Til dere som kjenner Sarah.
Og til dere som husker 24. november, men kanskje ikke visste hvem det gjaldt.
Jeg har brukt tid på å skrive dette. Ikke fordi jeg har vært i tvil om det burde deles, men fordi det lenge ikke har vært mulig å dele det som faktisk har skjedd. Først nå finnes det nok klarhet til å kunne si noe – og først nå er det helt nødvendig.
De fleste husker nok 24.11.2025.
En særskilt alvorlig hendelse på T-banen, på Jernbanetorget.
Masse folk. Kaos. T-banen stanset i lang tid. Trafikken ble påvirket. Brann-, ambulanse- og politibiler samlet utenfor. Mange fikk det med seg, enten direkte eller gjennom korte medieoppslag.
Det oppsto spekulasjoner og antydninger. Diskusjoner om trafikk, fremkommelighet, om noe eller noen kunne ha vært til hinder for nødetatene, og om dette kunne ha påvirket utfallet.
Det de færreste fikk med seg, var dette:
Det var en ulykke.
En person ble påkjørt av T-banen.
Den personen var Sarah.
Til tross for svært alvorlige skader, overlevde hun.
Det sto så vidt omtalt ett eneste sted. Ingen detaljer. Ingen oppfølging. Ikke hvem det gjaldt. Ikke kjønn. Ikke hva som faktisk hadde skjedd. Ikke hvorfor banen var stengt så lenge. Ikke hvilke skader hun hadde pådratt seg. Ingenting om hvordan det har gått i ettertid.
Alt fokus forsvant et annet sted.
Umiddelbart etter ulykken ble Sarah lagt i koma. Hun hadde tre brudd i nakken, skade på leveren, en mindre hjerneblødning og omfattende skader ellers. Dagen etter viste MR at hun også hadde pådratt seg en hjerneskade.
Det eneste som da ble kommunisert, var at et oppvåkningsforsøk tidligst ville bli aktuelt om 1–2 uker, dersom det i det hele tatt lot seg gjøre.
Deretter fulgte stillhet.
Først 12.12.2025 ble det bekreftet at hun faktisk var vekket fra koma.
Og først nå – 14.12.2025, to dager etter at dette i det hele tatt ble kjent – finnes det nok forståelse av situasjonen til å kunne si noe om hvordan det faktisk står til.
Det vi nå vet, er dette:
Sarah er lam i høyre side av kroppen.
Og hun har mistet evnen til å kommunisere slik hun kunne før.
Disse to dagene har vært brukt til noe helt nødvendig:
Å forstå hva som faktisk har skjedd. Hva som skjedde umiddelbart etter ulykken. Hva som har foregått i tiden etterpå. Og hva dette betyr for Sarah – ikke bare medisinsk, men menneskelig.
Det mest alvorlige jeg har fryktet, til tross for alt jeg har forsøkt å gjøre for å forhindre det, har dessverre skjedd.
For å forstå alvoret i situasjonen nå, må én ting være helt tydelig:
Sarah har fra første stund vært krystallklar på behovet sitt for en vergerolle. Ikke som et abstrakt juridisk begrep, men som en helt konkret nødvendighet for å klare livet sitt. Hun har kjempet for dette. Hun har forklart det. Hun har insistert på det – rolig, tydelig og gjennomtenkt.
Hun har også fått medhold.
Det har vært offisielt og formelt anerkjent at hun selv har rett til å utpeke hvem hun ønsker som nærmeste pårørende og representant. Dette er ikke noe hun har blitt overtalt til. Det er noe hun selv har valgt, nettopp fordi hun fullt ut forstår hvem hun er, hva hun trenger – og hvem som faktisk forstår henne.
Denne forståelsen av omfanget og nødvendigheten av vergerollen hun ønsket, er ikke bare blitt akseptert, men stadfestet flere ganger. Senest 21.11.2025 ble dette ytterligere bekreftet og styrket.
Dette er altså ikke uklart.
Det er ikke omstridt.
Det er ikke tvetydig.
Likevel respekteres ikke hennes valg.
Ikke hennes behov.
Ikke hennes lovfestede rett.
Når situasjonen nå er på sitt mest kritiske – når hun er mest sårbar, mest avhengig, og minst i stand til å tale for seg selv – avvises dette grovt og lovstridig.
Sarah har alltid hatt et helt særlig behov for å forstå – og å bli forstått. For henne er det avgjørende ikke bare å bli hørt i ordets tekniske forstand, men å bli sett. Møtt. Lest riktig.
Når hun ikke blir det, trekker hun seg tilbake.
Når hun blir det, blomstrer hun.
Nå er hun i en situasjon hvor behovet hennes for nettopp dette er større enn noen gang – samtidig som hun selv ikke har evne til å forklare, spørre eller protestere.
Jeg ble kjent med Sarah våren 2024. Allerede fra første stund ønsket hun, ydmykt men tydelig, at jeg skulle være den tryggheten i livet hennes. En som sto der. En som ikke forsvant. En som kunne hjelpe henne å forstå verden – og hjelpe verden å forstå henne.
Det ansvaret tok jeg på største alvor. Og jeg lovet henne å stå i det.
Relasjonen vår ble raskt mer enn vennskap. Vi ble kjærester. Familie. Nærmeste pårørende. Hun har vært som en datter for meg, samtidig som hun var min kjæreste. Trygghet, nærhet, støtte, forståelse og intimitet – for oss var dette aldri uklart. Det var ekte.
De som kjenner Sarah vet dette:
Når hun har trygghet, gjør hun enorme fremskritt.
Når hun har stabilitet, bruker hun evnene sine.
Når hun blir sett og forstått, imponerer hun – mildt sagt.
Det er dette som gjør situasjonen nå så akutt.
Hun har våknet opp etter uker i koma, med en kropp som ikke lystrer og ord som ikke kommer. I en situasjon hvor hun mer enn noen gang trenger å bli sett, forstått og holdt fast i verden – men uten selv å kunne be om det.
Det er derfor dette deles nå.
Ikke før. Ikke senere. Nå.
Ikke for spekulasjoner.
Ikke for drama.
Men fordi tidspunktet er kritisk.
Hvis du husker den dagen.
Hvis du husker kaoset på Jernbanetorget.
Hvis du husker overskriftene, men aldri fikk vite hvem det gjaldt –
da vet du nå.
Det var Sarah Eilen Slettvoll
Hun er fortsatt her.
Hun kjemper fortsatt.
Men hun MÅ få bli sett, hørt og forstått – slik hun selv har kjempet for retten til – nå mer enn noen gang.
#SarahLever ❤️
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 14.12.2025 kl. 08:39:46 (Europe/Oslo)
Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.
