Sarah Eilen Slettvoll: En passiv dødsdom forkledd som saksbehandling

Sarah Eilen Slettvoll ligger i dag i en kritisk tilstand etter T-baneulykken på Jernbanetorget 24. november 2025. Hun kan ikke selv ivareta sine rettigheter, forklare sin vilje eller kjempe for den hjelpen hun trenger.

Dette nettstedet er opprettet fordi tiden er i ferd med å renne ut.

Saken handler ikke bare om hva som gikk galt før ulykken. Den handler om at de samme mekanismene som sviktet henne før ulykken, fortsatt kan hindre at hun får sitt siste reelle håp om hjelp.

Dette er ikke en vanlig pasientrettighetssak.
Dette er ikke bare en konflikt om besøk.
Dette er ikke bare en juridisk uenighet om fullmakt, verge eller pårørendestatus.

Dette er en sak om et menneske som over lang tid ble varslet som alvorlig syk, deretter ble tvangsinnlagt, isolert, tvangsmedisinert, avskåret fra sin valgte støtteperson, og som senere endte i en katastrofal T-baneulykke.

Etter ulykken ble den samme valgte støttepersonen fortsatt holdt ute, nå mens Sarah lå kritisk skadet og ute av stand til å tale sin egen sak.

Hvem Sarah er

Sarah Eilen Slettvoll, født 09.02.1995, er et menneske med høy intelligens, stor sårbarhet og en lang historie med sviktende oppfølging.

Hun har vært HIV-positiv og avhengig av kontinuerlig medisinsk behandling. Hun har også hatt alvorlige utfordringer knyttet til ernæring, væskeinntak, mulig elektrolyttubalanse, traumebelastning, ADHD-problematikk og mulig autisme/Asperger-profil.

Likevel har hun i praksis blitt forstått og behandlet gjennom et snevert psykiatrisk spor, særlig knyttet til diagnosen paranoid schizofreni.

Kjernen i saken er at Sarahs symptomer over tid kan ha blitt feiltolket som primært psykotiske, uten at de somatiske, nevrologiske, traumatiske og nevrodivergente forklaringene ble tilstrekkelig undersøkt.

Når et menneske med kompleks helsesituasjon behandles som én diagnose, blir resten av mennesket ofte borte. Praktisk, ryddig og katastrofalt. Slik systemer liker det når virkeligheten blir for brysom.

De første alvorlige varslene

Allerede 5. november 2024 ble det sendt en akutt bekymringsmelding til Statsforvalteren om Sarahs helsetilstand.

I meldingen ble det varslet om HIV, manglende medisinsk oppfølging, ernæringssvikt, elektrolyttubalanse, psykisk forverring og behov for helhetlig medisinsk og psykiatrisk utredning. Det ble opplyst at hun etter beste forståelse hadde vært uten nødvendige HIV-medisiner siden ca. 21. oktober 2024, frem til hun kom til Karlsborg 3. november 2024.

Bekymringsmeldingen beskrev også at Sarah hadde betydelige ernæringsproblemer og elektrolyttubalanse, og at dette kunne påvirke både mental og fysisk helse. Det ble uttrykkelig bedt om grundig medisinsk og psykiatrisk utredning, inkludert vurdering av Asperger/autisme og behandling av elektrolyttubalanse.

Dette var ikke en løs bekymring. Det var et konkret varsel om at Sarah trengte mer enn midlertidig plassering, mer enn standard psykiatrisk symptomdemping og langt mer enn at saken ble sendt videre mellom instanser.

Statsforvalteren opprettet sak 2024/43466 og oversendte bekymringsmeldingen til bydel Grünerløkka for vurdering og oppfølging. I brevet ba Statsforvalteren bydelen orientere rett bydel dersom Sarah tilhørte en annen bydel.

Det sentrale er at det allerede fra november 2024 forelå formalisert bekymring for at Sarahs situasjon var akutt, sammensatt og medisinsk farlig.

Varslene ble ikke løst

Saken forsvant ikke etter det første varselet. Den kom tilbake, mer alvorlig.

I mai 2025 sendte Statsforvalteren nye bekymringsmeldinger videre til bydel Grünerløkka, etter meldinger datert 23. april og 24. april 2025. Statsforvalteren ba bydelen undersøke om det forelå uoppfylte rettigheter.

Dette viser at saken fortsatt var levende, uløst og alvorlig.

Det overordnede bildet er at Sarah ikke fikk en stabil, helhetlig og medisinsk fundert oppfølging. Hun ble i stedet håndtert stykkevis: bolig ett sted, psykisk helse et annet sted, somatikk et tredje sted, og rettigheter et sted ute i tåkehavet sammen med resten av norsk forvaltningslogikk.

Kontakt med valgt støtteperson ble problematisert

Sarah hadde over tid gitt fullmakter og ønsket bistand fra meg som støtteperson, fullmektig og nærmeste pårørende.

Dette var ikke en løs påstand. Det var dokumentert gjennom flere fullmakter og senere også berørt i Sivilombudets sak.

Likevel ble kontakten mellom Sarah og meg gjentatte ganger forsøkt begrenset.

Et tidlig eksempel er besøksnektvedtaket ved Karlsborg Mestringsenhet i oktober 2024. Statsforvalteren opphevet senere kommunens vedtak fordi det bygget på feil rettsanvendelse. Vedtaket hadde vist til brudd på husordensregler, men Statsforvalteren slo fast at det ikke var adgang til å fatte besøksnekt på dette grunnlaget.

Dette er viktig fordi det viser et tidlig mønster: kontakt ble avskåret eller forsøkt avskåret på svakt, feil eller utilstrekkelig rettslig grunnlag.

Senere ble samme mønster mer alvorlig: fullmakter ble avvist, nærmeste pårørende-status ble ikke respektert, og Sarahs egen vilje ble i praksis behandlet som gyldig når den passet systemet, og ugyldig når den ikke gjorde det.

Lovisenberg, tvungent psykisk helsevern og isolasjon

Sarah ble senere underlagt tvungent psykisk helsevern med døgnopphold.

Den 12. mai 2025 fattet Lovisenberg Diakonale Sykehus vedtak om innskrenkning av hennes forbindelse med omverdenen etter psykisk helsevernloven § 4-5. Vedtaket ble påklaget av meg 13. mai 2025, med fullmakt av 5. mai 2025 som også utpekte meg som Sarahs nærmeste pårørende.

Sivilombudet behandlet senere saken og ba Kontrollkommisjonen for Lovisenberg om å behandle klagen over vedtaket 12. mai 2025, enten ved realitetsbehandling eller begrunnet avvisning. Sivilombudet påpekte at dersom Kontrollkommisjonen mente at klagerett manglet, måtte det treffes et formelt avvisningsvedtak.

Dette er helt sentralt.

Sivilombudet måtte altså minne Kontrollkommisjonen om at en klage faktisk må behandles. Det burde ikke være en avansert rettsstatlig prestasjon, men her er vi.

Tvangsmedisineringen fra 12. mai 2025

Et av de mest alvorlige punktene i saken er at Sarah også ble tvangsmedisinert.

Lovisenberg fattet 12. mai 2025 vedtak om tvungen behandling med legemidler etter psykisk helsevernloven §§ 4-4 og 4-4 a. Statsforvalteren viser i sitt avvisningsvedtak til at klagene gjaldt sykehusets vedtak om behandling med legemidler uten Sarahs eget samtykke.

Klagen på tvangsmedisineringen ble imidlertid ikke realitetsbehandlet av Statsforvalteren. Den ble avvist fordi Statsforvalteren mente at jeg ikke hadde klagerett. Begrunnelsen var blant annet at Lovisenberg hadde opplyst at jeg ikke var registrert som nærmeste pårørende, og at fullmakten av 5. mai 2025 ikke ble lagt til grunn fordi Statsforvalteren mente den var for omfattende til at det var sannsynliggjort at Sarah fullt ut hadde forstått rekkevidden.

Dermed ble et helt avgjørende spørsmål aldri reelt prøvd:

Var tvangsmedisineringen medisinsk riktig, rettslig gyldig og forsvarlig, gitt Sarahs faktiske helsetilstand?

Dette er særlig alvorlig fordi det over lang tid var varslet om somatiske og nevrologisk relevante forhold: elektrolyttubalanse, ernæring, væskeinntak, HIV-behandling, mulig autisme/ADHD og traumebelastning.

Dersom disse forholdene ikke ble tilstrekkelig vurdert, kan antipsykotisk tvangsbehandling ha blitt brukt som erstatning for den helhetlige utredningen Sarah trengte.

Vedtaket hadde etter sakens dokumentasjon en tidsavgrensning frem til 7. juli 2025. Det må derfor granskes om tvangsmedisineringen, medikamentelle virkninger, depotbehandling eller behandlingsregime fortsatte etter dette, og om det i så fall skjedde med tilstrekkelig nytt rettslig grunnlag og forsvarlig medisinsk vurdering.

Hvorfor tvangsmedisineringen kan ha betydning for ulykken

Det er ikke nødvendig å hevde at tvangsmedisineringen alene forårsaket ulykken. Det riktige spørsmålet er om den kan ha vært en medvirkende faktor.

Spørsmålet er om Sarah etter tvangspsykiatrien og tvangsmedisineringen hadde redusert funksjon, svekket orientering, forverret kroppslig regulering, økt passivitet, depresjon, akatisi, kognitiv svikt, emosjonell avflatning, forvirring eller andre effekter som kan ha påvirket hennes evne til selvivaretakelse.

Når en pasient med varslet ernæringssvikt, væske-/elektrolyttproblematikk, HIV, mulig autisme/ADHD og traumebelastning behandles gjennom et ensidig psykiatrisk tvangsspor, uten at valgt støtteperson får bidra med kontekst, oppstår en åpenbar risiko for feilbehandling.

Spørsmålet må derfor stilles slik:

Bidro tvangsmedisineringen, isolasjonen, manglende somatisk utredning og avskjæringen av Sarahs valgte støtteperson til den funksjonssvikten eller fortvilelsen som ledet frem til ulykken 24. november 2025?

Dette er ikke spekulasjon for moro skyld. Det er et nødvendig granskningsspørsmål, fordi systemet allerede var varslet.

Ulykken 24. november 2025

Den 24. november 2025 ble Sarah påkjørt av T-banen på Jernbanetorget.

Aftenposten publiserte samme dag en nyhetssak om at en person var påkjørt av T-banen på Jernbanetorget, at politiet meldte om hendelsen kl. 15.38, og at T-banetrafikken ble stanset i begge retninger. Aftenposten, 24.11.2025

Vårt Oslo skrev også at politiet meldte om påkjørselen kl. 15.38, at nødetatene var på stedet og jobbet med livreddende førstehjelp, og at T-banetrafikken ble stanset. Vårt Oslo, 24.11.2025

Dagbladet skrev at personen fikk store skader, men var i live og mottok behandling på sykehus. Dagbladet, 24.11.2025

VG skrev at politiet hadde gjennomgått videoopptak fra stedet og ikke mistenkte at noe kriminelt hadde skjedd i forbindelse med ulykken. VG, 24.11.2025

Dokumentene i saken omtaler Sarah som innlagt ved Ullevål etter T-baneulykke, og i e-post sendt 27. november 2025 ble det opplyst at jeg var til stede under hendelsen og møtte ved avdelingen samme dag, men ikke fikk oppgitt hvilken post hun var lagt inn på.

Etter ulykken ble Sarah kritisk skadet. I akuttvarsel til Helsetilsynet og Statsforvalteren 9. desember 2025 ble status beskrevet som koma etter T-baneulykke, tre brudd i nakken, hjerneblødning, MR-verifisert hjerneskade, leverskade og kritisk somatisk tilstand.

Dette var ikke en situasjon hvor pårørenderettigheter, fullmakter og pasientens tidligere uttrykte vilje kunne behandles som kontorpynt.

Sarah var ute av stand til å ivareta seg selv.

Nettopp da ble spørsmålet om representasjon livsviktig.

Videodokumentasjon fra 24. november 2025

Videodokumentasjonen er sentral fordi den etter mitt syn utfordrer det tidlige narrativet om hendelsen, og fordi den kan belyse både tidslinje, livstegn, publikumsoppførsel og håndteringen fra politi og nødetater.

Video 1: Tidlig fase, utenfor Jernbanetorget stasjon mellom ca. kl. 15:30 og 15:33
https://youtube.com/shorts/FXxqaQgUA6Y
Video 2: Filmet personlig fra innsiden av perrongen, like etter ulykken
https://www.youtube.com/watch?v=d17R4vuPHAg&t=644s
Video 3: Filmet fra utsiden, like før båren kommer opp, mellom ca. kl. 16:10 og 16:20
https://youtube.com/shorts/dpYf4e9Rpek

Det sentrale er at videoene etter mitt syn viser eller reiser spørsmål om:

om Sarah feilaktig ble forstått som død eller uten reelle livstegn
om politiets opprinnelige premiss om villet handling var riktig
om øyenvitner og video heller peker mot fall, ikke hopp
om tidspunkt for livstegn og medisinsk håndtering er korrekt fremstilt
om pressens fremstilling av publikum, filming og latter er forenklet eller misvisende
om videoene burde vært vurdert av domstolene før besøksforbudet ble opprettholdt

Videoene må vurderes som dokumentasjon, ikke som sensasjonsmateriale. Dette er ikke publisert for å skape sjokk, men for å korrigere et mulig feilaktig offentlig narrativ og for å vise hvorfor saken må granskes.

Pressedekningen: fra livskrise til moralfortelling om publikum

Etter ulykken ble saken først omtalt som en anonym hendelse: “en person” påkjørt av T-banen. Det var forståelig i de første minuttene og timene.

Problemet er hva som skjedde videre.

Aftenposten publiserte senere samme kveld en sak med tittelen:

“Filmet og lo da redningsmannskap tok ut hardt skadet pasient: – Burde ikke være nødvendig å blottlegge en person i sitt livs krise”

Aftenposten skrev at brannvesenets innsatsleder ble sjokkert over folks oppførsel, og at flere filmet og lo av den skadede personen. Saken beskrev også kaos på Jernbanetorget etter påkjørselen. Aftenposten, 24.11.2025

Dette er et avgjørende punkt.

Aftenposten skrev selv at dette gjaldt “en person i sitt livs krise”.

Likevel ble dekningen i praksis dreid over til en fortelling om filming, latter, kaos, publikumsatferd og folkeskikk, ikke en undersøkelse av hva som faktisk skjedde med Sarah, hvordan hun ble håndtert, om politiets første narrativ var riktig, om det forelå livstegn, og om senere dokumentasjon krevde korrigering.

Vårt Oslo publiserte senere et innlegg fra brannvesenets innsatsleder, der han skrev at “et menneske i sitt livs krise skal hjelpes, ikke bli underholdning blant skuelystne eller på sosiale medier”. Vårt Oslo, 01.12.2025

Aftenposten hadde dermed ikke bare én trafikknotis. Redaksjonen hadde flere publiseringer og vinklinger knyttet til samme hendelse. Når samme redaksjon bruker hendelsen som grunnlag for flere saker om publikums moral, filming og folkeskikk, blir det desto mer alvorlig dersom den ikke følger opp når sentrale premisser senere bestrides.

Det presseetiske problemet er dette:

Aftenposten beskrev Sarah som et menneske i sitt livs krise, men behandlet i etterkant saken som om livskrisen først og fremst var relevant som illustrasjon på dårlig publikumsoppførsel.

Det er ikke nok.

Når den hardt skadede personen senere identifiseres som Sarah Eilen Slettvoll, når det foreligger videodokumentasjon, når øyenvitner bestrider politiets første narrativ, og når saken viser seg å inngå i et langt større bilde av tvangspsykiatri, besøksforbud, fullmaktsavskjæring og mulig systemsvikt, kan ikke den opprinnelige vinklingen bare bli stående uten tydelig korrigering, presisering eller oppfølging.

Document.no korrigerte. Det gjorde ikke de andre.

Det må samtidig fremheves at ikke all pressedekning har vært like låst.

Document.no er, så langt jeg kjenner til, den eneste redaksjonen som faktisk har oppdatert sin opprinnelige artikkel om ulykken etter at videodokumentasjon og øyenvitneopplysninger ble gjort kjent.

Document.no publiserte 24. november 2025 en NTB-basert artikkel om at en person var påkjørt av T-banen på Jernbanetorget, og at politiet mente det var en villet handling. I en oppdatering datert 25. april 2026 presiserer redaksjonen at øyenvitner bestrider politiets opplysning til pressen på ulykkesdagen om at personen ble påkjørt som følge av en villet handling.

Oppdateringen viser også til video filmet av en pårørende, hvor forbipasserende opplyser til politiet at ulykken skyldtes et fall, ikke et hopp. Videre fremgår det av oppdateringen at den tilsynelatende livløse personen som var hentet opp fra skinnegangen, ga livstegn fra seg kl. 16.03. Document.no, 24.11.2025, oppdatert 25.04.2026

Dette er viktig av tre grunner.

For det første viser det at korrigering faktisk er mulig. Pressen kan rette, presisere og oppdatere når ny dokumentasjon foreligger. Verden går ikke under av den grunn, selv om enkelte redaksjoner later til å tro at rettelser er journalistikkens svar på spontan selvantennelse.

For det andre viser det at politiets opprinnelige opplysning om “villet handling” ikke kan stå uimotsagt som etablert faktum. Når øyenvitner og video peker mot fall, ikke hopp, må dette behandles som et vesentlig faktaspørsmål.

For det tredje viser det at tidspunktet for livstegn, kl. 16.03, må inn i tidslinjen. Dette er avgjørende for vurderingen av om Sarah ble forstått, håndtert og prioritert korrekt i de første kritiske minuttene etter ulykken.

Når Document.no har klart å oppdatere sin artikkel, kan ikke større redaksjoner troverdig hevde at dette er umulig, irrelevant eller for uklart til å omtales.

Da står spørsmålet igjen:

Hvorfor lar Aftenposten og andre medier sine opprinnelige vinklinger bli stående uten tilsvarende tydelig korrigering eller oppdatering?

VVP § 4.9 er blitt brukt som knebling, ikke som presseetikk

En del av problemet i denne saken er hvordan Vær Varsom-plakaten § 4.9 ser ut til å ha blitt brukt.

VVP § 4.9 gjelder omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Bestemmelsen sier at mediene ved slik omtale skal vektlegge en nøktern fremstilling, vise hensyn til dem som er direkte berørt, være varsomme ved omtale på et tidlig tidspunkt, og utvise høy aktsomhet ved beskrivelse av metode og det spesifikke stedet for handlingen. Vær Varsom-plakaten, punkt 4.9

Dette er viktige hensyn. De finnes for å beskytte mennesker i krise, pårørende og andre sårbare personer mot unødvendig belastning, smitteeffekt og spekulativ eller detaljert omtale.

Men i Sarahs sak har § 4.9 etter mitt syn blitt brukt på en helt annen måte.

Den har i praksis fungert som en sperre mot å omtale de mest sentrale spørsmålene:

om hendelsen faktisk var en villet handling, eller om politiets første opplysning var feil
om video og øyenvitner peker mot fall, ikke hopp
om Sarah viste livstegn kl. 16.03
om hun ble håndtert korrekt i de første kritiske minuttene
om tidligere tvangspsykiatri, tvangsmedisinering, isolasjon og systemsvikt kan ha ledet frem til ulykken
om besøksforbud og avskjæring av fullmektig etterpå hindrer henne i å få hjelp
om hennes nåværende katatoniske / ikke-kommuniserende tilstand gjør kontakt og rehabiliteringsstimulering tidskritisk

Dette er ikke detaljer som skal publiseres for sensasjon. Dette er forhold av åpenbar offentlig interesse.

Norsk Redaktørforenings veileder til § 4.9 presiserer at selvmord er et alvorlig samfunnsproblem som mediene bør og kan dekke, og at varsomhet alltid må veies opp mot offentlighetens interesse. Norsk Redaktørforening, veileder for omtale av selvmord

Det presseetiske poenget er derfor ikke at mediene skulle ha publisert spekulative detaljer eller grafiske beskrivelser. Det skulle de ikke.

Poenget er at § 4.9 ikke kan brukes til å kneble dokumentasjon på mulig feilinformasjon, mulig feil håndtering, mulig systemsvikt og en pågående livstruende rettighetssituasjon.

Forskjellen er avgjørende:

VVP § 4.9 krever varsom omtale. Den krever ikke taushet.

I denne saken har tausheten hatt konsekvenser.

Når mediene lar være å korrigere eller følge opp, blir politiets første narrativ stående. Når politiets første narrativ blir stående, blir det lettere å behandle saken som selvpåført og avsluttet. Når saken behandles som selvpåført og avsluttet, forsvinner spørsmålene om systemsvikt før ulykken, livstegn etter ulykken og rettighetssvikt etterpå.

Slik kan en presseetisk regel som skal beskytte sårbare mennesker, i praksis bli brukt til å beskytte systemet mot kritikk.

Det er misbruk av § 4.9.

Ikke nødvendigvis som bevisst strategi fra hver enkelt redaksjon, men som effekt: resultatet blir at Sarahs sak knebles nettopp der offentligheten trengs mest.

Underskriftskampanje

Det er opprettet en underskriftskampanje på Change.org om Sarahs sak. Kampanjen krever oppmerksomhet, uavhengig vurdering og handling mens det fortsatt kan være mulig å nå henne.

Change.org-opprop:
https://c.org/XRnrF4J8YN

Håndteringen etter ulykken

Etter ulykken ble det sendt dokumentasjon til OUS for å etablere partsstatus, representasjonsrett, fullmakt og nærmeste pårørende-rolle.

E-posten 27. november 2025 ba om at dokumentene ble videresendt til korrekt avdeling og journalført. Det ble vist til fire signerte fullmakter, vergemålsvedtak og Sivilombudets pålegg.

Det ble også bedt om bekreftelse på at jeg skulle registreres som nærmeste pårørende og fullmektig, varsles om medisinsk status, gis adgang som støtteperson ved oppvåkning, vurderinger og flytting mellom enheter, og at fremtidig kommunikasjon skulle rettes både til meg og Sarahs foreldre.

Dette var et forsøk på å sikre at Sarah ikke ble stående uten den representasjonen hun selv hadde valgt, i en situasjon hvor hun lå kritisk skadet og manglet samtykkekompetanse.

Ullevål/OUS avviste fullmakt og nærmeste pårørende-status

OUS avviste likevel å etterkomme kravet.

I svar fra seksjonsleder ved Generell intensiv, Ullevål, 5. desember 2025, ble det opplyst at OUS forholdt seg til Statsforvalteren, oppnevnt verge og de som var oppnevnt som pårørende i OUS’ journalsystem. Vurderingen ble opplyst å være gjort med bistand fra OUS’ advokatkontor / juridisk avdeling.

Dette er et av de mest alvorlige punktene i hele saken.

Begrunnelsen synes i praksis å være at OUS’ interne registrering og vergemål ble lagt over Sarahs egne fullmakter og sist uttrykte vilje.

I akuttvarsel 9. desember 2025 ble det derfor varslet om livstruende pasientsikkerhetssvikt og ulovlig nekt av pårørenderett. Det ble fremhevet at Sarah lå i koma, at det var planlagte oppvåkningsforsøk uten at fullmektig eller nærmeste pårørende var informert, og at Ullevål nektet å registrere meg som nærmeste pårørende, anerkjenne fullmakt, gi informasjon eller involvere meg i beslutninger om oppvåkning, livsforlengende behandling eller prognose.

Når pasienten ligger i koma og ikke kan uttrykke egen vilje, er det nettopp tidligere uttrykt vilje, fullmakter og nærmeste pårørende-status som skal hindre at pasienten blir rettsløst objekt i systemet.

Det er hele poenget.

Man skulle tro dette var åpenbart, men åpenbart er ofte det første som dør i møtet med et journalsystem.

OUS’ kontakt med politiet

Den 9. desember 2025 sendte OUS’ advokat Arne Moland en e-post til politiet.

I e-posten beskrev han betydelig pågang fra meg, at jeg krevde tilgang til pasienten og helseopplysninger, at jeg hadde hatt fysisk fremmøte på sykehuset, og at pasienten var under vergemål. OUS opplyste også at de forholdt seg utelukkende til vergen, og at jeg var meddelt at jeg ikke fikk besøke pasienten på medisinsk-faglig grunnlag.

Denne e-posten er sentral fordi den ser ut til å ha blitt en del av premissgrunnlaget for politiets senere vurdering.

Politiet besluttet 23. desember 2025 besøksforbud mot meg overfor Sarah, med varighet til 23. desember 2026. Besøksforbudet forbød kontakt personlig, via telefon, tekstmelding, e-post, annen elektronisk meddelelse, brev eller gjennom tredjemann, og også bruk av Sarahs Facebook-bruker.

I politiets påtegning til Oslo tingrett ble det vist til tidligere anmeldelse for vold, T-baneulykken, at Sarah var alvorlig skadet og innlagt på Ullevål, og at jeg hadde vært en belastning for pårørende og sykehuset ved gjentatte e-poster og fremmøte.

Det problematiske er at dette blander sammen flere kategorier som må holdes strengt adskilt:

faktisk vold
anmeldt eller påstått vold
henlagte eller uavklarte forhold
lovlig fullmaktsutøvelse
pårørendekontakt
varsling om livstruende pasientsikkerhetssvikt
sykehusets interne vurdering
politiets besøksforbudsvurdering

Når alt dette blandes sammen, oppstår det en sirkulær konstruksjon:

Sykehuset sier til politiet at jeg er et problem.
Politiet bygger besøksforbud på sykehusets fremstilling.
Sykehuset kan deretter vise til politiets vurdering som grunnlag for fortsatt avskjæring.

Saksforurensning med slips, altså.

Rettslige skritt, anmeldelser og saksnumre

Denne saken har ikke bare vært varslet muntlig eller omtalt offentlig. Den har også vært forsøkt brakt inn for tilsynsmyndigheter, politi og domstoler gjennom konkrete anmeldelser, begjæringer og rettslige skritt.

Det er derfor viktig å samle saksnumrene, fordi saken ellers lett fremstilles som “påstander” eller “bekymringer”, når den i realiteten består av konkrete rettslige prosesser og registrerte saker.

Midlertidig forføyning mot staten / politiet og Oslo universitetssykehus

Det ble begjært midlertidig forføyning for å stanse den pågående rettighetssvikten etter ulykken, særlig knyttet til håndhevelse av besøksforbudet og Oslo universitetssykehus’ tilsidesettelse av Sarahs fullmakter og min rolle som hennes valgte støtteperson / nærmeste pårørende.

Saksnummer Oslo tingrett: 25-210512TVI-TOSL/08

Dokumentsamling i saken:
Dokumentsamling_25-210512TVI_2026-04-15_09-52-14.pdf

Begjæringen gjaldt blant annet:

midlertidig tilsidesettelse av besøksforbud datert 23.12.2025
pålegg om å respektere gyldige fullmakter og status som nærmeste pårørende
pålegg om å avstå fra tiltak som hindrer lovlig representasjon
vern mot uopprettelig skade i en kritisk behandlingsfase

Den rettslige kjernen var at Sarah lå kritisk skadet og uten samtykkekompetanse, mens den personen hun selv hadde valgt til å representere og støtte henne, ble holdt ute.

Besøksforbudssaken

Politiet besluttet 23. desember 2025 besøksforbud mot Per Øyvind Notsure Norli Karlsen overfor Sarah Eilen Slettvoll, med varighet frem til 23. desember 2026.

Politiets sak / besøksforbud: 17044421 / 97136/25-201

Saksnummer Oslo tingrett: 25-211254ENE-TOSL/01

Saksnummer Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04

Kjennelse fra Oslo tingrett:
25-211254ENE-TOSL-1-kjennelse.pdf

Dokumentsamling / politiets saksdokumenter i besøksforbudssaken:
25-211254ENE-TOSL-1-fulltendige-saksdokumenter.pdf

Oslo tingrett avsa kjennelse 28. januar 2026 og opprettholdt besøksforbudet. Tingretten gjenga blant annet at jeg forklarte at besøksforbudet først og fremst ville ramme Sarah, fordi hun var lam, ikke kommuniserte, og etter mitt syn var avhengig av meg som støtteperson. Retten opprettholdt likevel besøksforbudet.

Dokumentasjon som etter mitt syn ikke ble tilstrekkelig vurdert i tingretten

Et sentralt problem er at det etter mitt syn ikke fremgår at sentral dokumentasjon faktisk ble vurdert i besøksforbudssaken, herunder videodokumentasjon og ytterligere innsendt materiale.

E-post med videodokumentasjon vedrørende hendelsen 24.11.2025:
Gmail – Saksnr. 25-211254ENE-TOSL/1 – Foreløpig oversendelse – videobevis vedr. hendelsen 24.11.2025.pdf

Ytterligere innsendt dokumentasjon, herunder dokumentasjon knyttet til gjenopptakelsesbegjæring av midlertidig forføyning og saksdokumenter:
Gmail – Saksnr. 25-211254ENE-TOSL/1 – Oversendelse av dokumentasjon vedr. tidspunkt for innsending.pdf

Dette er viktig fordi besøksforbudet i praksis hindrer den kontakten som kan være avgjørende for Sarahs rehabilitering og mulige kommunikasjon. Dersom retten ikke fullt ut vurderte video, tidslinje og øvrig dokumentasjon før besøksforbudet ble opprettholdt, reiser det alvorlige spørsmål om kontradiksjon, beslutningsgrunnlag og forholdsmessighet.

Borgarting lagmannsretts kjennelse 30. mars 2026

Kjennelsen fra Oslo tingrett ble anket til Borgarting lagmannsrett.

Saksnummer Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04

Dokumentsamling i lagmannsrettssaken:
Dokumentsamling_26-037813SAK_2026-04-20_08-01-30.pdf

Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 30. mars 2026 og forkastet anken. Besøksforbudet ble dermed opprettholdt frem til 23. desember 2026.

Lagmannsretten la blant annet til grunn politiets og Oslo universitetssykehus’ fremstilling, Sarahs helsetilstand, oppnevnt verge, og at retten ikke mente det forelå noe som tilsa at jeg kunne opptre på Sarahs vegne eller hadde noen rolle som støtteperson.

Dette er et av de mest alvorlige punktene i saken. Lagmannsretten legger i praksis til grunn at det ikke foreligger grunnlag for at jeg kan opptre på Sarahs vegne eller har rolle som støtteperson, til tross for fullmakter, Sivilombudets tidligere behandling, dokumentert relasjon, og Sarahs egen tidligere uttrykte vilje.

Lagmannsretten gjengir også politiets formulering om at Sarah “hoppet” ned på skinnesporet på Jernbanetorget. Dette står i direkte spenning til senere videodokumentasjon og øyenvitneopplysninger som bestrider politiets opprinnelige fremstilling og peker mot fall, ikke hopp.

Dette gjør lagmannsrettens kjennelse sentral for videre gransking: Dersom retten bygger på en omstridt eller feilaktig hendelsesbeskrivelse, uavklarte voldspåstander og en tilsidesettelse av fullmakter uten reell prøving, blir besøksforbudet ikke bare et kontaktforbud. Det blir et rettslig hinder mot Sarahs mulige rehabilitering og kommunikasjon.

Anmeldelse av Oslo universitetssykehus / sykehuset

Sykehuset ble anmeldt 9. desember 2025. Anmeldelsen gjaldt etter mitt syn grov tjenestefeil og ulovlig hindring av fullmakt i en kritisk pasientsituasjon, hvor Sarah lå i koma / kritisk tilstand etter T-baneulykken og hvor Oslo universitetssykehus nektet å anerkjenne min rolle som fullmektig og nærmeste pårørende.

Saksnummer for anmeldelse av sykehuset: 17105609 / 14770/26-201

Forhold: Grov tjenestefeil / ulovlig hindring av fullmakt i kritisk pasientsituasjon

Anmeldelsestidspunkt: 09.12.2025

Straffesak opprettet: 03.03.2026

Det sentrale i anmeldelsen er at Oslo universitetssykehus etter ulykken nektet å registrere og respektere fremlagte fullmakter og nærmeste pårørende-status, til tross for at Sarah var ute av stand til å ivareta egne rettigheter.

Anmeldelsen av sykehuset må sees i sammenheng med OUS’ e-post til politiet 9. desember 2025. Samme dag som forholdet ble anmeldt, bidro sykehuset også til å etablere et risikonarrativ overfor politiet, som senere ble brukt som del av grunnlaget for besøksforbudet.

Dette gjør tidslinjen sentral: Sykehuset ble anmeldt før eller samtidig med at sykehuset selv bidro til et politimessig narrativ som senere ble brukt mot den personen som hadde anmeldt forholdet. Det reiser spørsmål om gjengjeldelse, saksforurensning og mulig motarbeidelse av rettslig oppfølging.

Politiets sak om “dødsfall / forsøk på selvdrap”

Politiet opprettet også sak etter T-baneulykken.

Saksnummer: 17014112

Forhold: Dødsfall / forsøk på selvdrap

Opprettet: 24.11.2025

Dette saksnummeret er viktig fordi det knytter seg til politiets opprinnelige håndtering og kategorisering av hendelsen. Når senere video og øyenvitneopplysninger bestrider narrativet om villet handling / hopp, må også denne saken granskes med utgangspunkt i om politiets tidlige kategorisering påvirket både medisinsk håndtering, mediedekning og senere rettslige vurderinger.

Anmeldelse av politiet til Spesialenheten

Politiet er også anmeldt til Spesialenheten for politisaker.

Saksnummer / referansenummer Spesialenheten: 14205080 / 286/26-123

Forholdets art: Grovt uaktsom tjenestefeil, av politi

Gjerningsdato: 24.11.2025

Bekreftelse på anmeldt forhold:
14_02_01-Bekreftelse-pa-anmeldt-forhold_M8exRz.pdf

Anmeldelsen gjelder politiets håndtering i forbindelse med T-baneulykken, herunder spørsmål om feilaktig eller forhastet vurdering, mulig uriktig premiss om villet handling, og hvordan politiets vurderinger senere kan ha påvirket både mediedekning, sykehusets håndtering og besøksforbudssaken.

Dette er særlig viktig fordi politiets opprinnelige narrativ om hendelsen senere ser ut til å ha fått selvforsterkende virkning: først i pressen, deretter i sykehusets vurderinger, deretter i besøksforbudssaken, og til slutt i domstolenes behandling.

Opphevet besøksforbud og henleggelser i tidligere sak

Det finnes også dokumentasjon knyttet til tidligere besøksforbud og henleggelse i en annen sak. Dette er relevant fordi tidligere forhold, besøksforbud og henlagte saker etter mitt syn har blitt brukt eller gjenbrukt som premisser i senere vurderinger.

Opphevelse av besøksforbud 20.11.2025:
2025.11.20-Opphevelse-av-besoksforbud.pdf

Henleggelse i tilknytning til samme sak:
2025.11.20-Underretning-om-henleggelse.pdf

Underretning / melding fra politiet 21.11.2025:
2025.11.21_Politi-_og_Lensmannsetaten_Melding_fra_politiet.pdf

Disse dokumentene må sees i sammenheng med spørsmålet om saksforurensning: om tidligere mistanke, henlagte forhold eller opphevede besøksforbud likevel har fått leve videre som reelle premisser i senere helse-, politi- og domstolsvurderinger.

Hvorfor saksnumrene betyr noe

Samlet viser disse saksnumrene at Sarahs sak ikke er én løs konflikt, men et sammenhengende sakskompleks:

Statsforvalteren: 2024/43466
Sivilombudet: 2025/3259
Midlertidig forføyning, Oslo tingrett: 25-210512TVI-TOSL/08
Besøksforbud, politiet: 17044421 / 97136/25-201
Besøksforbud, Oslo tingrett: 25-211254ENE-TOSL/01
Besøksforbud, Borgarting lagmannsrett: 26-037813SAK-BORG/04
Politiets sak etter T-baneulykken: 17014112
Anmeldelse av sykehuset / OUS: 17105609 / 14770/26-201
Anmeldelse av politiet til Spesialenheten: 14205080 / 286/26-123

Disse sakene må ikke behandles isolert. De må sees samlet, fordi hvert ledd bygger på eller påvirker det neste: varsler om helse, tvangspsykiatri, tvangsmedisinering, ulykken, OUS’ avvisning av fullmakt, sykehusets kontakt med politiet, politiets besøksforbud, tingrettens og lagmannsrettens opprettholdelse, og dagens situasjon hvor Sarah fortsatt holdes avskåret fra den personen hun selv hadde valgt.

Det er nettopp dette som gjør saken så alvorlig: Systemet har ikke bare sviktet én gang. Det kan ha bygget lag på lag av beslutninger på et uriktig eller ufullstendig faktum, og hvert nytt lag gjør det vanskeligere å nå Sarah før tiden renner ut.

Nåværende situasjon: tiden er i ferd med å renne ut

Sarahs nåværende situasjon er ikke en vanlig konflikt om besøk, pårørendestatus eller fullmakt.

Det er en tidskritisk livs- og rehabiliteringssituasjon.

T-baneulykken skjedde 24. november 2025. Per 1. mai 2026 har det gått over fem måneder siden ulykken.

I denne perioden har Sarah vært alvorlig nevrologisk og somatisk skadet, med koma/kritisk bevissthetstilstand, nakkebrudd, hjerneblødning, MR-verifisert hjerneskade, leverskade og kritisk somatisk tilstand slik dette ble varslet til tilsynsmyndighetene etter ulykken.

Fem måneder er ikke “litt ventetid” i en slik sak.

Det er et helt rehabiliteringsvindu.

Ved alvorlig hjerneskade handler tid ikke bare om kalender. Tid handler om nevrologisk mulighet: om hjernen fortsatt kan stimuleres, om pasienten kan mobiliseres, om kommunikasjon kan gjenoppstå, om kjente stimuli kan skape respons, og om riktig person på riktig tidspunkt kan være forskjellen mellom stillstand og et første tegn til kontakt.

Sarah beskrives nå som katatonisk eller tilnærmet ikke-kommuniserende. Hun er i praksis ute av stand til å forklare sin egen vilje, be om hjelp, bekrefte hvem hun ønsker nær seg, korrigere feil eller instruere noen om hva hun trenger.

Det gjør avskjæringen av hennes valgte støtteperson dramatisk mer alvorlig.

For Sarah er ikke jeg bare en tilfeldig besøkende. Jeg er personen hun over tid hadde gitt fullmakter, søkt trygghet hos, kommunisert med, og som hun selv hadde ønsket involvert i sin situasjon.

Før ulykken var jeg en av de få personene som kjente hennes mønstre, hennes reaksjoner, hennes språk, hennes frykt, hennes måte å falle ut på, og hennes måte å komme tilbake på.

Det er derfor ikke bare emosjonelt relevant at hun får høre stemmen min, merke nærværet mitt, kjenne lukten av meg, eller få tilgang til den typen trygghet og gjenkjennelse hun tidligere responderte på.

Det kan være medisinsk og rehabiliteringsmessig relevant.

Det er ikke mulig å garantere at det vil virke. Ingen seriøs person kan love det.

Men det er mulig at det kan virke.

Og når alternativet er at hun blir liggende stadig lenger uten kommunikasjon, uten egen stemme og uten tilgang til den personen hun selv hadde valgt, er det medisinsk og rettslig uakseptabelt at dette ikke forsøkes eller i det minste vurderes forsvarlig.

Hvorfor tiden renner ut

Tiden renner ut av tre grunner.

For det første har det allerede gått over fem måneder siden ulykken. Ved alvorlig hjerneskade er tidlig og riktig rehabilitering avgjørende. Jo lenger Sarah blir liggende uten målrettet, individuelt tilpasset stimulering og kommunikativ oppfølging, desto større er risikoen for at mulige funksjoner ikke gjenvinnes.

For det andre beskrives hun som katatonisk eller ute av stand til å kommunisere. Dersom hun er fanget i en tilstand hvor hun ikke klarer å uttrykke seg, men fortsatt kan oppfatte, reagere eller respondere på riktige stimuli, er passivitet farlig. Da er stillhet ikke nøytral. Stillhet kan være tap av mulighet.

For det tredje er den personen som kanskje sterkest kan utløse respons, fremdeles avskåret fra henne.

Det kan være nok at Sarah hører stemmen min.
Det kan være nok at hun kjenner igjen lukten min.
Det kan være nok at hun merker et nærvær hun forbinder med trygghet.
Det kan være nok at noen bruker ord, minner, rytme, humor eller emosjonelle holdepunkter hun faktisk kjenner igjen.

Det er ikke mulig å vite på forhånd.

Men det er nettopp derfor det må prøves.

En administrativ passiv dødsdom

Slik saken nå står, fremstår Sarah i praksis som gitt en administrativ, passiv dødsdom.

Ikke ved at noen aktivt har besluttet at hun skal dø.

Men ved at systemet gjennom unnlatelser, avvisninger og formelle sperrer lar tiden gå mens hennes siste realistiske rehabiliteringssjanser svinner hen.

Det er derfor mer presist å beskrive situasjonen som en form for passiv, ufrivillig dødshjelpslogikk:

ingen tar fullt ansvar for årsakskjeden før ulykken
ingen prøver reelt om tvangsmedisinering, isolasjon og manglende somatisk oppfølging kan ha bidratt
ingen sikrer at Sarahs egne fullmakter og sist uttrykte vilje får faktisk virkning
ingen lar hennes valgte støtteperson forsøke å nå henne
ingen stanser opp og spør om det som nå kalles “ro” i realiteten er fatal passivitet

Det er brutalt, men nødvendig å si:

Sarah risikerer å dø fordi systemet heller vil beskytte sine egne premisser enn å prøve det som fortsatt kan nå henne.

Dette er ikke en påstand om at én enkelt lege, én jurist, én politibetjent eller én saksbehandler ønsker henne død.

Poenget er verre:

Et system kan drepe uten at noen enkeltperson trenger å ville det.

Det holder at alle følger hver sin lille regel, hver sin interne vurdering, hver sin journalføring, hver sin juridiske ryggdekning, hver sin komfortable ansvarsfraskrivelse.

Slik dør mennesker i systemer: ikke alltid fordi noen angriper dem, men fordi alle lar være å gjøre det eneste som fortsatt kan hjelpe.

Hvorfor dette også handler om rettsvesenet

Sarah er ikke bare pasient.

Hun er også vitne, fornærmet og nøkkelperson i flere forhold hvor hennes forklaring, vilje og kommunikasjon kan være avgjørende.

Dersom hun begynner å kommunisere igjen, kan hun potensielt forklare seg om:

hva som faktisk skjedde før ulykken
hva hun ønsket før ulykken
hvem hun stolte på
om hun ønsket kontakt med meg
hva hun opplevde under tvangspsykiatrien
hvordan hun opplevde tvangsmedisinering og isolasjon
om politiets, sykehusets eller andres premisser stemmer
om hun er fornærmet, vitne eller direkte berørt av handlinger som nå blir holdt utenfor reell prøving

Det betyr at hennes mulige kommunikasjon ikke bare er medisinsk viktig.

Den kan også være rettslig avgjørende.

Dersom Sarah ikke får reell mulighet til å komme tilbake til kommunikasjon, svekkes også muligheten for å oppklare om det har skjedd lovbrudd, tjenestefeil, motarbeidelse av rettsvesenet, feilaktig besøksforbud, ulovlig avskjæring av fullmakt eller tildekking av tidligere systemsvikt.

Det er derfor situasjonen fremstår så alvorlig:

Sarahs liv og mulige stemme risikerer å bli ofret for å beskytte et allerede etablert narrativ.

Dersom hun dør uten å ha fått reell mulighet til å kommunisere, blir det også langt vanskeligere å få frem sannheten om hva som skjedde før ulykken, under ulykken og etter ulykken.

Det gjør besøksforbudet og avskjæringen av meg ikke bare til et pårørendespørsmål.

Det gjør det til et spørsmål om rettssikkerhet.

Hva som må granskes

Saken må granskes samlet, ikke som løse enkelthendelser.

Det holder ikke å se på ulykken som “hendelsen”, når dokumentasjonen viser en lang opptakt.

Følgende må undersøkes:

Om Sarahs somatiske tilstand, herunder ernæring, væske, elektrolytter og HIV-oppfølging, ble forsvarlig vurdert før psykiatriske konklusjoner ble lagt til grunn.
Om diagnosen paranoid schizofreni ble brukt for snevert, uten reell vurdering av autisme/ADHD, traumer og somatiske differensialdiagnoser.
Om tvangsmedisineringen fra 12. mai 2025 var forsvarlig og rettslig gyldig.
Om medisineringen, depotvirkninger eller behandlingsregime fortsatte etter utløp 7. juli 2025 uten tilstrekkelig grunnlag.
Om tvangsmedisinering, isolasjon og kontaktavskjæring bidro til funksjonssvikt, fortvilelse eller desorientering før ulykken.
Om Lovisenberg og Kontrollkommisjonen håndterte klager og fullmakter lovlig.
Om OUS rettmessig kunne avvise Sarahs fullmakter og sist uttrykte vilje etter ulykken.
Om politiets besøksforbud bygger på uavklarte eller forurensede premisser.
Om sykehusets e-post til politiet 9. desember 2025 bidro til å skape et uriktig risikobilde.
Om dagens situasjon innebærer at Sarah fortsatt nektes den rettslige og personlige representasjonen hun selv hadde valgt.
Hvorfor politiets opprinnelige opplysning om “villet handling” ble gitt til pressen, og om den var forsvarlig basert på tilgjengelige øyenvitneopplysninger.
Hvorfor flere medier ikke har korrigert eller oppdatert dekningen etter at video, øyenvitneopplysninger og Document.no sin korrigering forelå.
Om VVP § 4.9 er blitt brukt av redaksjoner som begrunnelse for å unnlate nødvendig korrigering, oppfølging og undersøkende journalistikk.
Om hensynet til varsom selvmordsomtale er blitt forvekslet med taushet om mulig systemsvikt, feilinformasjon og pågående fare for liv og rettssikkerhet.
Hvorfor Aftenposten, til tross for flere publiseringer om hendelsen og publikums filming, ikke har korrigert eller oppdatert dekningen etter at video, øyenvitneopplysninger og Document.no sin korrigering forelå.
Hvilke kilder Aftenposten bygget på for fremstillingen av hendelsen som “livskrise”, publikumsatferd, filming og latter, og hvorfor redaksjonen ikke tydelig har skilt mellom egne observasjoner, politiets opplysninger, brannvesenets vurderinger og senere bestridt faktum.
Om Aftenpostens dekning bidro til å flytte offentlighetens fokus fra Sarahs liv, helsehåndtering og rettssikkerhet til en moralfortelling om publikum og filming.
Om Borgarting lagmannsrett i sak 26-037813SAK-BORG/04 bygget på et korrekt og fullstendig faktum, herunder om retten vurderte fullmaktene, Sivilombudets behandling, videodokumentasjonen og øyenvitneopplysningene.
Om lagmannsrettens uttalelse om at det ikke forelå noe som tilsa at jeg kunne opptre på Sarahs vegne eller hadde rolle som støtteperson, er forenlig med fullmaktsrekken og øvrig dokumentasjon.
Om OUS’ e-post til politiet 9. desember 2025 må sees i sammenheng med anmeldelsen av sykehuset samme dato, og om dette reiser spørsmål om gjengjeldelse eller saksforurensning.
Om politiets sak 17014112, registrert som “dødsfall / forsøk på selvdrap”, bygger på et uriktig premiss om villet handling.
Om anmeldelsen til Spesialenheten, 14205080 / 286/26-123, må vurderes i lys av senere mediedekning, Document.no-korrigeringen og besøksforbudssaken.
Om anmeldelsen av OUS / sykehuset, 17105609 / 14770/26-201, viser at sykehuset ikke bare var en nøytral premissleverandør, men også selv var part i et alvorlig anmeldt forhold da risikonarrativet ble videreformidlet til politiet.

Det akutte kravet

Det som må skje nå, er ikke enda en treg klageprosess.

Det som må skje nå, er en umiddelbar, konkret og dokumentert vurdering av om Sarah kan ha nytte av kontrollert kontakt med sin valgte støtteperson som del av rehabilitering og kommunikativ stimulering.

Det kan gjennomføres forsvarlig:

med helsepersonell til stede
med tidsavgrenset besøk
med lydopptak eller video dersom nødvendig
med tydelig formål: observasjon av respons
med nevrologisk/rehabiliteringsfaglig vurdering før og etter
med mulighet for gradvis utprøving av stemme, lukt, kjente ord, minner og nærvær
uten at dette innebærer fri eller ukontrollert kontakt

Det avgjørende er at muligheten faktisk prøves.

For dersom Sarah fortsatt kan nås, må hun nås nå.

Ikke etter at besøksforbudet har løpt til 23. desember 2026.
Ikke etter at en kontrollinstans har brukt tre måneder på å vurdere formalia.
Ikke etter at rehabiliteringsvinduet er lukket.
Ikke etter at alle kan skrive “det er beklagelig” i ettertid, denne administrative gravskriften staten er så glad i.

Nå.

Sakens kjerne akkurat nå

Sakens kjerne er ikke lenger bare hva som gikk galt før T-baneulykken.

Sakens kjerne er at Sarah fortsatt kan være mulig å nå, men at den muligheten forsvinner mens hun holdes isolert fra den personen som kanskje sterkest kan hjelpe henne tilbake til kommunikasjon.

Dette er derfor ikke bare en sak om:

besøksforbud
fullmakt
verge
pårørenderett
sykehusets interne vurderinger
politiets risikobilde
tidligere tvangsmedisinering
klagebehandling
pressedekning
VVP § 4.9
korrigeringer som uteblir
rettslige prosesser
anmeldelser av sykehus og politi

Det er en sak om hvorvidt Sarah skal få en reell sjanse til å komme tilbake før det er for sent.

Og dersom hun ikke får den sjansen, fremstår det som om hennes liv, hennes forklaring og hennes rettigheter ofres for å beskytte systemet mot konsekvensene av hva som kan ha skjedd.

Sarah trenger ikke mer administrativ ro. Hun trenger at noen forsøker å nå henne. Nå.

Hvorfor dette nettstedet finnes

sarahslettvoll.org er opprettet for å samle dokumentasjon, tidslinje og offentlig redegjørelse i saken.

Fremover vil nettstedet publisere:

tidslinje
dokumentliste
fullmakter
klager og vedtak
rettsdokumenter
redegjørelser om helse, bolig, politi og psykiatri
pressemateriale
korte oppsummeringer for deling

Målet er ikke å henge ut enkeltpersoner for sport. Dette er ikke en hobby, selv om norsk forvaltning av og til later til å tro at borgerrettigheter er et slags escape room.

Målet er å få frem dokumentasjonen før det er for sent.

Sarah fortjener sannhet, rettssikkerhet og faktisk hjelp.

Ikke mer administrativ stillhet.
Ikke mer ansvarsfraskrivelse.
Ikke mer lukket saksbehandling bygget på feil premisser.
Ikke mer “ro” som i praksis betyr at hun blir liggende uten det siste håpet om kontakt.

Sarah Eilen Slettvolls situasjon må granskes som mulig alvorlig systemsvikt før, under og etter T-baneulykken 24. november 2025.

Men først og fremst må hun ikke få dø som en administrativ konsekvens av at ingen ville høre før det var for sent.

Kilder og referanser

Emneknagger:
#SarahLever #JusticeForSarah #SarahEilenSlettvoll #Rettssikkerhet #Pasientrettigheter #Tvangspsykiatri #Tvangsmedisinering #Autisme #ADHD #Helsevesen #Presseetikk #VVP49 #Sivilombudet #Spesialenheten #OsloUniversitetssykehus #Lovisenberg #Jernbanetorget