante forhold. Dersom slike forhold ikke ble tilstrekkelig vurdert, kan antipsykotisk tvangsbehandling ha blitt brukt som erstatning for den helhetlige utredningen Sarah trengte.
Vedtaket hadde etter sakens dokumentasjon tidsavgrensning frem til 7. juli 2025. Det må derfor granskes om medisinering, depotvirkninger eller behandlingsregime fortsatte å påvirke Sarah etter dette, og om det i så fall forelå tilstrekkelig rettslig og medisinsk grunnlag.
Bilde og video fra ulykkesdagen: mulig akutt dystoni og uttalt fokusvansker
Et bilde og et kort videoklipp tatt 24. november 2025, få timer før T-banehendelsen, viser etter min vurdering symptomer som må vurderes opp mot mulig akutt dystoni, medikamentpåvirkning, nevrologisk/somatisk tilstand og manglende helhetlig medisinsk oppfølging.
Bilde tatt 24. november 2025, få timer før T-banehendelsen. Etter min vurdering viser bildet symptomer som bør vurderes opp mot mulig akutt dystoni og medisinsk/nevrologisk påvirkning.
Videoklipp tatt samme dag og i samme tidsrom. I klippet sier Sarah tydelig: «Jeg klarer ikke å fokusere».
Videoen er særlig relevant fordi Sarah selv, få timer før T-banehendelsen, uttrykker at hun ikke klarer å fokusere. Dette er en konkret og tidsnær observasjon av funksjonssvikt, ikke bare en etterfølgende tolkning.
Uttalt fokusvansker på dette tidspunktet må vurderes i sammenheng med hennes samlede helsesituasjon, tidligere tvangsmedisinering, mulig medikamentpåvirkning, mulig akutt dystoni, ernærings-/væskeproblematikk, mulig elektrolyttubalanse, nevrologisk/somatisk sårbarhet og den senere hendelsen samme dag.
Poenget er ikke å stille endelig diagnose på bakgrunn av ett bilde eller et tre sekunder langt videoklipp. Poenget er at materialet viser konkrete, tidsnære tegn som burde utløst medisinsk vurdering. Når Sarah selv sier at hun ikke klarer å fokusere, få timer før hun senere blir påkjørt av T-banen, er dette åpenbart relevant for vurderingen av funksjon, orienteringsevne, akutt helsetilstand og mulig medvirkende årsaker til hendelsen.
Spørsmålet må derfor være:
Bidro tvangsmedisinering, mulig medikamentbivirkning, akutt dystoni, somatisk svikt, manglende utredning eller avskjæring av støtteperson til funksjonssvikt, fortvilelse, desorientering eller medisinsk forverring før ulykken?
OUS, politiet og besøksforbudet
Etter ulykken ble det sendt dokumentasjon til Oslo universitetssykehus om fullmakter, representasjonsrett og nærmeste pårørende-status.
OUS opplyste senere at sykehuset forholdt seg til Statsforvalteren, oppnevnt verge og personer registrert som pårørende i OUS’ journalsystem. Dette innebar at Sarahs egne fullmakter og sist dokumenterte vilje ikke fikk den praktiske virkningen de etter mitt syn burde hatt.
Den 9. desember 2025 kl. 03:18 ble sykehuset anmeldt for forhold som etter mitt syn gjelder grov tjenestefeil og ulovlig hindring av fullmakt i en kritisk pasientsituasjon.
Saksnummer for anmeldelse av sykehuset: 17105609 / 14770/26-201
Anmeldelsestidspunkt: 09.12.2025 kl. 03:18
Straffesak opprettet: 03.03.2026
Senere samme dag, 9. desember 2025 kl. 15:10, sendte OUS’ advokat e-post/brev til politiet. Denne henvendelsen fra OUS ble senere brukt som del av grunnlaget for politiets sak 23. desember 2025, herunder anmeldelsen av meg og besøksforbudet overfor Sarah.
Dette er tidsmessig svært viktig: OUS’ henvendelse til politiet kom etter at sykehuset allerede var anmeldt samme natt. Dersom OUS’ brev til politiet senere ble brukt som premiss for besøksforbudet, må det granskes om politiet og retten vurderte at sykehuset ikke var en nøytral informasjonskilde, men selv var part i et anmeldt forhold.
Et ytterligere alvorlig punkt er at OUS’ henvendelse i politiets bevisoversikt synes å være feilaktig datert til 23.12.2025, til tross for at den etter dokumentasjonen er fra 09.12.2025 kl. 15:10.
Dette reiser spørsmål om bevisføringen og tidslinjen i besøksforbudssaken. Dersom et dokument fra OUS faktisk ble sendt 09.12.2025 kl. 15:10, men i bevisoversikten fremstår som om det var fra 23.12.2025, kan dette skjule at OUS’ politihenvendelse kom samme dag som sykehuset først var anmeldt.
Dette er relevant fordi tidsrekkefølgen kan endre forståelsen av hele premissgrunnlaget:
først ble sykehuset anmeldt 09.12.2025 kl. 03:18
deretter sendte OUS henvendelse til politiet 09.12.2025 kl. 15:10
senere ble politiets anmeldelse og besøksforbud 23.12.2025 begrunnet med blant annet OUS’ henvendelse
i bevisoversikten synes OUS-henvendelsen å være feilaktig datert 23.12.2025
Dette reiser et alvorlig spørsmål om saksforurensning: om sykehuset, etter selv å ha blitt anmeldt, bidro til et risikonarrativ overfor politiet som senere ble brukt som grunnlag for besøksforbud og ytterligere utestengelse fra Sarah.
Besøksforbudet
Politiet besluttet 23. desember 2025 besøksforbud mot meg overfor Sarah, med varighet frem til 23. desember 2026.
Et sentralt problem er at lagmannsretten, etter mitt syn, la til grunn et bilde hvor min rolle som støtteperson og representant ikke ble anerkjent, til tross for fullmaktene og den dokumenterte historikken.
Besøksforbudet er derfor ikke bare et forbud rettet mot meg. Det rammer også Sarahs mulighet til kontakt med en person hun selv hadde valgt, i en situasjon hvor hun ikke kan tale for seg selv.
Mediedekningen og VVP § 4.9
Etter hendelsen ble mediedekningen raskt dreid mot publikums filming, latter, kaos og moral. Dette er i seg selv forståelig dersom slik oppførsel faktisk forekom. Problemet er at denne vinklingen kan ha skjøvet viktigere spørsmål i bakgrunnen:
Hva skjedde faktisk med Sarah?
Var hendelsen et fall, et hopp eller noe annet?
Når ble hun forstått som levende?
Når ble livreddende hjelp faktisk igangsatt?
Ble politiets første narrativ stående ukorrigert?
Hvorfor har større redaksjoner ikke oppdatert dekningen etter nye opplysninger?
NRK publiserte allerede kl. 15:42 en sak hvor politiet ba publikum skjerpe seg. Dette var bare 14 minutter etter politiets registrerte hendelsestidspunkt kl. 15:28, og før tidspunktet Document.no senere viser til som første observerte livstegn på båren kl. 16:03.
Aftenposten publiserte senere saken om at personer skal ha filmet og ledd da redningsmannskap tok ut en hardt skadet pasient. I tittelen omtales personen som “en person i sitt livs krise”.
Problemet er ikke at mediene skulle ignorert publikumsoppførsel. Problemet er at denne vinklingen kan ha blitt hovedfortellingen, mens spørsmål om hendelsesforløp, livstegn, medisinsk håndtering, fullmakter og pågående rettighetssvikt forsvant.
VVP § 4.9
Vær Varsom-plakaten § 4.9 gjelder omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Bestemmelsen krever nøkternhet, hensyn og aktsomhet.
Dette er viktige hensyn. Men § 4.9 kan ikke brukes til å hindre nødvendig korrigering, dokumentasjon eller undersøkende journalistikk om mulig systemsvikt, mulig feilinformasjon og en pågående livstruende rettighetssituasjon.
Norsk Redaktørforenings veileder presiserer at selvmord er et alvorlig samfunnsproblem som mediene både bør og kan dekke, og at varsomhet må veies mot offentlig interesse.
Document.no er, så langt jeg kjenner til, den eneste redaksjonen som har oppdatert sin opprinnelige artikkel etter nye opplysninger om øyenvitner, fall/hopp-spørsmålet og livstegn kl. 16:03.
Saken består ikke bare av offentlige innlegg og påstander. Den omfatter også konkrete rettslige prosesser, anmeldelser og registrerte saksnumre.
Midlertidig forføyning
Det ble begjært midlertidig forføyning for å stanse den pågående rettighetssvikten etter ulykken, særlig knyttet til besøksforbud og OUS’ tilsidesettelse av fullmakter.
Anmeldelsen gjelder etter mitt syn alvorlige forhold knyttet til behandling og oppfølging før T-banehendelsen, herunder tvungent psykisk helsevern, tvangsmedisinering, manglende helhetlig vurdering og avskjæring av valgt støtteperson.
Politiets sak etter T-banehendelsen
Saksnummer: 17014112
Forhold: Dødsfall / forsøk på selvdrap
Opprettet: 24.11.2025
Dette saksnummeret er viktig fordi det gjelder politiets opprinnelige kategorisering og håndtering av hendelsen.
Anmeldelse av politiet til Spesialenheten
Politiet er anmeldt til Spesialenheten for politisaker.
Det foreligger også dokumentasjon knyttet til opphevet besøksforbud og henleggelser i tidligere sak. Dette er relevant fordi tidligere mistanke, besøksforbud eller henlagte forhold kan ha blitt brukt som premisser i senere vurderinger.
Saken må granskes samlet. Det er utilstrekkelig å behandle dette som isolerte enkeltsaker: én psykiatrisak, én T-banehendelse, én besøksforbudssak, én mediesak og én pårørenderettslig konflikt.
Følgende spørsmål må undersøkes:
Om Sarahs somatiske tilstand, herunder ernæring, væske, elektrolytter og HIV-oppfølging, ble forsvarlig vurdert før psykiatriske konklusjoner ble lagt til grunn.
Om diagnosen paranoid schizofreni ble brukt for snevert, uten reell vurdering av autisme/ADHD, traumer og somatiske differensialdiagnoser.
Om tvangsmedisineringen fra 12. mai 2025 var medisinsk forsvarlig og rettslig gyldig.
Om medisinering, depotvirkninger eller behandlingsregime fortsatte etter 7. juli 2025 uten tilstrekkelig grunnlag.
Om bilde og videoklipp fra 24. november 2025, hvor Sarah viser mulig akutt dystoni og selv sier «Jeg klarer ikke å fokusere», burde utløst akutt medisinsk vurdering før T-banehendelsen samme dag.
Om tvangsmedisinering, isolasjon og kontaktavskjæring kan ha bidratt til funksjonssvikt, fortvilelse eller desorientering før ulykken.
Hvorfor fullmaktene, særlig fullmakten av 23. november 2025, ikke ble tillagt avgjørende vekt etter ulykken.
Om OUS hadde tilstrekkelig grunnlag for å avvise fullmakter og nærmeste pårørende-status.
Om OUS’ henvendelse til politiet 09.12.2025 kl. 15:10 bidro til å etablere et uriktig eller ufullstendig risikonarrativ etter at sykehuset allerede var anmeldt samme dag kl. 03:18.
Hvorfor OUS’ henvendelse fra 09.12.2025 kl. 15:10 i politiets bevisoversikt synes å være feilaktig datert 23.12.2025, og om dette påvirket rettens forståelse av tidslinje, partsstilling og premissgrunnlag.
Om politiets anmeldelse og besøksforbud 23.12.2025 bygger på en saksforurenset fremstilling fra OUS, der sykehuset ikke ble vurdert som part i et allerede anmeldt forhold.
Om politiets besøksforbud bygger på forurensede eller ufullstendige premisser.
Om tingrett og lagmannsrett vurderte fullmakter, Sivilombudets behandling, video og øyenvitneopplysninger tilstrekkelig.
Om politiets opprinnelige opplysning om “villet handling” var forsvarlig basert på tilgjengelige opplysninger.
Om Sarah etter påkjørselen kl. 15:28 ble liggende i sporet med tre brudd i nakken, mindre hjerneblødning og dårlig respirasjon uten at livreddende hjelp faktisk ble igangsatt før hun ble hentet opp etter kl. 16, og om første observerte livstegn kl. 16:03 indikerer at hun kan ha vært feilvurdert som livløs eller uten realistisk overlevelsesmulighet.
Om eventuell feilvurdering av Sarahs tilstand i de første 35 minuttene påvirket respirasjon, oksygenering, immobilisering, akuttbehandling, skadeomfang, sekundærskade, prognose og senere rehabiliteringsmuligheter.
Om utestengelsen av nærmeste pårørende, fullmektig, støtteperson og vitne har hindret etterprøving av den akutte håndteringen og tidslinjen for livreddende hjelp.
Om medienes tidlige fokus på publikum og filming skjøv spørsmål om akutt håndtering, livstegn og faktisk hendelsesforløp ut av offentligheten.
Om VVP § 4.9 er blitt brukt som begrunnelse for manglende korrigering og oppfølging, snarere enn som regel om varsom, men nødvendig omtale.
Om Sarah nå nektes en reell rehabiliteringsmulighet fordi formelle sperrer hindrer kontrollert kontakt med hennes valgte støtteperson.
Hva denne siden ber om
Denne siden ber ikke om at offentligheten skal legge én parts fremstilling ukritisk til grunn.
Den ber om noe mer grunnleggende:
uavhengig medisinsk vurdering av Sarahs nåværende rehabiliteringsmuligheter
uavhengig vurdering av om kontrollert kontakt med valgt støtteperson bør forsøkes
gransking av tvangsmedisinering, isolasjon og somatisk oppfølging før ulykken
gransking av akutt håndtering 24. november 2025
gransking av OUS’ avvisning av fullmakter og nærmeste pårørende-status
gransking av politiets besøksforbud og premissgrunnlaget for dette
korrigering og oppfølging fra medier som har omtalt hendelsen på sviktende eller ufullstendig grunnlag
Sarah trenger ikke mer administrativ ro dersom “ro” i praksis betyr isolasjon fra den personen hun selv valgte.
Hun trenger en reell sjanse til å bli nådd.
Det må skje nå.
Underskriftskampanje
Det er opprettet en underskriftskampanje for Sarahs sak.
—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 13.04.2026 kl. 09:28:05 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/
Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.
Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.
—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 31.01.2026 kl. 00:09:42 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/
Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.
Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.
Andreas Egeberg Begredelig bruk av AI uten å en gang lese informasjonen eller se videoen, bare gjøre ett kjapt autogenerert svar med chatgpt:
Det er ingen tvil om at dette er en alvorlig hendelse, og at utfallet for den skadde er dypt tragisk. Det er legitimt å ønske en uavhengig gjennomgang av politiets og helsevesenets håndtering i alvorlige saker.
Samtidig er det avgjørende å skille mellom hva som er dokumentert, hva som er påstander, og hva som er personlige tolkninger gjort i etterkant av en ekstremt belastende situasjon.
I denne kampanjen presenteres svært alvorlige anklager, blant annet at en levende person ble erklært død, at livreddende behandling ble bevisst forsinket, og at det foregår en pågående, ulovlig isolasjon, som om dette allerede er fastslåtte fakta. Det foreligger per i dag ingen offentlig dokumentasjon som bekrefter disse konklusjonene.
Dersom man oppriktig ønsker uavhengig gransking, må man også akseptere at utfallet av en slik gransking kan være mer sammensatt enn den fortellingen som nå fremmes. Å låse narrativet på forhånd bidrar ikke til rettssikkerhet, men gjør etterprøving vanskeligere.
Autisme og nevrodiversitet er viktige hensyn i møte med nødetater og helsevesen. Samtidig kan komplekse akuttmedisinske vurderinger ikke reduseres til én forklaring alene, uten risiko for feilslutninger.
Av hensyn både til den skadde personen og til tilliten til faktiske granskningsprosesser, er det nødvendig med mer nøkternhet, tydeligere kildegrunnlag og større åpenhet for at ikke alle detaljer er kjent eller riktig forstått på nåværende tidspunkt.»
Andreas Egeberg Din analyse faller sammen når man ser på de faktiske tidsstemplene og lydsporet i videoen, som dokumenterer en systemsvikt langt utover «personlige tolkninger»:
1. Beviset for feilaktig dødserklæring: Du etterlyser dokumentasjon? Se videoen fra [00:00:23] . Politiet melder først om «kraftig blødning fra hodet», men skifter modus totalt etter at kodordet «bamsemums» (bekreftet død) høres over radioen. De blå undertekstene poengterer hvordan de heretter slutter med livreddende tiltak og går over i en «skåne-modus» overfor meg.
2. Den «umulige» gjenoppståelsen: Det ultimate beviset på at hun ble feilaktig erklært død, skjer ca. ett minutt etter at hun er løftet opp på båren. Sarah – som angivelig var død – protesterer fysisk mot behandlingen, gråter, og roper «Au! Au!» og «Dere får ikke!». Hun er på dette tidspunktet verken lam eller ute av stand til å kommunisere. Videoen dokumenterer at dyrebar tid ble kastet bort fordi hennes autistiske «shutdown» ble feiltolket som død.
3. Medie-manipulasjon vs. medisinsk hjelp: Dette er det mest avslørende: Document.no publiserte sin artikkel kl. 16:07, hvor de allerede konkluderte med en «villet handling». Dette er åtte minutter før hun i det hele tatt ble kjørt av gårde i ambulansen (kl. 16:15). Politiet prioriterte å låse narrativet overfor media fremfor å sikre rett medisinsk forståelse av hennes tilstand (autisme).
4. Min rolle som verge og nærmeste pårørende: Sarah valgte meg som sin verge og fullmektig mens hun var beslutningskompetent. Fullmaktene dekker eksplisitt situasjoner med manglende samtykkekompetanse. At jeg nå, 2 måneder etter at hun våknet fra koma, fortsatt nektes tilgang, er en ulovlig isolasjon som bryter med både hennes vilje og våre juridiske rettigheter.
5. Konsekvensene av isolasjonen: Som videoen viser, var hun i stand til å snakke og bevege seg rett etter ulykken. At hun i dag er delvis lam og har mistet taleevnen, er en direkte følge av den isolasjonen og manglende nevrobiologiske oppfølgingen (skjerming fra trygghetsperson) hun har blitt utsatt for i de kritiske ukene etter oppvåkning.
Denne videoen er ikke en «fortelling», det er en sanntidsdokumentasjon av en kvinne som ble gitt opp av systemet mens hun fortsatt kjempet for livet. Jeg anbefaler at du ser og hører hele opptaket før du igjen snakker om manglende kildegrunnlag.
—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 30.01.2026 kl. 00:21:01 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/
Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.
Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.
Viktig og hjerteskjærende oppdatering om Sarah Eilen Slettvoll!
Jeg har først nå fullt ut blitt klar over rekkevidden av en e-post fra Ullevål datert 5. januar, hvor det fremgår at Sarah ikke lenger var innlagt ved OUS på det tidspunktet.
Det betyr at hun kan ha vært flyttet videre og oppholdt seg på ukjent institusjon i opptil en måned allerede.
Dette er ekstremt alvorlig, fordi Sarah er:
katatonisk
lam
ute av stand til å kommunisere
I tillegg er hennes autisme ikke registrert eller tatt hensyn til i journal, noe som gjør situasjonen ytterligere kritisk.
For en autistisk pasient innebærer dette:
høy risiko for alvorlig overbelastning og shutdown
manglende evne til å forstå eller tilpasse seg nye omgivelser
økt behov for kjent støtteperson for å ivareta grunnleggende trygghet
Når hun samtidig ikke kan kommunisere, kan hun ikke selv forklare sine behov, korrigere feiltolkninger eller be om den støtten hun er avhengig av.
Likevel har det utviklet seg en forestilling om at hun «sikkert er på Ullevål og får nødvendig rehabilitering».
Det finnes ingen bekreftelse på dette.
Når en katatonisk og autistisk pasient uten kommunikasjonsevne forsvinner ut av offentlig innsyn, er det ikke betryggende.
Det er et alvorlig faresignal.
Dette handler ikke om spekulasjon.
Det handler om at et menneske uten stemme kan bli flyttet, isolert og behandlet i stillhet – mens omverdenen tror alt er i orden.
Jeg arbeider nå aktivt for å avklare hvor hun faktisk befinner seg, og hvem som har det reelle behandlingsansvaret.
Inntil dette er avklart, er det avgjørende at situasjonen tas på alvor og ikke bagatelliseres.
#sarahlever #justice4sarah #autismawareness
—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 26.01.2026 kl. 05:19:16 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/
Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.
Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.
Declared dead while alive. An autistic shutdown was misclassified as death. Her guardian was removed. A body bag was prepared. Sarah survived. She is now paralyzed and unable to communicate. Six weeks later, the isolation continues. Watch the documentation:…
Særskilt etter at jeg delte dokumentet med besøksforbudet, hvor kontoen min bare ett par timer etterpå ble begrenset så jeg ikke får sendt meldinger før 26.01.2026, må jeg bli flinkere til å publisere på tvers av medier.
Vær så snill å del videre, særskilt med tanke på ytterligere kneblingforsøk i påvente.
#StreisandEffect
—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 19.01.2026 kl. 08:40:34 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/
Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.
Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.
—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 19.01.2026 kl. 08:18:33 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/
Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.
Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.
