Sarah Eilen Slettvoll

Spesialenheten henlegger anmeldelsen om politiets håndtering av T-banehendelsen 24.11.2025 uten etterforskning

Skrevet av

Per Øyvind Notsure Norli Karlsen

i

, , , , , , , ,

Publisert 14.06.2026

Spesialenheten for politisaker har besluttet å ikke iverksette etterforskning etter min anmeldelse av politiets håndtering av hendelsen ved Jernbanetorget T-banestasjon 24.11.2025, hvor Sarah Eilen Slettvoll ble alvorlig skadet og senere innlagt ved Oslo universitetssykehus.

Jeg publiserer henleggelsen fordi saken gjelder langt mer enn én enkelt avgjørelse. Den gjelder hvordan politiet, helsevesenet og senere Spesialenheten har håndtert dokumentasjon, videoopptak, lydopptak, fullmakter, pårørenderettigheter og besøksforbudsspor i etterkant av en svært alvorlig hendelse.

Det mest alvorlige er at Spesialenheten ikke synes å ha undersøkt det anmeldelsen faktisk gjaldt.

Anmeldelsen gjaldt ikke først og fremst om et senere besøksforbud formelt kunne opprettholdes. Den gjaldt politiets håndtering av selve hendelsen 24.11.2025, herunder klassifisering av hendelsen, videreformidling av faktum, bruk av opplysninger overfor helsevesenet, og hvordan dette senere ble brukt til å avskjære Sarah fra meg som valgt fullmektig, nærmeste pårørende og støtteperson.

Likevel behandler Spesialenheten saken som om hovedspørsmålet er besøksforbudet og senere rettslig prøving av dette.

Det er en alvorlig feilavgrensning.

Dokumenter

Følgende dokumenter og innlegg er sentrale for denne publiseringen:

Henleggelsen overser hva anmeldelsen faktisk gjaldt

Anmeldelsen gjaldt politiets faktumshåndtering 24.11.2025.

Det sentrale spørsmålet var om politiet bygget på feil, ufullstendig eller utdatert faktum da hendelsen ble registrert, forstått og videreformidlet. Det gjaldt blant annet om hendelsen ble behandlet som «villet handling», «forsøk på selvdrap» eller tilsvarende, uten tilstrekkelig faktisk grunnlag.

Dette er ikke et sidespørsmål.

Dersom den første klassifiseringen var feil, kan feilen ha blitt videreført inn i:

  • helsevesenets håndtering av Sarah
  • avvisning av meg som fullmektig og nærmeste pårørende ved intensivavdelingen
  • senere kontakt mellom OUS og politiet
  • nytt besøksforbud 23.12.2025
  • domstolsbehandling av besøksforbudssporet
  • senere vurderinger av risiko, kontakt og representasjon

Når Spesialenheten avskriver saken uten etterforskning, avskriver den samtidig behovet for å undersøke om hele denne kjeden bygget på feil faktisk premiss.

Video- og lyddokumentasjon er ikke reelt behandlet

Det er fremlagt video- og lyddokumentasjon fra hendelsesforløpet 24.11.2025.

Dokumentasjonen er sentral fordi den gjelder selve faktumet: hva som faktisk skjedde, hvordan situasjonen utviklet seg, og om politiets og helsevesenets senere beskrivelser har støtte i det observerbare materialet.

Spesialenheten har likevel ikke iverksatt etterforskning.

Det betyr at saken legges bort uten at det synes foretatt en reell prøving av om videoopptak, lydopptak, transkripsjoner, tidslinje, politilogger, OUS-korrespondanse og vitneforklaringer samlet viser en annen faktisk situasjon enn den myndighetene senere bygget på.

Når det finnes konkret dokumentasjon, er det ikke tilstrekkelig å konkludere med at håndteringen fremstår ordinær.

Det må undersøkes.

Relevant tidligere publisering:

Registrert vitne er ikke avhørt

I den underliggende politisaken etter T-banehendelsen, sak 17014112, har jeg status som vitne.

Jeg er likevel aldri gitt anledning til å avgi forklaring.

Dette er en grunnleggende mangel. Saken gjelder nettopp politiets første håndtering av hendelsen 24.11.2025. Da kan det ikke være forsvarlig å unnlate å høre et registrert vitne med direkte kunnskap om hendelsesforløpet, kontakten med helsevesenet, avvisningen ved intensivavdelingen og den senere håndhevelsen av besøksforbud som adgangshinder.

Spesialenheten har heller ikke rettet opp dette ved å innhente forklaring før henleggelse.

Det gjør henleggelsen særlig problematisk.

Et opphevet besøksforbud ble likevel brukt videre

Et sentralt punkt er besøksforbudet som var knyttet til Øst politidistrikts sak 16990227 / 49679/25-202.

Den 20.11.2025 ble jeg først underrettet om at saken var henlagt, men at besøksforbudet fortsatt gjaldt.

Senere samme dag ble dette besøksforbudet opphevet etter anmodning fra Sarah Eilen Slettvoll. Politiets eget dokument sier at besøksforbudet ble opphevet, og at begjæringen ble trukket fra Oslo tingrett.

Fire dager senere, 24.11.2025, ble besøksforbud likevel brukt som praktisk grunnlag for å nekte meg adgang ved intensivavdelingen.

Dette er ikke en bagatell. Det er et spørsmål om feil rettslig status ble brukt til å avskjære Sarah fra en person hun selv hadde gitt fullmakt og pårørenderolle.

OUS videreførte Øst politidistrikt-sporet

E-post fra Arne Moland ved OUS til Knut Jensen i politiet 09.12.2025 viser at OUS, etter telefonsamtale med politiet, la til grunn at jeg var ilagt besøksforbud av Øst politidistrikt frem til 02.02.2026.

Dette var ikke besøksforbudet som Oslo politidistrikt senere tok ut 23.12.2025.

Det viser i stedet at OUS og politiet videreførte det tidligere Øst politidistrikt-sporet, til tross for at besøksforbudet i den saken allerede var opphevet 20.11.2025 etter Sarahs egen anmodning.

E-posten 09.12.2025 fremgår av de fullstendige saksdokumentene i besøksforbudssaken:

Dette er et av de mest alvorlige punktene i saken: et opphevet besøksforbud ser ut til å ha blitt videreført som faktisk premiss og deretter brukt som del av grunnlaget for et nytt besøksforbud.

Den samme feilen synes også videreført i e-post fra Arne Moland/OUS 05.01.2026, hvor OUS igjen viser til at politiet hadde opplyst at jeg av Øst politidistrikt var ilagt besøksforbud frem til 02.02.2026.

Dette er et konkret eksempel på saksforurensning.

Feil eller utdatert informasjon flyttes mellom politi og helsevesen, får nytt liv, og brukes deretter som grunnlag for nye inngrep.

Politiet tok ut besøksforbudet 23.12.2025, ikke sykehuset

Det senere besøksforbudet i sak 17044421 / 97136/25-201 ble tatt ut av politiet.

Det var ikke sykehuset som tok ut besøksforbudet.

Dette er viktig fordi Spesialenheten ikke kan avskrive forholdet som et rent sykehusinternt spørsmål. OUS kan ha gitt opplysninger og vurderinger, men politiet hadde selvstendig ansvar for å kontrollere:

  • om tidligere besøksforbud faktisk var opphevet
  • om opplysningene fra OUS bygget på korrekt faktum
  • om fullmakter og pårørenderettigheter var reelle
  • om vilkårene for besøksforbud var oppfylt
  • om inngrepet var nødvendig og forholdsmessig

Når politiet selv tar ut besøksforbud, er politiet ansvarlig for grunnlaget.

Selve anmeldelsen bak besøksforbudet viser alvorlige svakheter

Det bør også rettes oppmerksomhet mot selve anmeldelsen som ligger til grunn for besøksforbudssporet 17044421 / 97136/25-201.

Dokumentene viser at saken ble registrert som hensynsløs atferd, med gjerningsdato 23.12.2025 kl. 00:00 og gjerningssted Kirkeveien 166, OUS.

Samtidig består selve beskrivelsen av forholdet i anmeldelsesskjemaet i realiteten bare av formuleringen:

«Viser til e-post fra OUS.»

Dette er oppsiktsvekkende tynt som grunnlag for et så inngripende tiltak som besøksforbud.

E-posten det vises til, er fra Arne Moland ved OUS’ advokatkontor til Knut Jensen i politiet. Den er datert 09.12.2025, men i dokumentlisten i politiets sak er den omtalt som «E-post fra OUS advokatkontor» datert 23.12.2025.

Det gir et feilaktig inntrykk av at grunnlaget for anmeldelsen oppsto samme dag som besøksforbudet ble tatt ut, mens e-posten i realiteten var sendt to uker tidligere.

E-posten er heller ikke sendt til politiets ordinære anmeldelsesmottak, men direkte til en navngitt polititjenesteperson. Dersom dette skulle behandles som en reell anmeldelse, måtte politiet i det minste innhente og vedlegge konkret dokumentasjon for påstandene, for eksempel de e-postene OUS hevdet utgjorde en belastende pågang.

Det fremgår ikke av dokumentene at dette ble gjort.

Påstandene i e-posten er dessuten i stor grad ikke straffbare i seg selv. Det vises til at jeg hevdet å representere Sarah, krevde tilgang til henne, krevde innsyn i helseopplysninger, hadde møtt opp ved sykehuset, og hadde sendt e-poster.

Tatt ut av sammenheng kan dette fremstilles som belastende. Satt inn i faktisk kontekst handler det om at jeg som dokumentert fullmektig, nærmeste pårørende og støtteperson forsøkte å ivareta Sarahs rettigheter etter en livstruende hendelse.

Det er også sentralt at Arne Moland i e-posten skriver at OUS, etter telefonsamtale med politiet, la til grunn at jeg var ilagt besøksforbud av Øst politidistrikt frem til 02.02.2026.

Dette var ikke besøksforbudet som Oslo politidistrikt tok ut 23.12.2025. Det viser i stedet at OUS og politiet videreførte det tidligere Øst politidistrikt-sporet, til tross for at besøksforbudet i den saken allerede var opphevet 20.11.2025 etter Sarahs egen anmodning.

Samtidig viser anmeldelsesskjemaet fra 23.12.2025 at det ikke er oppgitt noen verge i feltet for verger. Dette er viktig fordi OUS’ e-post bygger på en påstand om at Sarah var under vergemål og at OUS utelukkende skulle forholde seg til vergen.

Når vergen hverken er oppgitt eller dokumentert i anmeldelsesskjemaet, fremstår denne delen av grunnlaget som uavklart og udokumentert.

Det samme gjelder politiets senere henvisning til at det skulle være «helt åpenbart» at jeg ikke var Sarahs støtteperson eller nærstående. I politiets egen vedlagte anmeldelse fra 04.10.2025 er forholdet mellom Sarah og meg tvert imot beskrevet som:

«Formentlig kjærester på bakgrunn av historikk.»

Politiets egne dokumenter viser altså at relasjonen var kjent som en nær relasjon, ikke som et åpenbart uvedkommende forhold.

I tillegg fremgår det av politiets rapport om forkynnelse 24.12.2025 at jeg straks protesterte mot besøksforbudet og begrunnet dette med at jeg var Sarahs kjæreste og nærmeste pårørende.

Dette gjør Spesialenhetens henleggelse enda mer problematisk. I stedet for å undersøke om politiet bygget besøksforbudet på feil, ufullstendig og udokumentert faktum, viderefører Spesialenheten i praksis besøksforbudssporet som om det allerede var et sikkert faktisk grunnlag.

Det var det ikke.

Dokumentene viser tvert imot:

  • at anmeldelsen bygger på en kort henvisning til e-post fra OUS
  • at e-posten var sendt direkte til en polititjenesteperson, ikke som ordinær anmeldelse
  • at dokumentlisten angir e-posten som datert 23.12.2025, mens selve e-posten er datert 09.12.2025
  • at påstått e-postpågang ikke er dokumentert i anmeldelsesgrunnlaget
  • at det ikke er oppgitt noen verge i anmeldelsesskjemaet
  • at OUS bygget på et besøksforbud fra Øst politidistrikt som allerede var opphevet
  • at politiets egne dokumenter beskriver Sarah og meg som formentlig kjærester
  • at jeg straks gjorde gjeldende at jeg var hennes kjæreste og nærmeste pårørende

Dette er ikke et forsvarlig grunnlag for å avskrive saken uten etterforskning.

Besøksforbudet kom dagen etter publisering av lyd og transkripsjon

Den 22.12.2025 ble det publisert materiale med lydopptak og transkripsjon fra hendelsen på perrongen 24.11.2025.

Dagen etter, 23.12.2025, tok politiet ut nytt besøksforbud.

Dette betyr ikke alene at besøksforbudet var en represalie. Men den nære tidsmessige sammenhengen gjør det nødvendig å undersøke om besøksforbudet også fikk en kneblende virkning overfor dokumentasjon, varsling og offentliggjøring.

I innlegget 25.12.2025 presiserte jeg nettopp at besøksforbudet ikke kan brukes til å kneble offentlig redegjørelse for faktiske forhold:

Når politiet viser til publiseringer som belastningsmoment, må det vurderes om politiet har skilt mellom:

  • uønsket kontakt med Sarah
  • legitim dokumentasjon av en alvorlig offentlig håndtert hendelse
  • varsling om mulig feilbehandling
  • offentliggjøring av materiale som belyser politiets og OUS’ håndtering

Dette skillet er helt avgjørende.

Et besøksforbud kan ikke brukes som en snarvei til å stoppe kritisk dokumentasjon.

Henleggelsen legitimerer i praksis knebling via besøksforbud

Det mest problematiske ved Spesialenhetens henleggelse er derfor ikke bare at den konkluderer feil.

Det mest problematiske er at den flytter fokus.

I stedet for å undersøke politiets håndtering 24.11.2025, video- og lyddokumentasjonen, feilaktig besøksforbudsstatus, manglende avhør av vitne og videreføring av opplysninger mellom politi og OUS, brukes besøksforbudssporet nærmest som en etterfølgende legitimering.

Slik blir et besøksforbud ikke bare et beskyttelsestiltak. Det blir et argument mot å undersøke kritikk av politiets egen håndtering.

Det er farlig.

Hvis politiet kan bygge et besøksforbud på et omstridt og mulig feilaktig faktum, og Spesialenheten deretter bruker samme besøksforbudsspor som grunn til ikke å undersøke faktumet, oppstår en lukket sirkel:

  1. politiet definerer risiko
  2. politiet tar ut besøksforbud
  3. kritikk og dokumentasjon omtales som belastning
  4. Spesialenheten viser til besøksforbudssporet
  5. ingen undersøker om grunnlaget var feil

Dette er ikke rettssikkerhet. Det er sirkelargumentasjon med politistempel.

Hvorfor saken må få oppmerksomhet

Denne saken må få oppmerksomhet fordi den viser hvor alvorlig det blir når:

  • en svært alvorlig hendelse blir klassifisert uten reell kontroll
  • video- og lydopptak ikke fører til etterforskning
  • et registrert vitne ikke får forklare seg
  • et opphevet besøksforbud likevel videreføres som premiss
  • helsevesenet bygger på politiets opplysninger uten selvstendig rettslig kontroll
  • politiet tar ut nytt besøksforbud etter offentliggjøring av dokumentasjon
  • selve anmeldelsen bak besøksforbudet bygger på en tynn e-posthenvisning
  • påstått e-postpågang ikke er dokumentert i anmeldelsesgrunnlaget
  • det ikke oppgis noen verge i anmeldelsesskjemaet
  • politiets egne dokumenter samtidig beskriver relasjonen som formentlig kjærester
  • Spesialenheten avskriver alt som om det gikk som det skulle

Dette handler ikke bare om meg.

Det handler om Sarah Eilen Slettvolls rett til å ha valgt fullmektig, nærmeste pårørende og støtteperson. Det handler om retten til å dokumentere mulig myndighetssvikt. Og det handler om hvorvidt Spesialenheten faktisk undersøker politiets maktbruk når dokumentasjon foreligger.

Når Spesialenheten velger å ikke etterforske en slik sak, bør offentligheten få se hva som er henlagt.

Foreløpig publisering

Klage til Riksadvokaten vil bli sendt separat.

Denne publiseringen gjelder foreløpig selve henleggelsen og de mest åpenbare problemene ved den.

Henleggelsen reiser særlig spørsmål om:

  • hvorfor video- og lyddokumentasjon ikke utløste etterforskning
  • hvorfor registrert vitne i sak 17014112 aldri ble hørt
  • hvorfor opphevet besøksforbud fra Øst politidistrikt fortsatt ble brukt som premiss
  • hvorfor OUS 09.12.2025 og 05.01.2026 fortsatt viste til Øst politidistrikt-besøksforbudet
  • hvorfor politiet tok ut nytt besøksforbud 23.12.2025 uten at dette ble kontrollert opp mot tidligere opphevelse, fullmakter og faktisk hendelsesforløp
  • hvorfor selve anmeldelsen bak besøksforbudet er så tynt dokumentert
  • hvorfor det ikke er oppgitt noen verge i anmeldelsesskjemaet, når verge samtidig brukes som sentralt argument
  • hvorfor Spesialenheten fokuserer på besøksforbudssporet i stedet for å undersøke politiets håndtering 24.11.2025

Dokumentene publiseres fordi saken angår rettssikkerhet, pårørenderettigheter, fullmaktsrettigheter, politiets faktumshåndtering og retten til å varsle om alvorlig offentlig svikt.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Flere innlegg