Kategori: Update

Tidslinjen 24.11.2025 viser hvordan begrepet «villet handling» ble brukt til å lukke saken før fakta var avklart.

Person påkjørt av T-bane i Oslo sentrum: Full stans i T-bane­trafikken

Ifølge media ble politiet varslet om hendelsen på Jernbanetorget kl. 15:28.

Andre meldinger oppgir at politiet gikk ut offentlig med informasjon om hendelsen kl. 15:38.

Allerede på dette tidspunktet ble begrepet «villet handling» tatt i bruk.

Samtidig viser vitneobservasjoner og video at situasjonen da fortsatt var uavklart. Personen var ikke endelig erklært død, og faktum var ikke ferdig klarlagt.

Likevel ble en artikkel publisert kl. 16:07, bygget på denne tidlige og uavklarte informasjonen.

Det er viktig å forstå hva bruken av «villet handling» gjør i praksis.

Når en hendelse omtales slik, flyttes den fra offentlig ansvar til privat anliggende. Kritiske spørsmål stilner. Systemsvikt og ytre forhold faller bort. Oppmerksomheten rundt håndtering, ansvar og beslutninger reduseres kraftig.

Dette handler ikke om spekulasjon om motiv.

Det handler om effekt.

Effekten av å bruke «villet handling» før fakta er avklart, er at saken i realiteten lukkes før den er åpnet.

Når dette skjer i løpet av mindre enn 40 minutter, i en hendelse med potensielt fatalt utfall og involvering av politi, helse og kollektivsystem, er det ikke god praksis. Det er et alvorlig rettssikkerhetsproblem.

Tidslinjen alene tilsier at hendelsen må gjennomgås i etterkant av uavhengige instanser. Merkelapper skal settes etter at fakta er klarlagt – ikke før.

#sarahlever

—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 10.01.2026 kl. 18:56:06 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/

Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.

Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.

Jeg har vært stille lenge nå. Ikke fordi ting har blitt bedre, men fordi jeg rett og slett har vært utslitt.

Siden 24.11.2025 har jeg prøvd å få hjelp. Faktisk hjelp. Ikke råd, ikke fine ord, men oppfølging. Jeg skulle vært overført fra legevaktens kriseteam til bydelens kriseteam for videre oppfølging. Det var planen. Det var det jeg fikk beskjed om.

Den overføringen skjedde aldri.

I stedet har jeg ringt bydelens kriseteam igjen og igjen den siste måneden. Lagt igjen beskjed. Ventet. Ringt på nytt. Prøvd å gjøre akkurat det man blir fortalt at man skal gjøre når ting rakner: be om hjelp.

Ingen ringte tilbake.

Ingen tok kontakt.

Ingen snakket med meg.

I går fikk jeg beskjed om at kriseteamet ikke kunne hjelpe med noe. De hadde altså konkludert, uten å ha hatt én eneste samtale med meg.

Så når folk sier at jeg “må ta imot hjelp”, eller at jeg og Sarah “må få all den hjelpen vi trenger”, så treffer det dårlig. Ikke fordi det er vondt ment, men fordi det er feil. Det er nettopp det jeg har prøvd på. I over en måned.

Dette har ikke handlet om at jeg har stått imot hjelp.

Det har handlet om at hjelpen aldri kom.

Jeg har stått i dette alene over tid, med ansvar jeg aldri skulle hatt alene, og med en belastning som bare har bygget seg opp fordi ingenting ble tatt over av de som faktisk skulle gjort det.

Og midt oppi alt dette vil jeg faktisk si takk.

Ikke til systemer eller instanser, men til mennesker. Til dere som helt uten ansvar, rolle eller plikt har sendt meldinger, ringt, spurt hvordan det går, eller bare latt meg få være stille. Noen av dere kjenner Sarah. Noen av dere gjør ikke det i det hele tatt. Likevel var det dere som stilte opp.

Det sier mer enn jeg egentlig trenger å forklare.

PS:

Når alt kommer til alt, var det ikke systemene som bar dette. Det var mennesker. Noen kjente, noen helt tilfeldige. Og det sier egentlig alt.

#SarahLever

—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 09.01.2026 kl. 13:14:42 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/

Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.

Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.

Dette handler egentlig om meg. Og om et system som valgte å ikke møte opp.

Siden 24.11.2025 har jeg blitt avvist. Ikke én gang, men kontinuerlig. Av instanser som vet bedre, men som likevel valgte stillhet.

For over én måned siden skulle jeg vært overført fra legevaktens kriseteam til bydelens kriseteam for videre oppfølging. Det var ikke et forslag. Det var planen. Det var slik systemet selv la det opp.

Den overføringen skjedde aldri i praksis.

I stedet har jeg, den siste måneden, ringt bydelens kriseteam gjentatte ganger for å få den oppfølgingen jeg skulle vært i allerede. Jeg har lagt igjen beskjed. Ringt på nytt. Ventet. Fulgt opp. Febrilsk forsøkt å gjøre akkurat det man blir fortalt at man skal gjøre: ta imot hjelp.

Ingen tok kontakt.

Ingen ringte tilbake.

Ingen gjorde en vurdering.

Likevel fikk jeg i går beskjed om at bydelens kriseteam ikke kunne hjelpe med noe. Altså en konklusjon fattet uten én eneste samtale med meg. En avgjørelse uten vurdering. Avvisning uten møte.

Dette er ikke et system som har vurdert og funnet tiltak uhensiktsmessige.

Dette er et system som aldri tok over ansvaret, men likevel valgte å lukke saken.

Jeg har stått alene i dette siden. Med ansvar som aldri skulle ligget på meg. Med belastning som bare har vokst fordi hjelpen som skulle komme videre, aldri kom. Dette er ikke “tungt”. Det er nedbrytende.

Til alle som har sagt at jeg “må ta imot hjelp”, at jeg og Sarah “må få all den hjelpen vi trenger”: det er nettopp det jeg har forsøkt på, kontinuerlig, i over en måned. Dette har aldri handlet om motvilje mot hjelp. Det har handlet om fravær av hjelp.

Og så vil jeg si takk. Oppriktig.

Ikke til systemene, men til menneskene. Til alle dere som helt uten rolle, plikt eller ansvar har rukket ut. Noen fordi dere kjenner Sarah. Noen fordi dere bare ble berørt. Meldinger, samtaler, stillhet når det var det som trengtes. Det er der den største støtten har kommet fra.

Det er et paradoks at den mest reelle støtten ikke har kommet fra instanser med ansvar, men fra tilfeldige mennesker som bare valgte å bry seg. Men det er også en påminnelse om hva ekte støtte faktisk er: tilstedeværelse, ikke formuleringer.

PS:

Når alt kommer til alt, var det ikke systemene som bar dette. Det var mennesker. Noen kjente, noen helt tilfeldige. Og det sier egentlig alt som trengs å sies.

#SarahLever

—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 09.01.2026 kl. 13:09:05 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/

Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.

Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.

**Oppdatering om Sarah Eilen Slettvoll **

I dag skjedde noe som faktisk betyr noe.

Begjæring om midlertidig forføyning er nå **formelt innsendt** og til tross for rettsferie frem til 5. januar har **Oslo tingrett vurdert saken som så kritisk at den er tatt til hastebehandling**. Det er uvanlig. Rettsferien eksisterer av en grunn.

Saken er registrert, og vi har nå **saksnummer: 25-210512TVI-TOSL/08**.

Det betyr én ting:

Dette er ikke lenger «påstander» eller administrativ trenering. Det er **aktiv domstolskontroll**.

En midlertidig forføyning handler ikke om å avgjøre alt. Den handler om å **stanse skade før den blir uopprettelig**. Å fryse situasjonen når konsekvensene av å ikke gjøre noe kan være irreversible.

I denne saken handler det om tilgang.

Om nærvær.

Om retten til å være der for et menneske som har fått høre at hun «har mistet evnen til å kommunisere».

Det er nødvendig å forklare hva som faktisk ligger bak dette:

Det som tolkes som manglende kommunikasjon, er med høy sannsynlighet **kataton tilstand**. Katatoni betyr ikke at et menneske er «borte». Det betyr at evnen til å *uttrykke* seg er blokkert. Personen kan være fullt mentalt til stede, med forståelse, sanseinntrykk og indre liv intakt, men uten evne til å svare eller bevege seg på vanlig måte.

For utenforstående kan det se ut som fravær.

Det er det ikke.

Dette er særlig relevant når man kjenner bakgrunnen:

Sarah er autist, med svært høy kognitiv kapasitet. Hun har på standardiserte tester scoret godt over opptakskravene til Mensa. Å konkludere med et totalt og irreversibelt tap av evne til kommunikasjon basert på en **liten og lokalt avgrenset hjerneblødning som raskt stoppet**, er i strid med både medisinsk logikk og etablert vitenskap.

Alle sanser kan fungere.

Hjernen kan fungere.

Forståelsen kan være der.

Men uten trygghet, kjent nærvær og riktig tilrettelegging kan kommunikasjonen være fullstendig låst.

Planen i dag er derfor enkel:

Å få besøkt Sarah.

Ikke for å «se».

Men for at hun skal **se, kjenne, føle og vite** at hun ikke er alene.

Etter at saken nå er tatt til hastebehandling av tingretten, er det også viktig å være tydelig på konsekvensene av videre inngrep:

* **Politiet** kan ikke gripe inn, håndheve eller utvide tiltak uten å forholde seg til pågående domstolsbehandling. Eventuelle inngrep nå vil være gjenstand for umiddelbar rettslig og strafferettslig vurdering.

* **Vektere** har ingen hjemmel til fysisk maktbruk utover helt snevre nødrettssituasjoner. Ulovlig fysisk bortvisning vil være et selvstendig ansvar, også personlig.

* **Helsepersonell** kan ikke nekte lovpålagt informasjon, medvirkning eller tilgang der pårørenderett og fullmakt foreligger, uten gyldig vedtak. Forsøk på dette dokumenteres og følges opp.

Kort sagt: Etter i dag er dette ikke et grått rom. Det er et **rettslig belyst rom**.

Dersom jeg ikke kommer med en oppdatering senere i dag, betyr det ikke at «ingenting skjedde». Det betyr at noe **alvorlig** skjedde, og at det håndteres der det hører hjemme.

Dette er det største gjennombruddet i saken så langt.

Ikke fordi alt er løst.

Men fordi **ingenting lenger kan ignoreres eller gjøres i det stille**.

I dag finnes det faktisk håp.

#SarahLever

Minner forøvrig på underskriftskampanje vedrørende Sarahs situasjon, hvordan kunne vært forhindret, hva som skal til for å forhindre slikt igjen, essensielle virkemidler nødvendig for å kunne gripe inn umiddelbart ved varsling om alvorlige situasjoner med behov for umiddelbar inngripen etc., hvor ikke minst det meste av krav stilt for dette, ikke være unikt og kun gjeldende Sarah og situasjon lik hennes, men bredere og viktigere: ubestridelige urimelige å ikke etterkomme, hvor angå oss alle og til alles gode og interesse av å skrive under oppropet

—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 30.12.2025 kl. 10:32:45 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/

Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.

Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.