I dag var det endelige rettsmøtet i saken om besøksforbudet som ble ilagt 23.12.2025.

I dag var det endelige rettsmøtet i saken om besøksforbudet som ble ilagt 23.12.2025.

Jeg fikk først dette besøksforbudet forkynt 21.01.2026. Altså nesten en måned senere. Det er viktig å få sagt høyt, for det sier mye om hvor skjev hele prosessen har vært.

Selve rettsmøtet varte bare rundt tjue minutter. Ingen fra påtalemyndighet. Ingen fra sykehuset. Ingen motpart i rommet. Bare meg, dommeren og det omfattende materialet jeg har sendt inn – mye av det ferdigstilt sent på natten i forkant, og noe også like etter at jeg ankom rettsmøtet.

Det gir en merkelig antiklimaksfølelse.

Ikke fordi jeg tror det gikk dårlig – tvert imot tror jeg det gikk bra – men fordi veien hit har vært så ekstremt lang, tung og krevende sammenlignet med hvor kort og stille selve rettsmøtet var.

For litt mer kontekst:

Besøksforbudet ble altså besluttet 23.12.2025, men jeg fikk det ikke forkynt før 21.01.2026. I mellomtiden har jeg nesten kontinuerlig stått på og jobbet videre med saken. Parallelt fikk jeg også avvisningen av begjæringen om midlertidig forføyning forkynt samme dag, 21.01.2026, til tross for at kjennelsen var avsagt allerede 06.01.2026 – og det skjedde til og med før jeg rakk å signere begjæringen digitalt med BankID.

Arbeidet med å begjære omgjøring av denne avvisningen har vært det mest tidkrevende, mentalt tunge og krevende i hele denne prosessen. Jeg har i praksis levd i dokumenter, vedtak, frister, e-poster og rettslige vurderinger i ukevis, nesten uten opphold. Ikke fordi jeg ønsket det, men fordi jeg ikke kunne la være.

Selve rettsmøtet var rolig. Spørsmålene var ikke skumle. Fokuset var på Sarah. På hennes behov. På hvordan situasjonen faktisk påvirker henne. Dommeren virket godt forberedt, hadde sett videoene og lest materialet. Hun sa at avgjørelse vil bli fattet raskt.

Likevel sitter jeg nå med en tung og vemodig følelse.

Sarah er fortsatt borte for meg. Jeg vet ikke hvor hun befinner seg. Jeg vet ikke hvordan hun har det akkurat nå. Og selv om dette skulle gå min vei, vet jeg at kampen ikke er over. Den fortsetter, bare i en annen form. Nå må jeg videre, blant annet med å forsøke å spore henne opp og sikre at hun faktisk får den hjelpen hun trenger.

Jeg kjenner meg sliten. Matt. Litt tom. Som om kroppen først nå forstår at den har vært i konstant beredskap altfor lenge. Kanskje er dette bare etterdønningene av å ha sittet bøyd over saken, time etter time, nesten uten pause. Jeg håper det.

I morgen får jeg svar. I kveld tillater jeg meg bare å kjenne på stillheten etterpå. Og å minne meg selv på hvorfor jeg har stått i dette, selv når det har kostet mer enn jeg har hatt å gi:

Fordi Sarah er verdt det. Hver eneste gang.

#sarahlever #justice4sarah

—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 28.01.2026 kl. 21:53:25 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/

Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.

Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.