Ensomt, strevsomt, trist, sorg, alene, overveldene, tidsnød, kun en siste måned igjen før resterende tid og håp for Sarah å skulle sørge for at få hjelpen og tryggheten hu nå trenger mer enn noensinne før det mest kritiske rehabiliteringsvindu for autister våkne opp fra koma med katatoni (manglende evne til å kommunisere), å bare kjenne lukt, følelse eller lyde av og forestilles å ha vært ett av hennes størst traumer, forvirring og uten at noenfå fortalt henne hvorfor jeg fortsatt ikke har dukket opp.. Bare tanken på at hun skulle tro at ha sviktet er uutholdelig,og hvordan nekte å resptekrere hennes rettigheter, behov etc., hvor selv ha valgt nærmeste pårørende og utallige fullmakter stadig vekk oppdatert og benyttetet for hva være verdt underveis tidligere, nå skulle de alle som best og når som mest trenge, ha kommet til god nytte og sørget for at Sarahs viljer, behov og videre behandling av bli best mulig ivaretatt, betrodd meg å skulle ivareta ansvaret for, hvor sikkerheten, vissheten av at skulle ha fått ivaretatt henne i situasjonen som denne, hvor hun stole på og trenge som mest, lovverk og alt av trettigheter på sin side, men allikevel,…
Bare å vite at jeg ikke har blitt borte foi, kan være no til at kommunikasjonsevne begynner å komme tilbake, om få rukket innen det seks måneders mest kritiske vinduet for rehabilitering etter katatoni, så er det fortsatt realitstiske forhåpening om at skulle kunne bli fullt rehabilitert og gjenvinni evnen til å kommunisere og være i så stor grad som mulig den Sarah fullt ut i stand til å være..
Men dette vinduet er på vei til å stenge over den neste måneden , etter så lang tid ha passere og irreversibel skade vil innte,hvor til tross for faktisk mer på bena enn vært enn stund, desto tyngre, rådløs, nær handingslammet og videre alt hva være over hvordan desto mer overveldende, krevende og mindre tid bli igjen på å rekke nå frem i tide.. Tyngre, vanskeligere, frustrasjon over hvordan ikke få gjort stort i forohld til hva burde ha gjort, særskilt tid runnet ut.. Må bare prøve, ta meg sammen, prøve ikke få panikk og stå på hva kan for hva er verdt så lengt være verdt det og hensiktsmessig..
Først når den tid er ute og ikke bare å tillate seg å måtte gi opp være mulig, men nødvendig, da være ved veis ende uten å ha nådd mål.. Når nå det punktet, hvor ikke ha rukket klare hva nær eneste viktige ting for ha vært siden 24.11.2025 og hva stått på som mest og all tid og energi gått som mest med på tid for å skulle forindre det taoet da må innse, hvor ikke ønske eller kan tenke på fallhøyden om/når den tid kommer da komme i veien for å forhindre…
Vært sengeliggende+++ siste par månedene, derfir sykt ekstra dårlig samvitttighover alt hva ikke ha fått gjort, fulgt opp og stressa over,k og jah.. rett fra hjertet dele måtte bare gjøre nå mens ha anledning, men bare ting ikke roter seg til,l så vil det etter planen komme nyere og hyppigere oppdateringer med nye innfalsvinkler prøve på og videwre for å forsøke sørge holde dere oppdatert, holde Sarahs liv og viktigheten av fortsatt til å minnes og ikke slettes, hvor vil se nye ting komme neste dagene og vil forhåentligvis være både lovendes og gi håp og jah..
I tungsinns stund, følte jeg at jeg bare måtte sørge for å befri samvittigheten og vonde følelsene rundt ikke strekke til, samt holdt hennes minne i lve, engasjement og vider nødvendig for å nå fram og håp gi…
Tvitvi!
Sarah er fortsatt ikkke glemt…
#sarahlever #justice4sarah
—
### Publiseringsnotat
Dette innlegget ble først publisert på Per Øyvind Karlsens Facebook-profil 09.04.2026 kl. 21:38:16 (Europe/Oslo):
https://www.facebook.com/proyvind/
Direktelenke til selve Facebook-innlegget er ikke oppgitt her fordi Facebook-eksporten ikke inneholder stabil permalink eller post-ID for dette innlegget. Eksporten inneholder tidspunkt og innhold, men ikke en sikker direktelenke som kan rekonstrueres uten manuell kontroll.
Kommentarer og reaksjoner ligger fortsatt på Facebook der opprinnelig innlegg er tilgjengelig.
Legg igjen en kommentar